Både plastindustrien og petroleumsindustrien investerer stort for å øke verdens forbruk av plast basert på fossil olje og gass. Men skal vi nå målene i Paris-avtalen, må utslippene fra hele plastens verdikjede reduseres – ikke økes.
Plast og klima.
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Vi kan lese om det nesten hver dag nå, strender forurenset med plastsøppel som har drevet i land, fugler med plast rundt hals eller fot, fisk med magene fulle av plastbiter. I desember 2017 var rundt 100 miljøministre fra hele verden samlet til FNs Miljøforsamling i Nairobi i Kenya. Der fikk Norge – etter initiativ fra WWF Norge – oppslutning om en felles, global målsetting om å stanse alle utslipp av plast til verdenshavene.
De store problemene plastavfall på avveie fører med seg har havnet høyt oppe på den internasjonale agendaen.
To av verdens største miljøproblemer – forsøplingen av verdenshavene og global oppvarming – har sitt utspring fra samme kilder: forbruk av fossil olje og gass. Klarer vi å få bukt med plast som et avfallsproblem, kan dette også bidra til kutt i klimagassutslippene. Plast og klima henger sammen.De skjerpede målene i Paris‐avtalen innebærer at klimagassutslipp fra alle kilder må fases ut frem mot 2050. Men mange steder i verden investeres det i dag tungt i nye fabrikker og anlegg for å øke forbruket av plastprodukter. Økt forbruk av plast betyr også økte utslipp – fra ulike ledd i plastens verdikjede; utvinning, frakt, raffinering og forbrenning av plasten når den ikke lenger skal brukes. Å legge opp til sterk vekst av utslippene fra en enkelt industri går på tvers av Paris‐avtalen.
Utslippene fra plastens verdikjede er sammenlagt på nivå med utslippene fra all verdens luftfart. Og på samme måte som at luftfarten planlegger og investerer for vekst, planlegger plastindustrien for mer bruk av plast.
Mens FN vedtar visjon om null plast i havet legger plast‐ og petroleumsindustriene opp til at det skal produseres og brukes mye, svært mye, mer plast i årene framover. Plast ble utviklet tidlig på 1900‐tallet, men som et folkelig masseprodukt skjøt det fart ut over 50‐tallet i takt med utviklingen i verdens petroleumsindustri. I følge tall fra har en tommelfingerregel hittil vært at etterspørselen etter petrokjemikalier til petrokjemisk industri – der plastprodukter utgjør den største andelen – er om lag 1,3– 1,4 ganger veksten i BNP. Veksten i plastkonsum er altså mye høyere enn veksten i økonomien.
Om vi fortsetter å øke forbruket i samme takt som nå, vil verden i 2050 produsere og bruke nesten fire ganger så mye plast som i dag — om lag 1124 millioner tonn plast i året. (Figur 1):
Figur 1: Om vi fortsetter å øke forbruket i samme takt som nå, vil verden i 2050 produsere og bruke nesten fire ganger så mye plast som i dag - om lag 1 124 millioner tonn plast i året.
Antall kilo plast har økt noe voldsomt, og prisen har gått ned. Vi kaster enorme mengder plast hvert år – over alt i hele verden. I rapporten The New Plastics Economy — Rethinking the future of plastics, utgitt som et samarbeidsprosjekt mellom World Economic Forum, Ellen MacArthur Foundation og McKinsey & Company i 2016, er verdien av all plast som kastes beregnet til om lag 80–120 milliarder amerikanske dollar årlig. Mye plast brennes og er for alltid tapt som ressurs for menneskene. Men kasting og brenning av plast betyr at industrien kan lage ny – det betyr mer aktivitet og klingende mynt i kassa for petroleumsindustrien, plastindustrien og for underleverandører.
