Målet: Det er knapt 15 år til 2030 – tilsynelatende kort tid, men lenge nok til at samfunnet vil gjennomgå store endringer. I løpet av denne perioden skal transportsektoren på Vestlandet bli tilnærmet fossilfri. Det vil nok være igjen noen diesel- og bensinbiler, men det er lenge siden den siste ble solgt. Kollektivtrafikken og varetransporten er også avkarbonisert – enten den skjer til lands eller til vanns. Også i luftfarten har fossilfrie alternativer vunnet innpass.

Når klimautslippene i transportsektoren skal kuttes, er oppgaven todelt:

Effektive og gode transportløsninger for både varer og mennesker er essensielt i et moderne samfunn.

Et klimariktig transportsystem må løse oppgavene bedre enn de fossilbaserte løsningene som har vokst frem siden det forrige hundreårsskiftet.

Det nye systemet vil være annerledes og kreve tilvenning, men må oppleves som et fremskritt – det «nye» må være bedre enn det «gamle».

Norge – og Vestlandet i særdeleshet – har gode forutsetninger for å gå foran. I mange land står det fortsatt mye igjen når det handler om å gjøre kraftproduksjonen fossilfri. I Norge er det oppnådd for lengst. Også i byggsektoren er klimautslippene i Norge svært små. Der andre land fyrer med gass eller olje, oppvarmes norske bygninger stort sett fossilfritt. Det er transportsektoren som er bøygen når de innenlandske norske klimautslippene skal ned – og det er den jobben samfunnet nå tar fatt på for alvor.

En opplagt gevinst ved siden av lavere klimautslipp vil være bedre luftkvalitet og mindre støy i takt med at fossildrevne kjøretøy blir borte.

Redusert transportbehov gjennom tettere byer og god arealplanlegging kan løse mye på lengre sikt, men på langt nær alt. Dessuten må endringene skje raskt. Derfor er det nødvendig både med langt mer effektiv utnyttelse av eksisterende ressurser og hurtig innfasing av alle slags transportmidler som kjennetegnes ved nullutslipp.