EUs toppmøte 23. oktober vedtok en ny klima- og energipolitikk for unionen fram til 2030. Sentralt står målsettingen om minst 40 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2030, hvor klimakvotesystemet (EU ETS) skal levere en betydelig del av kuttene.

Som kjent har det bygd seg opp et betydelig overskudd av kvoter som vil bidra til å holde kvoteprisen lav et godt stykke ut i 2020-årene, hvis intet gjøres. Kommisjonen foreslo derfor i januar i år at det skal innføres en kvotereserve fra 2021 som skal kunne trekke inn overskuddskvoter (og frigi kvoter i knappe tider). Nyvinningen har fått navnet markedsstabilitetsreserven, forkortet MSR.

Toneangivende medlemsland som Tyskland og Storbritannia har foreslått å innføre kvotereserven allerede fra 2017. I vedtaket fra toppmøtet sies det at reform skal skje «i tråd med forslaget fra Kommisjonen», noe som kan tolkes i litt ulike retninger. Er det mulighet for at reformen kan komme på plass allerede fra 2017?

Jeg tror det er minst fire grunner til å være avventende når det gjelder mulighetene for rask reform, selv om noen utviklingstrekk kan sees som lovende.

Vil kraftkrevende industri bli mindre skeptisk?

Det er fortsatt betydelig skepsis innen industrien. Kraftbransjen i Europa har lenge vært en varm tilhenger av kvotesystemet. Denne industrien er ikke utsatt for global konkurranse og kan greit sende kvotekostnader videre til strømkundene. Men dette gjelder ikke for den globalt konkurranseutsatte kraftkrevende industrien, så som stål og sement. Den kraftkrevende industrien har uttrykt sterk skepsis til ensidige, mer ambisiøse EU-tiltak. Vedtakene fra toppmøtet med blant annet øremerking av kvoteinntekter til industristøtte vil nok myke opp denne industriens skepsis noe.

Men det kan også meget godt hende at kraftkrevende industri nå vil si «hit, men ikke lenger». Vedtaket på toppmøtet innebærer nemlig en økning i den «ordinære» årlige innstrammingen av kvotesystemet (fra opprinnelig 1,74 prosent til nå 2,2 prosent) fra 2021. Så en viss innstramming som får effekt i løpet av 2020-tallet er allerede på plass.

Vil Polen og andre fortsatt blokkere?

Medlemslandene er splittet. Sentrale medlemsland ønsker som sagt å innføre kvotereserven allerede fra 2017. Og det er ingen tvil om at en allianse av Storbritannia, Tyskland og antagelig også Frankrike veier tungt. Ikke minst er det viktig at Tyskland nå har kommet ned fra gjerdet og mer helhjertet støtter kvotereform. Tyskland er «kvotekongen» i Europa, med flest antall kvoter. Her har ommøbleringen i forbundskansler Angela Merkels koalisjon etter valget i fjor høst klart hatt en effekt, og energi- og næringsminister Sigmar Gabriel trenger en rask innføring av kvotereserven for å kunne kvitte seg med de skitneste kullkraftverkene uten å svekke kvotemarkedet.

Men tanken på å stramme inn kvotesystemet, og ikke minst gjøre det raskt, har møtt sterk motbør fra Polen og andre østeuropeiske land med kullbasert energiforsyning å forsvare.

Nå har Polen og andre fått betydelige innrømmelser i 2030-rammeverket, med blant annet fortsatt gratiskvoter til kullkraftverk etter 2020. Når ting drar seg til, tror jeg ikke Polen vil blokkere innføringen av en kvotereserve fra 2021 av, slik Kommisjonen har foreslått. Allikevel kan man lett tenke seg at disse landene sier at nok er nok. De har allerede gått med på økningen i den årlige «normale» innstrammingen av kvotesystemet fra 2021 av. «Hit, men ikke lenger», altså. Polen har tidligere markert motstand mot et raskere reformløp også ut fra juridiske formal-argumenter. Det blir klart spennende å se om og i hvilken grad alle innrømmelsene Polen nå har fått myker opp landets posisjonering i kommende runder.

Bedre dynamikk i Europaparlamentet og mellom EU-organene?

Europaparlamentet har utviklet seg til å bli en betydelig maktfaktor i utformingen av EUs politikk, med ønske om å sette sitt tydelige stempel på politikken. Vi så dette tydelig i prosessen i 2013 om en midlertidig inndragning av klimakvoter («backloading»). Klimakommissær Connie Hedegaard kalte forslaget «a no-brainer really» og forventet at Parlamentet ville logre og si ja. I stedet stemte Parlamentet ned hele forslaget, for noen måneder senere å gjøre helomvending og støtte tiltaket slik som opprinnelig foreslått. Kraftkrevende industri får betydelig gehør hos toneangivende krefter i Parlamentet, ikke minst hos den liberal-konservative EPP-grupperingen som er den største partigruppen i Parlamentet.

Insidere i Brussel peker på at dynamikken nå allikevel kan bli annerledes enn i backloading-saken, med sentrale medlemsland og Rådet mer på offensiven, og ikke minst en klarere positiv føring fra Tyskland til viktige tyske europaparlamentarikere. Saksordførerne (rapportørene) for denne saken både i miljø- og industrikomiteen kommer begge fra EPP-grupperingen. Saksordfører i den viktige miljøkomitteen (Ivo Belet) virker relativ positiv til selve ideen om en kvotereserve. Men det er klart at sterke krefter innen EPP vil være skeptiske til en start allerede i 2017.

Alt i alt er Parlamentet en litt uforutsigbar størrelse i dette spillet, og kanskje enda mer etter valget i mai i år. Så det blir viktig å følge godt med på dynamikken som nå utvikler seg der.

Vil oppkjøringen globalt nok en gang styrke EUs reformprosess?

Det er også usikkert hvordan globale prosesser vil virke inn. I 2007 og 2008 styrket det forestående København-toppmøtet de krefter innad i EU som ville reformere kvotesystemet. Et reformert kvotesystem ble sett på som et bidrag til at EU skulle få gjennomslag i København.

Mye tyder nå på at vi får en helt annerledes global klimaavtale i Paris neste år enn i Kyoto i 1997, med mer av et lappeteppe av nasjonale erklæringer og mål innen en løs overordnet ramme. EU har nå lagt sine viktigste kort forut for Paris på bordet og det er tvilsomt om prosessen knyttet til kvotereserven får noe ytterligere global drahjelp i første omgang.

Etter Paris blir spørsmålet om en slik type avtale som sannsynligvis vedtas der vil være beroligende nok for de kreftene internt i EU som er bekymret for ulike globale konkurransevilkår.

Litt uavhengig av Paris er det verdt å merke seg at en interessant utvikling som på sikt kan virke beroligende innad i EU er etableringen av klimakvotesystemer i land som Kina og Sør-Korea. Denne utviklingen vil allikevel ta noe tid og effekten internt i EU kan la vente på seg.

Summa summarum: Vi går spennende tider i møte og uventede hendelser kan snu om på ting. Tenk finanskrisen, Fukushima, skifergassrevolusjonen og Ukraina. Greier EU å få på plass en kvotereform fra 2017 av, så vil det utvilsomt være et imponerende stykke politisk håndverk som vil kunne bidra til å reparere systemets etter hvert noe frynsete rykte rundt omkring i verden.