Men om plasten i seg selv er både praktisk, anvendelig og rimelig – følger det med store miljøkostnader for samfunnet som ikke på noen måte reflekteres i plastens verdikjede i dag. I rapporten Valuing Plastic fra 2014 – som dels ble finansiert av den norske stat ved Klima‐ og miljødepartementet – anslår UNEP at miljøkostnadene ved plast og plastavfall fra forbruksvareindustrien konservativt regnet beløper seg til 75 milliarder dollar årlig. Om vi bare ser på kostnadene knyttet til plastemballasje, beløper disse seg til grovt regnet 40 milliarder dollar i året. Det er særlig tre faktorer som gjør at miljøkostnadene blir så høye: skader og ødeleggelser på grunn av plastavfall som havner i naturen og da særlig i havet, klimagassutslipp særlig ved forbrenning av plastavfall, og helseskader som følge av skadelige stoffer i plasten.
Om etterspørselen etter plast fortsetter å øke i samme tempo som nå, vil den relative andelen av oljeproduksjonen som går til plastindustrien kunne være om lag 20 prosent i 2050 – mot 6 prosent i 2014 (Figur 2). Klimagassutslippene knyttet til plastens verdikjede kan i 2050 ha en relativ andel på 15 prosent – mot 1 prosent i 2014 – hvis forbruket av plast fortsetter å øke som nå (Figur 3).
Figur 2: Om verden fortsetter veksten i plastforbruket i takt med forbruksveksten de siste årene, vil den relative andelen av oljeproduksjonen som går til plastindustrien være om lag 20 % i 2050 – mot 6 prosent i 2014. World Economic Forum, Ellen MacArthur Foundation and McKinsey & Company, The New Plastics Economy — Rethinking the future of plastics (2016, http://www.ellenmacarthurfoundation.org/publications).)Figur 3: Klimagassutslippene knyttet til plastens verdikjede kan i 2050 ha en relativ andel på 15 % i 2050 – mot 1 % i 2014 – hvis forbruket av plast fortsetter å øke som nå.(Kilde: World Economic Forum, Ellen MacArthur Foundation and McKinsey & Company, The New Plastics Economy — Rethinking the future of plastics (2016, http://www.ellenmacarthurfoundation.org/publications).)
Etterspørsel, drivere og investeringer
Plast har flere gode egenskaper som gjør den nyttig i mange sammenhenger: den er slitesterk, lett, fleksibel og fremfor alt billig. Plast har gjort det mulig for mange å skaffe seg mye nyttig – og unyttig – for en rimeligere penge enn før plasten ble allemannseie.
Prisen på bestanddelene til plast har falt særlig mye de siste årene. Det er ikke minst behovet for emballasje som har bidratt til at etterspørselen etter plast har økt år for år. Som tidligere nevnt har oljeindustrien store forventninger til at etterspørselen etter plast vil fortsette med nettopp det: øke mye hvert år.
«An average person living in Western Europe or North America uses 100 kg of plastic annually, mostly in the form of packaging. In China and India, demand is still only 52 kg/year and 9 kg/year, respectively. Economic growth and a larger middle class, especially in Asia, is expected to add to this number rapidly, contributing to a continued strong growth in nonenergy oil (and gas) demand up to 2030.»
International Energy Agency (IEA) forventer en sterk økning i etterspørselen etter petrokjemikalier særlig til plast. I sitt «New Policies scenario» (WEO 2017) mener byrået at den totale etterspørselen etter olje vil øke fra 93,9 millioner fat per dag i 2016 til 104,9 millioner fat per dag i 2040. Av denne økningen vil hele 5,4 millioner fat om dagen gå til petrokjemikalier, ifølge IEA.
I sitt «IEA Sustainable Development Scenario» – publisert i World Energy Outlook 2017 – skriver byrået:
«Petrochemical feedstock is the only area in which continued growth in oil demand occurs, at nearly the same level as in the New Policies Scenario. Use of oil as feedstock is connected to the continued growth in demand for chemical‐based products, such as plastics».
