Så enkelt og så tragisk er det. Når Finansdepartementet vurderer ulike investeringer for Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), har det ett hovedmål: Investeringen skal gi høyest mulig avkasting, til lav risiko. I fjor betydde det rekordstore investeringer i olje og kull. Framtiden i våre hender har studert Oljefondets investeringer, og finner at fondet nå eier aksjer i 86 av de 100 største oljeselskapene, og 60 av de største kullselskapene i verden – målt etter deres påviste ressurser. I løpet av 2012 har fondet økt eierandelene i de fleste av disse selskapene, og verdiene står nå for 231 milliarder kroner – en fjerdedel av et norsk statsbudsjett.

Olje- og kullselskapene Oljefondet er investert i, sitter på mer CO₂ i form av kjente reserver enn det verden kan slippe ut dersom vi skal hindre en global oppvarming over to grader. Til sammen sitter selskapene Oljefondet har investert i på verdier som dersom de blir realisert, vil medføre over hundre milliarder tonn større utslipp enn det togradersmålet tillater. Det betyr at Oljefondet har investert i verdipapirer som ikke kan innløses. Det er denne risikoen vi omtaler som «karbonboblen».

En vellykket klimapolitikk og fornybar energi i rask vekst kan gjøre kull- og oljereserver verdiløse. Strengere utslippsreguleringer og økte kostnader vil gjøre det dyrere å produsere og forbrenne olje, samtidig som fornybar energi vinner markedsandeler. I det øyeblikket aksjekursene for olje og kull stuper som følge av svekket etterspørsel og plutselig prisfall, er det for sent å selge seg ut uten store tap.

Skal investeringene derimot være vellykket, er forutsetningen at klimapolitikken mislykkes. Togradersmålet gis opp og oljealderen forlenges, med de dramatiske følger det vil ha for det globale klimaet.

Norge står med dagens innretning av Oljefondet i en umulig spagat. Hvis fossilselskapene utvinner alt de eier, slik som Oljefondet tilsynelatende gambler på, vil klima, miljø og mennesker tape. Hvis verdens beslutningstagere derimot sørger for å redusere utslippene i tråd med togradersmålet, vil de samme selskapene og deres aksjeeiere måtte ta store finansielle tap.

Man skulle tro at løsningen på dette paradokset var åpenbar: Oljefondet må ut av olje og kull umiddelbart, og dreie investeringene mot næringer som bygger opp under klimamålene våre. Hvorfor reagerer ikke Finansdepartementet? Det finnes bare ett rasjonelt svar: De tror ikke på det. Den finansielle risikoen forbundet med en vellykket klimapolitikk anses som så liten at investeringer i kull og gass fremdeles regnes som sikre.