Stater som California, Oregon og Washington (og British Columbia) som har en avtale gjennom Pacific Coast Action Plan om å samordne sin klima- og energipolitikk, er svært positive. Guvernøren i California, demokraten Jerry Brown, gratulerte EPA med å ta et steg i riktig retning, og for å fremme tiltak som vil stimulere investeringer i fornybarteknologi.

Det samme gjelder ni delstater i nordøst som gjennom flere år har hatt et kvotesystem i kraftsektoren. De er positive til at muligheten nå åpner seg for å utvide kvotesystemet til flere nabostater. Andre politikere er usikre på virkningene av forslaget for sin delstat, og er dermed avventende.

Mange folkevalgte, både på delstatsnivå og på føderalt nivå, er imidlertid sterke motstandere og mener at dette reguleringsforslaget vil rasere økonomien i hjemstaten deres fordi det rammer kullindustrien, arbeidsplasser og folks strømregning. De fleste republikanerne i Kongressen har gått i skyttergraven, og sier at dette er et bevis på at Obama driver en krig mot kull ("war on coal").

Kampen om Senatet

Kampen om gjenvalg i mellomvalget som skal avholdes til høsten blir dratt inn i debatten. Det er en overvekt av demokrater som stiller til valg i Senatet, og flere av dem har grunn til å være nervøse. For eksempel uttalte den republikanske senatoren John Barrasso, som representerer kullstaten Wyoming, at dersom republikanerne får overtatt majoriteten i Senatet etter valget vil de sørge for å sette en effektiv stopper for EPAs forslag. Han lover å gjøre alt han kan for å sikre at republikanerne overtar majoriteten i Senatet.

Blant de usikre kortene til demokratene er lederen av energikomiteen i Senatet, Mary Landrieu fra Louisiana. Hun står overfor en tøff valgkamp, og var tidlig ute med å si at hun foretrekker at de folkevalgte i Kongressen heller enn EPA skal vedta hvilke klimatiltak USA skal ha.

Men etter å ha prøvd i flere år på å få igjennom klimalovgivning, har Obama-administrasjonen gitt opp og prøver nå å omgå den fastlåste motstanden i Kongressen ved å heller innføre klimagassreguleringer gjennom luftforurensningsloven som EPA har iverksettingsmyndighet over. Mange forsøk har vært gjort fra Kongressens side på å frata EPA denne myndigheten i klimapolitikken, men alle lovforslag har blitt stoppet av den demokratiske majoriteten i Senatet. Så lenge demokratene har flertall i Senatet, vil den mest effektive måten Kongressen kan overkjøre EPA på være å vedta en klimalov som erstatter reguleringene i kraftsektoren.

Slik presenterte Obama planen sin:

Når reguleringsforslaget nå er lagt fram, blir det ett år med høringer, og eventuelt justeringer, før en endelig regel blir presentert senest 15. juni neste år. Etter det får delstatene ett år på seg til å utvikle en plan for hvilke tiltak de skal iverksette. Flere interessegrupper har allerede signalisert at de vil dra EPA for retten for å prøve å få omgjort reguleringen. Dette kommer til å forsinke oppstarten for klimatiltakene.

USAs troverdighet på klimatoppmøtet

På den internasjonale arenaen legger EPAs reguleringsforslag nå løpet for USAs oppkjøring mot klimatoppmøtet i Paris i 2015, hvor en ny internasjonal klimaavtale etter planen skal signeres. USAs bidrag i denne prosessen blir etter alle solemerker en målsetning om å kutte utslippene med 30 prosent fra 2005-nivå innen 2030, med forankring i reguleringene som Obama har fått innført i kraftsektoren og i bilindustrien. Til sammenlikning foreslår EU-kommisjonen å kutte utslippene med 40 prosent fra 1990-nivå innen 2030.

Troverdigheten i USAs målsetning vil avhenge av hvor langt Obama og EPA kommer med iverksettingen av klimatiltak i de 50 delstatene. Dersom prosessen blir svært forsinket av rettssaker, eller mangel på politisk vilje og planer for iverksetting på delstatsnivå, så vil USAs troverdighet i de internasjonale klimaforhandlingene bli svekket. Skulle det motsatte skje, at delstatenes klimatiltak er i godt gjenge i 2015-2016, vil Obama med større tyngde kunne spille den lederrollen han ønsker å ha i prosessen.

Andre viktige aktører i klimaforhandlingene som Kina og India representerer store og økende andeler av verdens utslipp, og de vil tilpasse sine posisjoner til hva USA og andre rike vestlige land er villige til å legge på bordet i Paris.