Plast kan lages av både olje og gass. Da sjeføkonom Kevin Swift i American Chemistry Council (ACC) ble intervjuet av The Guardian rett før jul i 2017, oppsummerte han boomen i etableringen av nye plastfabrikker i USA slik: «Skifergass». Gass har blitt billig i USA, kostnadene knyttet til utvinning av denne råvaren har gått ned med rundt to tredjedeler, ifølge Swift.
Om lag 186 milliarder dollar er siden 2010 pløyd inn i nye cracking‐fabrikker som produserer råmaterialer som skal videreforedles til emballasje, plastflasker og alle mulige andre plastprodukter, skrev The Guardian i samme sak. Pengene har gått til 318 nye fabrikker, rundt regnet halvparten står ferdige, de øvrige er under bygging eller fremdeles på planleggingsstadiet. Big Oil som Shell, Total og Exxon Mobil er blant investorene. Flere nye investeringer ut over dette er planlagt.
Etterspørselen vokser sterkere enn veksten i økonomien – en av driverne er at e‐handelen øker. Tidligere gikk folk vanligvis til butikken når de skulle kjøpe klær, butikkene fikk store ladninger klær fraktet dit gedigne pappkasser. Nå bestiller særlig «millennials» én og én t‐skjorte, skjorte, lue eller andre saker direkte fra store lagre, enten de er i Kina, Europa eller USA. Slikt blir det plast av. I Europa står emballasje for om lag 40 prosent av plastforbruket.
Andre drivere for etterspørselen etter plast er at kineserne har oppdaget netthandelen, dermed øker forventningen om behov for mer plastemballasje til alle forsendelsene. Når én og én T‐skjorte eller lue bestilles fra leverandør og sendes rett i folks postkasser, øker behovet for emballasje. «Millennials» i utviklingsland har fått råd til å ha helt andre vaner enn generasjonene før dem – behovet for plast vil øke på grunn av økt salg av alt fra for eksempel småflasker, kaffekopper med lokk og småmat, akkurat som vi ser i USA og EU.
At flere klatrer inn i middelklassen, bidrar til økt etterspørsel etter plast, særlig i Asia. Vi kan derfor se for oss at mye av den nye plasten havner i land som langt ifra kan skilte med godt utbygd infrastruktur for innsamling og resirkulering av plastavfall.
En annen driver er jakten på lettere materialer, for eksempel i bilindustrien. Nye biler skal være mer energieffektive, da er den lette plasten et attraktivt materiale.
Oljeselskaper er som nevnt blant dem som har investert svært mye i de nye fabrikkene som omgjør gass og olje til plastindustriens ulike byggesteiner. Innfasing av elbiler og langt mer energieffektive biler betyr lavere etterspørsel etter olje til transportformål. Dette er en av grunnene til at petroleumsnæringen ser seg om etter mulighet til å få brukt eller solgt råvarene sine til andre sektorer enn transportsektoren.
Coal‐to gas‐anlegg bruker mye vann og slipper ut store mengder CO2 – men bygges like fullt i Kina, ikke minst for å forsyne landet med råvarer til plastproduksjonen. Dette var tema i en The New York Times‐artikkel i 2017 (faksimile). Du kan lese mer om klimaverstingen coal‐to‐gas i notatet «Fueling Plastics. How Fracked Gas, Cheap Oil, and Unburnable Coal are Driving the Plastics Boom»31 gitt ut av Center for International Environmental Law (CIEL).
I fjor brukte Exxon Mobil nær to milliarder dollar på å kjøpe opp en gigantisk petrokjemifabrikk i Singapore. The Wall Street Journal skrev i den forbindelse at petrokjemikalier nå er blitt «en hjørnestein i Exxon Mobils strategi for å endre oppfatninger at selskapet er dårlig posisjonert for å konkurrere langsiktig, gitt sine høye kostnader for olje‐ og gassreserver i Arktis og Canada».
Administrerende direktør i Exxon Mobil — Darren Woods — hadde rett før fortalt i samme avis at selskapet planlegger å bruke rundt 20 milliarder dollar på raffinerier, petrokjemiske fabrikker og andre prosjekter i og rundt Mexicogolfen.
