«Your potential impact is enormous. You are the leaders who can have the longest, widest and deepest reach.» Slik henvendte FNs generalsekretær Ban Ki-Moon seg til en gruppe religiøse ledere som var samlet på en klimakonferanse i 2009. Det var ikke først og fremst forestillingen om klimaskepsis og vitenskapsfornektelse blant religiøse ledere, grupper og individer han tok opp. Heller var det et rop om hjelp, en «bønn» om at religiøs autoritet kunne utfordre økonomiske strukturer og politisk handlingslammelse. «Vi har kunnskapen og ressursene, men mangler den politiske viljen. Dere kan utfordre og inspirere politiske ledere», sa FN-sjefen.

Religion har ikke alltid hatt en høy stjerne blant den politiske og sekulære eliten eller i vitenskapen, og spesielt ikke i naturvitenskapen. Der har man gjerne sett på religion som en «konkurrent», et alternativ til politisk, gjerne demokratisk, makt og til vitenskapelige forklaringer, forklaringer basert på «tro» og ikke på harde fakta og vitenskapelig metode. I klimadebatten har slike holdninger blitt møtt av den kristne høyresidens vitenskapsfornektelse, som igjen ofte har vært en reaksjon på vitenskapens avvisning av religioners fortellinger om opphav og endetider, guder og spiritualitet.

Men nå er altså religion på vei til å bli ønsket velkommen «inn i varmen». Det skjer ikke først og fremst gjennom aksept av religionens forklaringsmodeller og det guddommelige, men heller i form av: a) dens moralske/etiske kraft; b) dens politiske og sosiale posisjon; c) dens institusjonelle og økonomiske makt. I tillegg ser stadig flere at mange religioner d) har et universelt eller holistisk verdensbilde, hvor natur og mennesker eksisterer i en slags symbiose, en slags hellig harmoni. Derfor kan dette være aspekter ved religion som det knytter seg forhåpninger til, som noe man kan bruke i kampen for en mer natur- og klimavennlig adferd.

Del av problemet – og løsningen?

Men er det nå så enkelt? Kan og vil religioner la seg «bruke», og på hvilken måte skal dette gå til? Før jeg kommer tilbake til noen foreløpige svar på disse spørsmålene, vil jeg gi en liten oversikt over hvordan kristendommen har blitt knyttet til klima og økologi i samfunnsvitenskap og humaniora, før jeg presenterer noen eksempler på hvordan ulike religioner tar opp klimaspørsmål i ulike land (1).

Forskere har vært opptatt av den økologiske dimensjonen ved religiøse tradisjoner siden midten av 1900-tallet, da man begynte å se nærmere på sosio-kulturelle aspekter ved miljø-utnytting og ødeleggelse. Den amerikanske historikeren Lynn White Jr. satte i gang det som siden skulle bli en av de mest sentrale debattene da han i en artikkel i Science i 1967 hevdet at kristen teologi var opphavet til «den mest antroposentriske religionen i verden» (White 1967: 1205).

White argumenterte for at kristendommens fokus på det «hinsidige» og menneskenes herredømme over naturen, hadde stått sentralt, fra middelalderen og fram til moderne tid, i å gjøre utnyttelse av naturressurser til et kjennetegn ved vestlig sivilisasjon. Med denne kontroversielle påstanden bidro White til å sette søkelys på en dypere forståelse av menneskers kulturelle (og religiøse) relasjon til naturen. Opphavet til den antropocene epoke ligger da ikke, først og fremst, i økonomien, politikken, vitenskapen eller teknologien, men i den kristne forståelsen av menneskers posisjon i skaperverket. I kjølvannet av dette kan det hevdes at når religion er en del av, om ikke hele, problemet, så er det også en del av løsningen. Whites påstand førte til ulike reaksjoner blant akademikere og kristne og også andre religiøse grupper som senere kom til å bli utsatt for lignende påstander (at deres religion er en forutsetning, eller et hinder, for å takle klima- og miljøutfordringer).

