Det er 25 år siden Norge fikk en klimapolitikk. I 1989 vedtok Stortinget at norske klimagassutslipp skulle stabiliseres på 1989-nivå innen 2000. Siden ga vi opp det målet og satte nye. Hele veien har utslippene økt. «Global kostnadseffektivitet,» sa økonomene. De forklarte at reduksjoner i utslippene koster mindre om de gjøres i lavkostland, mens tiltak i Norge blir dyre. Og det lønner seg vel å investere der effekten er størst?

Dette premisset har fått bestemme hva som er god norsk klimapolitikk siden begynnelsen av 1990-årene. Vi er blitt fortalt at en «pris på utslipp» under et globalt utslippstak vil gjøre den kostnadseffektive klimapolitikken mulig. Internasjonalt har Norge frontet en slik strategi ved å fokusere på tiltak i u-land og gjennom deltakelse i EUs kvotemarked.

To problemer ved «kostnadseffektivitet»

Det er to haker ved denne tilnærmingen: På nasjonalt nivå brukes argumentet om global kostnadseffektivitet til å spenne beina under effektiv klimapolitikk i Norge. Internasjonalt hviler argumentet på forutsetninger som sjelden kan innfris innenfor rammen av et uregulert statssystem.

Aktuelle eksempler på kritikk mot tiltak i Norge kommer fram i debatten om elektrifisering av Utsira. Blant andre økonomiprofessor Michael Hoel (Aftenposten 20.5) og sjeføkonom Knut Anton Mork (Aftenposten 26.5) hevder at strøm fra land ikke vil gi unngåtte utslipp på en kostnadseffektiv måte i en internasjonal sammenheng.

I en perfekt verden, der alle likevektsmodellenes forutsetninger er innfridd, er dette et gyldig argument. Men nå, etter 25 år med en globalt kostnadseffektiv klimapolitikk, er fasiten klar: Utslippene har økt i Norge og i verden for øvrig. Et globalt utslippstak framstår stadig mer urealistisk og i Europa tar ikke EUs kvotemarked oss mot det langsiktige målet.

Selvsagt bør økonomene bidra i politikkutforming, men det byr på problemer om vi lar deres modeller få monopol på løsningene. De har forutsatt at vi har en effektiv internasjonal klimaavtale og fungerende karbonmarkeder, men dette er simpelthen ikke på plass. Er det etter 25 år på tide at det teoretisk optimale ikke lenger får stå i veien for handling på nasjonalt nivå?

Hvor lenge skal vi vente?

I virkeligheten virker markedet som politisk styringsverktøy bare om nødvendige rammebetingelser er tilstede. Statene forhandler om en klimaavtale hvor begrensninger i utslipp ses som en byrde. Utslippstak og utslippspris uteblir så lenge enighet ikke er oppnådd om hvordan byrdene skal fordeles. Her møtes motstående interesser og aktører med ulik makt. I de internasjonale forhandlingene og innen EU har vi sett det samme: Det har ikke vært politisk mulig å lage markedsmekanismer som har ført til utslippsreduksjoner av betydning.

Uten en bindende klimaavtale fortsetter vi som før, mens den store utslippsveksten skjer i land på vei mot industrialisering. Et spørsmål er om vi kan vente at disse skal gjøre noe annerledes når ikke vi gjør det? Hvilke samfunn er bedre rustet til å vise vei, økonomisk, teknologisk og institusjonelt, enn land som Norge? Dette høres ikke kostnadseffektivt ut, men det er slike politiske argumenter som gjør at det forjettede langsiktige utslippstaket uteblir.

I Norge har petroleumsindustrien kunnet vise til at det er lite kostnadseffektivt å ikke åpne nye felt i Nordsjøen, dersom vi ser på kostnaden av tapt inntekt per unngått utslipp. Dermed har vi hvilt oss stadig tyngre på petroleumsbeinet. Industrien har vokst stort gjennom de 25 årene vi har hatt en klimapolitikk og står i dag for mer enn en fjerdedel av landets samla utslipp – med en sektorvis økning på over 80 prosent siden 1990. Samtidig som fastlandsindustrien har redusert sitt bidrag med 40 prosent, grunnet ny teknologi og avvikling, bidrar petroleumssektoren til at de samlede norske utslippene øker år for år.

Å ikke snu utslippsveksten i Norge er et klart signal om hvilke risikoer dagens beslutningstakere er villige til å løpe på vegne av sine etterkommere. En kan ikke vente en internasjonal klimaavtale, som er nødvendig for å løse problemet, om ikke land som Norge også tar troverdige grep på hjemmebane. Å fortsatt «vente på kostnadseffektivitet», innebærer å sende hele regningen til min generasjon og mine barn – både med tanke på kostnadene ved å be oss ta store kutt raskt, framfor en kontrollert endring nå, og med tanke på de tiltakende effektene av et endret klima.

Resultatene teller

Landets politikere – fra MDG til Ap og H i Stortinget, og Frp som del av regjeringserklæringen – er enige om at utslippene raskt skal ned mot 2020 og deretter stupe. Det vil kreve en politikk som gir dokumentert klimaeffekt forrang når ulike politiske mål støter sammen. Lave marginalkostnader vil fortsatt være et relevant kriterium i utformingen av tiltak som monner. Samtidig tilsier alvoret og de vedtatte målene at ambisjonen er et samfunn hvor det er kvalitativt bedre, triveligere og billigere å velge løsninger med mindre klimaavtrykk, også i Norge.

Til nå har økonomenes begrep om global kostnadseffektivitet dominert klimapolitikken vår. Dette har kanskje avverget unødig dyre tiltak, men kan knapt sies å ha bremset veksten i norske og globale utslipp. Den mest diskutable effekten har vært legitimeringen av den store veksten i klimagassutslipp fra petroleumssektoren. Etter 25 år langs denne kursen bør vi minne oss om at det er resultatene som teller og at tida er knapp.