Store deler av råmaterialene fra de allerede etablerte og kommende raffineriene og petrokjemiske anleggene i USA skal etter planen eksporteres til Kina og Europa. Noe havner i olje‐ og gassnasjonen Norge. For to år siden skrev E24 at «Gigantskip med skifergass fra USA inntar Norge», gassen var bestilt av petrokjemiselskapet Ineos i Bamble og skipet ankommer ukentlig: «Det første skipet som legger til kai i Rafnes er det største i sitt slag, lastet med 27.500 kubikkmeter etangass som skal brukes til plastproduksjon».
Saudi Aramco, verdens største oljeselskap når det kommer til reserver, har de siste årene investert stort innen petrokjemisk industri og raffinering for å sikre langsiktig etterspørsel og maksimere verdien av råolje. Planen er å doble produksjonen av petrokjemikalier innen 2030.
Så har vi klimaverstingen coal‐to‐gas. Verden over lages plasten først og fremst av olje og gass, men i Kina har det blitt bygget flere anlegg de siste årene der kull omdannes til syntetisk gass som igjen kan brukes til å produsere plast. Metoden er omstridt også i Kina, skrev The New York Times i 2017. Både forskere og politiske beslutningstakere har protestert mot nye anlegg fordi prosessen krever enorme mengder vann og fordi det slippes ut mer CO2 i denne prosessen enn også i andre kullbaserte energiprosesser. Avisen skrev at minst fire kull‐til‐gassanlegg er etablert i Kina de siste par årene, dusinvis nye er til vurdering. Ingen andre land har slike kull‐til-gassanlegg på planen i et slikt omfang, skriver avisen. I The New York Times‐artikkelen heter det:
«In July 2014, Greenpeace East Asia issued a report that said governments and companies across China had plans to operate 50 coal‐to‐gas plants. That would produce an estimated 1.1 billion tons of carbon dioxide per year — equal to one‐eighth of China’s total carbon dioxide emissions at the time — and contribute significantly to climate change, the authors said.»
Plast i miljøets og klimaets tjeneste?
I takt med verdens oppvåkning når det gjelder plast som trussel mot økosystemene til havs og på land, både plastsøppel, mikroplast og også nanoplast på avveie, øker plastindustriens behov for å trekke frem plastens mange gode og praktiske egenskaper.
Verden over innføres det nå forbud mot salg av engangsplast som sugerør, poser og bestikk. Stillehavsstaten Vanuatu – med sine 83 øyer og nesten 300 000 innbyggere – planlegger også å gå til kamp mot selve symbolet på plastforsøplingen – plastflasken. Regjeringen har dessuten ambisjoner om å bli fullstendig plastfri, først ut av forbudene er dét mot plastposer. (Faksimile fra Global Citizen)
Steve Russell, visepresident i American Chemistry Council, forklarte rapportens innhold med at avansert plast bidrar til at vi kan gjøre mer med mindre: vi kan kjøre lettere biler, bo i mer energieffektive hus og bruke mindre emballasje – og at plast «hjelper oss med å redusere energibruk, karbonutslipp og avfall».
Shells John Abbott sier til Financial Times i 2018 at arbeidet med å redusere energiintensiteten i biler, hus og husholdninger kan bidra til større fart på etterspørselen etter petrokjemikalier:
«Chemicals demand is actually being driven by the energy transition. If you look at buildings, whether you live in a hot or a cold climate, you need insulation: that’s all chemicals . . . the amount of plastics that are used in cars to reduce their weight is incredible».
Politikerne blir interesserte
Internasjonalt og nasjonalt våkner nå politiske myndigheter. Mange ønsker å ta raske grep for å begrense de voldsomme økologiske ødeleggelsene plast på avveie kan føre til. Politikere verden over – lokalt, regionalt, nasjonalt og også på EU‐nivå – har fremmet forslag til nye lover og restriksjoner med formål å redusere særlig engangsplast. Noen eksempler:
«Maharashtra, home to India’s financial capital of Mumbai, has allowed e‐commerce companies to use plastic packaging for three more months, according to a government order dated June 30, which was published on Tuesday. During these three months, e‐commerce firms will have to come up with a buyback plan to collect used plastic packaging material, ensure its recycling and disposal as well as source alternative packaging material».