Fire religiøse reaksjoner på klimaendringer

Her vil jeg vise til fire ulike måter som religiøse grupper forholder seg til klimaendringer og/eller påstander om deres ansvar og rolle i forhold til dette. Disse typologiserer jeg som likegyldighet, apologetisk, praktisk og handlingsrettet.

De likegyldige: Avskriver seg ethvert ansvar og stiller seg både utenfor og uforstående til anklagen. Deres anliggender er «religiøse» og «spirituelle» og handler om alt annet enn klimakriser og utslipp. Ofte går dette sammen med fornektelse av klimaendringer i det hele tatt og spesielt av at de er menneskeskapte. I Vesten finner man disse spesielt blant kristenkonservative på den ene siden og religiøse minoriteter som ikke anser seg for å ha vært i posisjon til å ha bidratt til noe slikt (men heller ser seg som ofre).

De apologetiske: En voksende gruppe. De selv-reflekterer at religion har bidratt, som viktig sosiokulturell kraft, til en bestemt etikk og moral og tar inn over seg at man tidligere har mistolket skrift eller religiøse autoriteter. Deres religion, forstått på «riktig» måte, re-tolket og praktisert, vil bidra til å løse utfordringene.

I kristendommen finner vi eksempler på dette i pave Frans’ uttalelse om at «skapelsen tilgir aldri» og – som advarsel – om at «hvis vi ødelegger skapelsen, ødelegger den oss». Det er altså, ifølge paven, de kristnes plikt å ikke ødelegge skapelsen. Paven vil publisere en encyklika (rundskriv) om klimautfordringer i nær framtid (juni 2015). «Den nærmest universelle forventningen er at Frans’ encyklika vil gi den katolske kirkes moralske støtte til krav om sterkere beskyttelse av miljøet, inkludert begrensninger på utslipp av klimagasser», skriver nettstedet Crux.

Andre kristne igjen har argumentert for at man i mindre grad bør vektlegge budet om å «fylle jorden og legge den under dere» (Første Mosebok 1.28), men heller fokusere på «å dyrke og passe hagen» (Første Mosebok 2.15). «Vaktmesterrollen», i motsetning til «herskerrollen», vil plassere menneskene i en mer bærekraftig posisjon der de kan bidra til å redde «Guds skaperverk».

De praktiske: Denne tilnærmingen innebærer ulike måter å forholde seg til miljø- og klimaendringer på. Religion kan enten bidra til at mennesker tilpasser seg, eller den blir et hinder for tilpasning og/eller sosio-politisk mobilisering. Man finner den praktiske tilnærmingen i størst grad blant minoriteter globalt og/eller i områder spesielt utsatt for konsekvenser av klimaendringer. I India ser man at kulturelle og religiøse praksiser knyttet til den hellige elva Ganges blir påvirket av manglende tilførsel av vann fra Gangortri-Gamukh-breen. I Nepal står lokalkunnskap, basert på buddhisme og tradisjonell Bon-religion, delvis i veien for endring og tilpasning. Forhåpentligvis vil tradisjonene og religionenes fleksibilitet bidra til å endre på dette framover. Å «forlate» religion og tradisjon er nok langt vanskeligere enn å tilpasse den de nye omgivelsene, slik de har gjort mange ganger før og dermed overlevd i årtusener.

De handlingsrettede: Med dette menes her at man tar inn over seg klimaendringer og aktivt går inn for å stoppe, endre eller tilpasse seg. Det er lite forskning på hvordan ulike religioner innvirker på sosio-politisk mobilisering, men vi er i ferd med å avdekke noen eksempler. Ett har vi, kanskje noe overraskende, fra verdens største evangeliske-pentekostale nettverk, Lausanne-bevegelsen, som har satt i gang en global kampanje de har kalt «Creation Care» (evangelisk er en stor sub-kategori av protestantisk kristne. Brorparten av dem utgjøres i dag av pentekostale (pinsekirker)).

