Ikke overraskende at folk blir sinte på bompenger, bensinavgifter og elbilfordeler – klimapolitikken må bli mer rettferdig, skriver artikkelforfatterne.
Hva gikk galt i klimapolitikken? Mye, må svaret bli. Uavhengig av skiftende regjeringer er utslippene fortsatt høyere enn de var i 1990, og langt unna målet vårt for 2020.
For i tillegg til at den ikke virker godt nok, er
den i ferd med å bli upopulær. Det må vi forhindre.
I Aftenposten 17. januar skriver Håvard Haarstad og Tarje Wanvik
ved UiB at forskere og politikere har fokusert for mye på innovasjon
og for lite på smerten ved omstilling. De mener at samfunnsforskere
og kommentatorer i liten grad har forutsett det sinnet som har spredt
seg mot bompenger, bensinavgifter og elbilfordeler.
For oss som har arbeidet med Broen til framtiden i mange år – et samarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kirken og forskere – er ikke dette like overraskende. Vi deler Haarstad og Wanviks syn på at omstillingsdebatten i for liten grad har vært fokusert på konsekvensene av de «dyptgripende» endringene som må til. Hvis flere samfunnsforskere vil gå dypere inn i hvordan omstillingen til et bærekraftig samfunn erfares ulikt for ulike yrkesgrupper og sosiale lag – og ikke minst hva et bærekraftig samfunn er – er det svært velkomment. Da kan vi få til det Haarstad og Wanvik etterlyser i et senere svar i Energi og Klima, «å utvikle og kommunisere forskningen i tettere samarbeid med aktører i samfunnet».
Internasjonalt har fagbevegelsen i mange år
fremmet et krav om Just Transition (rettferdig omstilling). I
forordet til Paris-avtalen
står det at partene skal ta hensyn til behovet for en rettferdig
omstilling av arbeidsstyrken og til å skape anstendige jobber i tråd
med landets prioriteringer.
Rettferdighet er vanskelig å måle og dele. Men
prinsippene som har ligget til grunn i klimapolitikken til nå, blant
annet om at forurenser betaler, har vært blind for at det er
forskjell på hvor stor lommebok folk har (og ikke minst at de som
tjener mest også forurenser mest). De kulturelle endringene Haarstad
og Wanvik henviser til, den dyptgripende transformasjonen, påvirker
mennesker og familier ulikt – det avhenger av inntekt, formue og
klassebakgrunn, for å nevne noe. For at ikke endringene skal
oppleves som urettferdige,
er det helt nødvendig at de rike ikke kan kjøpe seg ut av
restriksjonene som kreves.
Hvis grønn politikk betyr mindre penger å rutte
med i hverdagen for de som allerede tjener lite, eller
arbeidsledighet og utrygghet rundt jobb og framtid, burde det ikke
overraske noen at det fører til protester.
Derfor bør også rettferdighet gå foran
prinsippet om kostnadseffektivitet i omstillingen til et bærekraftig
samfunn. Bygger
vi en klimapolitikk på at den skal være rettferdig, må vi ta i
bruk tyngre og mer treffsikre virkemidler for å sikre overgangen til
et fornybarsamfunn så raskt som nødvendig. Med det mener vi blant
annet mer statlige investeringer, utviklingshjelp, mer aktiv
næringspolitikk, mer kompliserte skattesystemer og mer detaljerte
regler for en mer sirkulær økonomi. Kort sagt; mye av det som man
forbinder med inngripen i markedssystemer. Vi har sett lenge at
markedet ikke klarer omstillingen selv, og må bruke de virkemidlene
vi har i et parlamentarisk demokrati.
Heldigvis har Norge erfaring med omstilling i en
rekke yrkesgrupper og ulike perioder. Vi har et organisert
arbeidsliv, og en fagbevegelse som er sterkere enn mange andre land.
Fagbevegelsen har spilt en nøkkelrolle i kampen om gode
arbeidsvilkår, kvinners rett til deltagelse i yrkeslivet, kampen mot
løsarbeidersamfunnet, 37,5-timersuken, tariff og helgefri. Dette er
goder som har endret hele samfunnet. Vi kan få til omstillingen –
men da må vi ta en ordentlig gjennomgang av hvordan vi skal komme
oss dit.
For å klare en rettferdigomstilling må vi ha reguleringer som
setter krav, og det krever politiske valg – valg som kan tas
innenfor rammene av vårt parlamentariske demokrati. Det må stilles
mer midler og virkemidler til rådighet for kommuner og
fylkeskommuner til både klimaomstilling og klimatilpasning, og
staten må ta ansvar for industri og annet som er utenfor
lokalpolitikkens grep.
Det må satses på å skape de 100000 klimajobbene
som skal sysselsette oss når oljebransjen gradvis fases ut og
digitaliseringen uansett fører til mindre behov for arbeidskraft.
Antagelig må vi investere store deler av Statens pensjonsfond utland
i omstillingsrelaterte fond, og bruke de politiske
styringsmulighetene som er der.
Samtidig gjelder rettferdigheten på tvers av
landegrenser. Norges største bidrag til global klimarettferdighet
vil være en rask omstilling hjemme, samt en tilbakebetaling av vår
klimagjeld til land i Sør gjennom finansiering for utslippskutt,
tilpasning og som erstatning for tap og skade. Om ressurser ikke
stilles til rådighet for at land i Sør kan tilpasse seg et klima i
endring og elektrifiserer økonomiene sine, vil de ikke oppleve
rettferdighet og vil da ikke bidra til den. Alle må med for å komme
i mål.
Legger man fram en politikk som folk oppfatter som
rettferdig og samtidig så kraftfull at den er troverdig, vil den
også kunne få oppslutning. Her har også samfunnsforskere en viktig
rolle å spille, for å gå inn i hvordan ulike samfunnssjikt,
klasser og yrkesgrupper forholder seg til omstilling, og hva som er
grunnene til at de gjør det. Og ikke minst må vi lytte til
fagbevegelsen, og de perspektivene den
fremmer om hvordan en rettferdig omstilling vil se ut på norsk.
22. mars arrangeres Broen til framtiden i Oslo for
sjette gang. Der fortsetter vi diskusjonen om en rettferdig
omstilling og en klimaløsning nedenfra – og flere er alltid
velkommen med på laget.