Også enkelte private organisasjoner og foretak ønsker å gjøre sitt for å minske forbruket av unødig plast – og kanskje også utnytte sin posisjon til å påvirke gjennom handling. Før politikerne i Storbritannia fikk bestemt seg kom fotballklubben Tottenham egne politikere i forkjøpet og lovet å fase ut engangsplast når klubbens nye stadion med plass til 62000 tilskuere åpner.
Noen har startet omstillingen til en forretningsdrift med mindre fossil plast. En del internasjonale selskaper som selger plastprodukter har gjort noen grep for å droppe fossil plast og gå over på plast fra fornybare kilder. Ikea– med sine 363 varehus verden over – skal fase ut alle engangs plastikkprodukter innen 2020. Allerede nå produseres kjedens matemballasjeposer av fornybar plast, det tilsvarer 75 000 fat med olje hvert år, ifølge leder for Forum for fossilfri plast, Marius Gjerset i ZERO.
Lego har satt i gang et større forskningsarbeid for å gå over til plantebasert plast i sine leker. Når store kjente selskaper går foran ved å investere i forskning og utvikle nye produkter, kan disse fungere som forbildeprosjekt som får flere andre til å følge etter.
Mange av verdens største bryggerier bruker enorme mengder plast – først og fremst til flasker – men også til å bunte sammen fire og fire eller seks og seks flasker eller bokser. Verdens tredje største bryggerikonsern, Carlsberg, har nylig tatt tak i det siste og holder på med et forsøk som går ut på å erstatte den tidligere emballasjen rundt Carlsberg‐boksene med ganske små sveisepunkter med lim som holder boksene sammen.
Foreløpig er det snakk om et testprosjekt som vil gjøre det mulig å kutte 17 millioner tonn plast i året bare i Norge. Planen er at dette skal skalere og så fort som mulig bli en permanent ordning, da kan bryggeriet kutte hele 170 tonn unødvendig plast — bare her til lands, ifølge ledelsen i Carlsbergs norske datterselskap Ringnes. Akkurat denne emballasjen har førsteprioritet i selskapets plaststrategi — fordi den oftere enn annen plast havner på strender og i parker.
Også dagligvarekjedene har iverksatt et arbeid for å minske plastemballasje og erstatte engangsprodukter av plast. Frukt‐ og grøntavdelingene til de største kjedene kommer i år til å fjerne minst 400 tonn plastemballasje, skrev Aftenposten i april 2018. Blant annet skulle jordbærkurver mange steder fra og med i år lages av papir. Måneden før lovet Meny at dagligvarekjeden i løpet av et år skal slutte å selge engangsbestikk, engangsbegre og engangskopper som er produsert av plast. Inn i hyllene kommer tilsvarende varer laget av særlig tre og papp. All plast i fruktdisken blir i løpet av året resirkulerbar.
«Etter at vi gjorde rømmebegrene litt tynnere, har vi spart naturen for 30 tonn plast i året», skriver TINE på sin hjemmeside. Alt dette er eksempler på at små grep, forskning og nytenking kan minske behovet for olje og gass til plast – særlig hvis selskapene i tillegg kan spare utgifter på dette.
Liten tro på etterspørselssvikt
Men all verdens initiativ i retning av redusert plastforbruk og bioplast har ikke skremt oljenæringen. I en artikkel i Financial Times i juni 2018 refereres John Abbott, direktøren for nedstrømsvirksomheten til Shell. Han mener at etterspørselen etter petrokjemikalier bare vil minske med 3–4 prosent selv om alle engangsartikler av plast blir eliminert globalt. Dette er såpass lite at det ikke vil ha noen vesentlig påvirkning på selskapets syn på fremtidig etterspørsel etter kjemikalier. I intervjuet sier han følgende:
«Is it an important issue? Yes. Is it a societal issue? Yes. Do we need to address it? Absolutely. But it’s not going to significantly impact our view of the supply and demand fundamentals of chemicals.»
