Norge må støtte vern av hele Weddellhavet når forslaget kommer opp til ny behandling neste år, skriver artikkelforfatterne. (Illustrasjon: Nickpo/Wikimedia Commons).
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
De siste ukene har
mange, verden over, kritisert norske myndigheter for at de, sammen
med Kina og Russland, nylig sørget for at den antarktiske
havkommisjonen CCAMLR ikke etablerte verdens største marine verneområde i Weddellhavet.
Greenpeace er også
skuffet over Norges rolle i dette arbeidet, det legger vi ikke skjul
på. Vi er uenige med Utenriksdepartementet (UD) i hvordan det er
best å gå fram for å få vernet store nok områder i Sørishavet.
Likevel har vi respekt for arbeidet som gjøres av UD og den norske
delegasjonen til CCAMLR, og vi opplever at denne respekten er
gjensidig. Vi ble derfor overrasket over Tore Killinglands uryddige og sjikanøse angrep på oss i Energi og
Klima den 20. november. Killingland skriver blant annet at han ikke
forstår hva vi forventer å oppnå med engasjementet vi har vist for
vern av viktige havområder i Antarktis.
Greenpeace sitt mål
er klart: Vern av havområder som trenger beskyttelse i en tid der
verdens hav trues av forsuring, oppvarming, forurensning og
overfiske. Ledende forskere har fastslått at minst 30 prosent av
verdens hav bør vernes innen 2030, om de økologiske funksjonene og
artsmangfoldet skal opprettholdes. Et viktig skritt på veien ville
være å verne Weddellhavet.
Killingland belyser
selv noen av de viktige egenskapene og funksjonene til Weddellhavet,
som karbonlager og som leveområde for et stort biologisk mangfold.
Det er bra og nyttig. Men så hopper han rett til kritikk av
Greenpeace, og til et uforbeholdent forsvar av måten norske
myndigheter har jobbet på i prosessene knyttet til opprettelse av
verneområder i Antarktis. Greenpeace var, i motsetning til
Killingland, til stede og aktive både under forarbeidene til
CCAMLR-møtet i oktober og under selve forhandlingene. Vi har derfor
førstehånds informasjon, mens Killinglands kilder er mer uklare,
annet enn regjeringens standarduttalelser når det gjelder marint
vern.
I oktober kunne
Norge, sammen med EU og de andre 23 medlemslandene i CCAMLR,
opprettet verdens største marine verneområde i Weddellhavet i
Antarktis. Det lyktes dessverre ikke. Sammen med Russland og Kina
ville Norge ikke støtte det nøye gjennomarbeidede verneforslaget
som ble lagt fram av EU. I stedet lanserte Norge et annet forslag som
på vilkårlig vis delte det foreslåtte verneområdet i to, hvor den
østlige delen av Weddellhavet ikke skulle vernes.
Hadde det norske
forslaget imøtekommet Russland og Kinas skepsis til å verne dette
havet, slik at noe av havet kunne vernes nå, og resten senere –
slik Killingland ser ut til å tro – så er det klart at det hadde
vært positivt. Problemet er at dette ikke var tilfelle. Ingen andre
land, heller ikke Russland eller Kina, så noe poeng i å dele det
foreslåtte verneområdet i to, slik Norge legger opp til. Det er kun
Norge som har uttrykt et slikt ønske, og Norge står dermed alene om
å mene at det er et godt og nødvendig forslag.
EUs forslag, som
alle medlemmer bortsett fra Kina, Russland og Norge altså var
positive til, behandler Weddellhavet som et stort sammenhengende
økosystem. Norges forslag, som deler havet langs en nærmest
tilfeldig, rett linje, tilsidesetter en økosystembasert tilnærming
til vern – noe norske myndigheter ellers snakker varmt om på
hjemmebane. Dette bidrar også til å svekke troverdigheten til
Norges forslag.
Det norske forslaget
var i tillegg kontroversielt fordi det ikke på forhånd var
presentert eller godkjent i CCAMLRs vitenskapskomite, noe som er
vanlig praksis når et nytt verneforslag skal behandles i
kommisjonen. Forslaget førte dermed til en avsporing i behandlingen
av EUs forslag i kommisjonen, og til at kommisjonen fikk mindre tid
til å diskutere løsninger for å få Russland og Kina med på EUs
verneforslag. Derfor har vi kalt det norske forslaget for en
"trenering".
UD påstår at
Norges forslag var et nødvendig diplomatisk grep for å redde
verneprosessen. Dette er vanskelig å forstå. CCAMLR vedtok nemlig
for flere år siden, med Norges støtte, at det skal opprettes et
stort, representativt nettverk av marine verneområder rundt
Antarktis. Nå jobbes det med å gjøre dette konkret. Vern av
Weddellhavet vil derfor bli diskutert videre i CCAMLR uavhengig av
Norges forslag om å dele Weddellhavet i to. Norges unnlatelse av å
ta sitt forslag gjennom vitenskapskomiteen ble oppfattet som alt
annet enn godt diplomatisk håndverk, og sådde tvil om at forslaget
ble fremmet med tanke på å oppnå vern.
I en debatt på
Dagsnytt 18 den 8. november ble statssekretær i UD, Audun Halvorsen,
utfordret på hva som er problemet med å verne hele Weddellhavet.
Svaret var at vern kun er én komponent, men at det også handler om
bærekraftig bruk. Her var altså Halvorsen klar på at UDs agenda
for den østlige delen av Weddellhavet, den delen som Norge ikke
ville verne under årets forhandlinger, er bruk av området.
Der andre land
anerkjenner at vern av havet er nødvendig, vil altså Norge gi
bærekraftig bruk forrang. Vi har ingenting imot bærekraftig bruk av
havet, så lenge de økosystemene som er prioriterte for vern faktisk
vernes. Der sliter Norge dessverre med å innfri. Til tross for at
Norge har forpliktet seg til å verne minst 10 prosent av våre egne
havområder innen 2020 har vi foreløpig vernet mindre enn 1 prosent.
Det er pinlig lite, og det blir ikke bedre av at det ikke foreligger
en plan for ytterligere marint vern i et omfang som monner.
Greenpeace tror på
utenriksministeren og hennes departement når de sier at de er
positive til marint vern, i motsetning til det Killingland insinuerer
i sitt innlegg. Det vi derimot ikke har grunnlag for å tro, etter å
ha fulgt norsk politikk og praksis på dette området i årevis, er
at norske myndigheter er villige til å verne store nok områder,
eller vil bidra til at slike områder blir opprettet i det tempoet
som er nødvendig for at vi skal nå målet om minst 10 prosent vern
av verdens havområder innen 2020, for ikke å snakke om det
anbefalte 30 prosent vern innen 2030.
Greenpeace, sammen
med flere av de andre store miljøorganisasjonene, jobber for at
Norge skal ta en mer offensiv rolle i arbeidet med å verne havet.
Det må omfatte at Norge støtter vern av hele Weddellhavet når
forslaget kommer opp til ny behandling neste år. Samtidig jobbes det
i FN med å få på plass en sterk, internasjonal hav-avtale som kan
åpne for vern av sårbare økosystemer i internasjonale havområder.