Målet med kampanjen er å kombinere misjon og ansvar for miljø: Kampanjen er designet for å få i gang en global «creation care»-bevegelse som er bibelsk, som styrker kirkene selv, og som vil gi storsamfunnet en helhetlig modell å lære av. Misjon og frelse, kombinert med sosialt engasjement, er dermed ment å gi folk både åndelig og sosial retning. Denne kombinasjonen kaller bevegelsen selv for «holistisk misjon» og har i de seneste år gått fra å handle om individer og samfunn til også å inkludere natur. Hvilken betydning dette vil få for praktisk og sosiokulturelt engasjement, og i hvilken skala, er det foreløpig vanskelig å si noe om. Bevegelsen har 3-400 millioner medlemmer og affilierte (2) i mer enn 190 land, så om dette får gjennomslag i medlemsmassen, vil vi kunne se store utslag i globalt og natur-sosialt engasjement de kommende år, spesielt i Sør.

Et annet eksempel er fra Indonesia hvor de to største religiøse (muslimske) organisasjonene, Muhammadiyah og Nahdluatl Ulama, har gått sammen for å promotere klimaendringsbevissthet og aktivisme. Her har det åpnet seg et nytt felt kalt «øko-jihadisme» (å kjempe, strebe, for økologi) med inspirasjon og legitimering fra Koranen og tradisjonen (Hadith).(3)

Hvordan mobilisere religionene?

Vi ser fra disse eksemplene at religioner og religiøse forholder seg ulikt til klima og klimaendringer. Når det gjelder spørsmålene om hvorvidt religioner kan la seg bruke og på hvilken måte, kan refleksjoner omkring det stå som en slags oppsummering.

Det er relativt klart at religiøse ledere, institusjoner og organisasjoner ønsker å spille en rolle i politikk og samfunn. Her er ikke klimaproblematikken særlig annerledes enn andre sosio-politiske spørsmål. Det kan se ut som religion vil bidra både moralsk/etisk og ved å mane til måtehold og en bærekraftig omgang med natur og ressurser. Men om de må forkaste sin religiøsitet, om troen blir utfordret generelt, så blir de fort mer motstridige forhandlingspartnere. Det er derfor en vanskelig balansegang for enhver å ikke sette ulike saker opp imot hverandre, men heller se på hver sak separat. Vitenskapen må ikke blande tro og gudsbeviser inn i debatten om klimatiltak om de ønsker å alliere seg med religiøse ledere. Ei heller bør de flagge liberale rettigheter for høyt. Da kan kampen for klima komme i skyggen av kampen for samkjønnede ekteskap f.eks.

Som vi har sett har en del religiøse tatt tak og re-tolket egen tradisjon, lagt mer vekt på vaktmester-rollen enn herskerrollen. For at denne forståelsen skal sige ned og sette seg i kultur og etos, må man ta tiden til hjelp. Og man må kanskje drømme seg tilbake til en tid da religionen (kristendommen) nærmest hadde monopol på kunnskapsformidling. Sånn er det ikke lenger, og derfor kreves det av et langt større mangfold av autoriteter – deriblant vitenskap – i større grad å få inn etiske elementer i sin portefølje.

Fotnoter

1. Klima blir her først og fremst forstått som globalt, mens miljø blir forstått som lokalt. Effektene av endringer av disse, klima og miljø, oppleves uansett lokalt (en flom er en flom, en storm en storm osv.). Lokale reaksjoner skiller derfor ikke nødvendigvis klart mellom lokale og globale årsaker til de hendelser, endringer og utfordringer man utsettes for.

2. Umulig å anslå antallet sikkert her. Den globale evangelisk-pentekostale bevegelsen, et mangslunget lappeteppe, regnes i dag å omfatte mer enn 500 millioner medlemmer og affilierte.

3. Jihad oversettes gjerne som ‘hellig krig’, men ordet har flere betydninger i islams trosliv. I Koranen betegner jihad dels fredelig innsats for islams sak (jfr. sure 16,126) og dels krigføring eller væpnet forsvar av islamsk territorium.