Stephen Zinger fra analysebyrået Wood Mackenzie støtter opp under synet til Shell. I samme artikkel viser han til at det er enorme mengder produkter som involverer plast og som ikke kommer til å bli påvirket selv om alle engangsprodukter skal lages uten plast.
Da BP la frem sin Energy Outlook i februar 2018 uttalte selskapets sjeføkonom Spencer Dale at politikk verden over med mål om å kutte forbruket av plast, kan føre til lavere vekst i oljeetterspørselen fram mot 2040 enn tidligere antatt, to millioner fat olje per dag. Men Dale tror at petrokjemisk industri likevel vil bli en stor driver i en global etterspørselsøkning etter råolje. Han begrunner dette med at engangsplast bare utgjør en svært liten andel av all plast som produseres og at andelen olje som går til engangsplast følgelig er tilsvarende liten.
Hvordan løse problemet? Redusere, resirkulere, råvare
Å få bukt med plastforsøplingen og redusere klimagassutslipp fra plastens verdikjede er en gigantjobb. Hvordan kan vi utnytte de gode sidene ved plasten uten å måtte slite med problemene den skaper?
Og; kan mer og ny forskning og kunnskap om plastens viktigste ulemper – forsøpling av havet, mikroplast på avveie og økende klimagassutslipp – gi en form for «drahjelp» ved at alle ulempene samlet blir oppfattet som så graverende at nødvendig politikk kommer på plass? Det er omtrent slik det har fungert enkelte steder i Kina der synlig og helseskadelig lokal forurensning har ført til stenging av kullkraftverk – noe som også gir lavere CO2-utslipp.
Forbud mot engangsplast er på vei inn i flere lands lovverk. I denne artikkelen i The Guardian fra februar 2018 sier BPs sjeføkonom Spencer Dale at det er en økende bevissthet både i Storbritannia og resten av verden om miljøødeleggelser knyttet til plast. Han tror at strengere politikk knyttet til særlig engangsplast kan bety at etterspørselen etter råolje kan synke med to millioner fat per dag innen 2040. (Faksimile fra The Guardian.)
Vi kan knapt forestille oss hva «business as usual» uvegerlig vil måtte innebære av ødelagte økosystemer, plastforsøpling, mikroplast og økte CO2-utslipp.
For å unngå et slikt skrekkens scenario er det påkrevd at verden organiserer seg og lager strukturer, systemer og felles kjøreregler. Eller; felles politikk. Stikkordet også her er bærekraft. Tre R‐ord er viktige og mulige:
Kan den neste store dugnaden i regi av det internasjonale samfunnet dreie seg om å få på plass påkrevd og effektiv infrastruktur for innsamling og resirkulering av særlig plast — i land som selv ikke er i stand til å bære et slikt økonomisk løft?
Åpenbare fordeler med en slik dugnad er at den – i tillegg til å forhindre lokal forurensning og framtidige økokatastrofer – gir nye, lokale arbeidsplasser og verdiskaping samt interessant teknologiutvikling og forskning.
Når innbyggere på jordkloden i år 2100 ser tilbake på hvordan menneskene i dag organiserte seg anno 2018, er det rimelig å anta ta de særlig vil undres over sløsingen dagens forbruk av plast innebærer — og tenke omtrent i følgende baner:
Med politikernes velsignelse gikk verdens oljeselskaper i årene før og etter 2018 til store investeringer for å pumpe opp – og bruke opp — en begrenset og ikke‐fornybar naturressurs. Mange av produktene var nyttige og fornuftige, mens andre igjen ble brukt bare en eneste gang – ofte bare noen minutter eller sekunder – for så å bli kastet. Mesteparten av det ble kastet havnet i deponier, i naturen og i havet, kun en liten mengde ble resirkulert. Hele denne kulturen bidro til to nær uoverkommelige og dyptgripende kriser som vi som er unge i 2100 fremdeles bærer de alvorlige konsekvensene av – og kostnadene ved: plastforsøplingen i havet og klimakrisen.»
