De siste årene har jorda hatt de høyeste temperaturene som har vært målt i moderne tid. Dette uomtvistelige faktum er uavhengig av om en måler i atmosfæren, ved bakken, ved havoverflaten, eller i de dypereliggende vannmassene – total varme i jordsystemet øker.

En rekke faktorer fører til at klimaet kan endres på jorda, og hvilke som er viktigst avhenger av hvilke tidsperioder vi ser på. Langsomme geologiske prosesser som kontinentaldrift, nedsliping av kontinenter eller oppbygging av fjellkjeder har stor betydning for hvordan klimaet endres over millioner av år, mens variasjoner i jordas bane rundt sola skaper betingelser for istider og mellomistider over titusener til hundretusener av år.

I løpet av et kort menneskeliv vil ikke slike klimavariasjoner kunne merkes. Det vil derimot endringer på grunn av økende innhold av drivhusgasser eller svevestøv i atmosfæren, forekomst av sterke vulkanutbrudd, og omfordeling av varme i de øvre vannmasser i havet, som igjen fører til at vind- og nedbørsmønstre endres. I tillegg kan det forekomme små variasjoner i temperatur knyttet til variasjoner i solinnstrålingen, særlig høyt oppe i atmosfæren.

Passatvinder gir årlige variasjoner

De siste femti årene viser målinger ved bakkenivå at temperaturen på jorda har steget med omtrent 1°C (blå kurve i figur 2). I perioden fra 1979 har vi også hatt satellittbaserte målinger av temperaturen i de nederste 3-5 km av atmosfæren (rød kurve), og de to målingene viser nesten den samme langtidsutviklingen selv om utslagene fra år til år er mye større målt oppe i atmosfæren enn nede ved bakken og havoverflaten.

De årlige variasjonene er i stor grad styrt av endringer i passatvindene i Stillehavet, hvor svake vinder fører til unormalt varmt overflatevann i øst mens sterke vinder fører til unormalt kaldt overflatevann, kjent som El Niño- og La Niña-episoder (se forklaring her). Det varme overflatevannet i tropene varmer opp luften over, og påvirker hvor mye luft som stiger opp og brer seg nordover og sørover mot polene. Varme El Niño- og kalde La Niña-år gir derfor mye større utslag på den globale middeltemperaturen oppe i atmosfæren enn nede ved bakken.

Femten år uten høyere temperatur

Det hersker ingen tvil om at jorda blir varmere, og at de siste årene har vært de varmeste som har vært målt i atmosfæren, ved bakken, og i havet. Det hersker heller ingen tvil om at hovedårsaken til at det er blitt varmere er økende innhold av drivhusgasser i atmosfæren, og at dette er en direkte følge av menneskets aktiviteter på jorda. Drivhuseffekten har vært kjent i mer enn hundre år, den er bekreftet av et overveldende antall uavhengige målinger, og uten denne er det ikke mulig å forklare temperaturøkningen verken i observasjoner eller i modeller.

Til tross for den raske oppvarmingen de siste årene, dukker Pausen i den globale oppvarmingen til stadighet opp igjen i klimadebatten. Ofte fulgt av en figur som viser temperaturutviklingen fra det rekordvarme året 1998 og frem til rundt 2013, like før temperaturen igjen stiger raskt. For denne perioden sett i isolasjon – det vil si når en ser bort fra målingene før og etter perioden – er det riktig at verken målinger ved bakken eller satellittdataene viser noe særlig oppvarming. Samtidig viser målinger fra havet at oppvarmingen her fortsatte med ufortrøden styrke også i denne perioden.

Årsaken til at global temperatur ikke steg i årene etter 1998, henger sammen med styrken på passatvindene i Stillehavet og omfordeling av varme i de øvre vannmasser i havet. I 1998 hadde vi den kraftigste El Niño-episoden som noensinne har vært målt, med rekordhøy overflatetemperatur i Stillehavet, noe som ga et stort utslag i jordas middeltemperatur målt ved bakken, og et enda større utslag målt i atmosfæren. Frem mot 2013 var det flere kalde La Niña-år (2008 og 2011), med lav overflatetemperatur i Stillehavet. Disse naturlig forekommende variasjonene – fra varmende El Niño til kjølende La Niña – motvirket effekten av en gradvis sterkere drivhuseffekt.

Også modellene har pauser

Mange har gjort et stort poeng ut av at klimamodellene ikke har fanget opp pausen i den globale oppvarmingen etter 1998, og at vi derfor ikke kan stole på modellene. Denne konklusjonen er basert på en misforståelse. Klimamodellene klarer i bemerkelsesverdig grad å gjenskape både menneskeskapte og naturlige klimavariasjoner på jorda. Men verken målinger eller modeller kan brukes til å forutsi når naturlige variasjoner som f.eks. El Niño- eller La Niña-utslag vil oppstå i et kaotisk system som det atmosfæren og havet er. Klimamodellene som ble brukt i siste rapport fra FN sitt klimapanel startet alle ut fra et klima i 1850, og har altså beregnet sin egen klimautvikling, med sitt eget vær, i nesten 150 år før de kom til år 1998.

En del modeller simulerer en pause i den globale oppvarmingen omtrent som den som vi har observert etter 1998, men dette er en ren tilfeldighet og ikke fordi disse modellene er bedre enn andre modeller. Ser en på enkeltmodeller, har de alle noen perioder med unormalt stor oppvarming og andre perioder med unormalt liten oppvarming eller til og med perioder med nedkjøling. Regner en et gjennomsnitt ut fra mange slike modeller, blir det en glatt kurve som fjerner de store variasjonene som de ulike modellene har.

Kaotisk system, tydelig trend

Effekten er illustrert i figur 3. Klimamodellene klarer i middel (rosa kurve) i stor grad å gjenskape observert temperaturutvikling siden 1850 (sort kurve). I perioden etter 2000 har det vært en del år hvor den observerte temperaturutviklingen (sort kurve) har vært under gjennomsnittet av modellene (rød og grønn kurve), men fortsatt godt innenfor de variasjonene som vi finner i de enkelte modellene. Dette er som forventet i perioder hvor den globale oppvarmingen går langsommere enn det drivhuseffekten alene skulle tilsi. Tilsvarende er det andre perioder hvor oppvarmingen går hurtigere enn det gjennomsnittet av modellene skulle tilsi, som vi har sett de siste par årene hvor observasjonene igjen i stor grad sammenfaller med gjennomsnittet av klimamodellene.

Konklusjonen er at klimasystemet er kaotisk, og at tilfeldige variasjoner for tidsperioder på 5-15 år kan overskygge effekten av økende CO₂-innhold i atmosfæren. Det samme kan vi dessverre si om klimadebatten. Men dette må ikke føre fokus vekk fra det som er vår tids store oppgave, å sørge for å redusere utslippene av klimagasser rask nok til at vi kan følge den grønne kurven innenfor togradersmålet, og ikke den røde «business-as-usual» kurven som vil føre til 4-5°C oppvarming og omfattende – og i mange tilfeller ikke-opprettelige – ødeleggelser for jordas natur og samfunn.