Omstillingen må være rettferdig hvis alle skal med

Hva gikk galt i klimapolitikken? Mye, må svaret bli. Uavhengig av skiftende regjeringer er utslippene fortsatt høyere enn de var i 1990, og langt unna målet vårt for 2020.

For i tillegg til at den ikke virker godt nok, er den i ferd med å bli upopulær. Det må vi forhindre.

I Aftenposten 17. januar skriver Håvard Haarstad og Tarje Wanvik ved UiB at forskere og politikere har fokusert for mye på innovasjon og for lite på smerten ved omstilling. De mener at samfunnsforskere og kommentatorer i liten grad har forutsett det sinnet som har spredt seg mot bompenger, bensinavgifter og elbilfordeler.

Ikke overrasket over motreaksjon

For oss som har arbeidet med Broen til framtiden i mange år – et samarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kirken og forskere – er ikke dette like overraskende. Vi deler Haarstad og Wanviks syn på at omstillingsdebatten i for liten grad har vært fokusert på konsekvensene av de «dyptgripende» endringene som må til. Hvis flere samfunnsforskere vil gå dypere inn i hvordan omstillingen til et bærekraftig samfunn erfares ulikt for ulike yrkesgrupper og sosiale lag – og ikke minst hva et bærekraftig samfunn er – er det svært velkomment. Da kan vi få til det Haarstad og Wanvik etterlyser i et senere svar i Energi og Klima, «å utvikle og kommunisere forskningen i tettere samarbeid med aktører i samfunnet».

Internasjonalt har fagbevegelsen i mange år fremmet et krav om Just Transition (rettferdig omstilling). I forordet til Paris-avtalen står det at partene skal ta hensyn til behovet for en rettferdig omstilling av arbeidsstyrken og til å skape anstendige jobber i tråd med landets prioriteringer.

De rike må ikke kunne kjøpe seg ut

Rettferdighet er vanskelig å måle og dele. Men prinsippene som har ligget til grunn i klimapolitikken til nå, blant annet om at forurenser betaler, har vært blind for at det er forskjell på hvor stor lommebok folk har (og ikke minst at de som tjener mest også forurenser mest). De kulturelle endringene Haarstad og Wanvik henviser til, den dyptgripende transformasjonen, påvirker mennesker og familier ulikt – det avhenger av inntekt, formue og klassebakgrunn, for å nevne noe. For at ikke endringene skal oppleves som urettferdige, er det helt nødvendig at de rike ikke kan kjøpe seg ut av restriksjonene som kreves.