Kan vi snakke om plast og klimarisiko?
Gjennom plastens verdikjede slippes det ut klimagasser – etterspørselen etter plast øker og dermed også utslippene forbundet med plast. Denne utviklingen er i høy grad på kollisjonskurs med de strabasene verden har på gang for å redusere utslippene av klimagasser. Aktivitet og næringer som på sikt ikke drar i samme retning som Paris‐målene, vil være utsatt de neste tiårene.
Hvordan vil plastindustrien stå seg i møte med den klimapolitikken som nå snekres sammen verden over? Hvordan vil den påvirkes av den teknologiske utviklingen som er på gang med formål å kutte fossilt og fase inn fornybart? Kan vi snakke om klimarisiko knyttet til plastindustrien?
Begrepet klimarisiko omfatter økonomisk risiko som oppstår både på grunn av klimaendringene og risikoen som knyttes til skjerpet klimapolitikk og omlegging fra fossil til fornybar energiforsyning.
For plasten vil trolig klimarisiko først og fremst dreie seg om politikk som har som formål å nå målene i Paris‐avtalen. Paris-avtalen innebærer at landene må stramme til der de kan. Å begrense brenningen av plastavfall kan være et typisk tiltak enkeltland kan sette i verk for å nå klimamålene. At plast brennes er den største utslippskilden i plastens levetid. Krav om en større andel resirkulering og gjenbruk – også i tråd med trendene mot sirkulærøkonomi – vil kunne kutte CO2 og minske behovet for ny plast.
HITTIL UKJENTE UTSLIPP: Amerikanske forskere publiserte sommeren 2018 en ny studie som viser at plastsøppel som blir liggende i naturen avgir klimagasser når solen skinner på plasten. Forskergruppen – som holder på University of Hawai’i at Mānoa School of Ocean and Earth Science and Technology (SOEST) — testet syv ulike plasttyper. Disse ble utsatt for direkte sollys over lengre tid. I et klimaperspektiv er resultatene forskerne kom frem til nedslående. “Our results show that plastics represent a heretofore unrecognized source of climate‐relevant trace gases that are expected to increase as more plastic is produced and accumulated in the environment,” the study concludes – heter det på nettsiden til UN Environment.
EU var først i verden med å lansere et system for klimakvoter for bedriftene, der en kvote innebærer en rettighet til å slippe ut ett tonn CO2 / CO2-ekvivalenter. Formålet er særlig å gjøre det dyrere å slippe ut CO2. Høsten 2017 ble EU‐landene enige om å innføre strengere regler for kvotesystemet fram til 2030. Kvoteprisene har vært lave i flere år, men høsten 2018 passerte CO2-prisen 20 euro pr tonn. Dersom kvoteprisene jevnt og trutt stiger blir hele dette systemet mye viktigere for klimaomstillingen enn vi har sett til nå – for bedrifter som slipper ut CO2 blir kostnadene ved driften høyere. Dette er en opplagt klimarisiko for plasten fordi kvotesystemet vil kunne slå inn som en fordyrende faktor i plastens verdikjede i Europa.
Om CO2-prisen øker, kan vi komme i en situasjon der det ikke er like gunstig som i dag å kaste plast for å kjøpe nytt. Med økt CO2-pris blir både utvinning, raffinering, transport og forbrenning dyrere. Da er ikke fossil plast nødvendigvis like konkurransedyktig som nå.
CIEL – Center for International Environmental Law i Washington – skriver følgende om at selv små økninger i prisen på olje og gass kan påvirke økonomien i plastindustrien:
«To address the urgent threat of climate change, the global community must rapidly reduce its use of fossil fuels as a source of energy. Almost all plastics are made from fossil fuels, and the two product chains are intimately linked. Even small changes in the price of oil or gas can have significant consequences for the plastics industry.»
«It should be expected, therefore, that a major shift in fossil fuel markets, and an eventual phase‐out of fossil fuels as an energy source, will fundamentally affect the long‐term economic prospects of the plastics industry. Moreover, plastic production is itself a carbon‐intensive process and is likely to be impacted by regulation that applies a cost to carbon.»
Forskere og innovatører verden over er godt i gang med å finne ut hva som kan bidra til å bruke mindre plast per produkt for å spare både plast og penger. TINEs nye og tynnere rømmeboks er et eksempel på dette. Ny teknologi kan også føre til mer effektiv og omfattende resirkulering. Et eksempel her er norske Quantafuel som gjennom forskning og utvikling har kommet frem til hvordan vi kan gjøre plastavfall om til drivstoff. Dersom dette blir en kommersiell suksess, vil plastsøppel kunne brukes som innsatsfaktor i nytt drivstoff – da reduseres behovet for ny olje.
I og med at plasten medfører alvorlige utfordringer på flere plan – som forsøpling av land og hav, mikroplast, nanoplast – og som klimagassutslipp – kan alt dette samlet forsterke behovet for å gjøre noe med problemet – raskt. Omdømmerisiko – næringslivets redsel for å bli oppfattet som en sinke eller synder – kan utvilsomt gi mer fart til strevet med å kutte unødig forbruk av særlig emballasje.
Og kanskje kan petroleumsnæringen og plastindustrien heller ikke se bort fra det som kalles ansvarsrisiko, altså at de ansvarlige for en handling eller unnlatelse blir saksøkt. Når plasten forsøpler og ødelegger strender som ikke lengre er attraktive turistmål, når fugl og fisk dør etter å ha spist plast — kan disse synlige bevisene kombinert med store klimagassutslipp være grunnlag for søksmål mot dem som fortsetter å tjene gode penger på å pushe plast?
Hva kan Norge gjøre?
Også i Norge har engasjementet for å redusere plastforsøpling skutt fart. Det siste året har mange nærmiljø organisert plastrydding i fjæra, til skogs og langs de lokale veiene. Mye av oppmerksomheten rundt plast har dreiet seg om opprydding.
Ifølge Oljedirektoratet går 19 prosent av all norsk olje til industri og petrokjemi. Og høsten 2017 skrev DN at «plastsug i Asia løfter Statoil». Velstandsøkningen i øst betyr mer plast. Også Norge tjener med andre ord gode penger på å selge råvarer som skal gå til plast i land som kanskje ikke har tilstrekkelige ordninger for forsvarlig innsamling av avfallet. (Faksimile fra DN 7. november 2017.)
Men som olje‐ og gassnasjon er Norge er også en del av den voksende, internasjonale plastindustrien. Ifølge Oljedirektoratet går 19 prosent av all norsk olje til industri og petrokjemi. Og høsten 2017 skrev DN at «plastsug i Asia løfter Statoil». Velstandsøkningen i øst betyr mer plast. Norge tjener med andre ord gode penger på å selge råvarer som skal gå til plast i land som kanskje ikke har tilstrekkelige ordninger for forsvarlig innsamling av avfallet.
[rp4wp]
Så hva kan Norge gjøre for å bidra til at klimagassutslippene fra plastens verdikjede synker – og ikke øker som nå? Dette er noen av spørsmålene myndighetene og næringslivet fortløpende bør ta stilling til:
I alle tilfeller bør temaet høyere oppå på den politiske agendaen – og ikke først og fremst ved at våre folkevalgte plukker søppel langs strendene. Skal vi kutte klimagassutslipp fra plastens verdikjede, må det gjøres ved å redusere, resirkulere og bruke bærekraftige råvarer. Også her kan olje‐ og gassnasjonen Norge møte seg selv i døren.
