Målet: Det er knapt 15 år til 2030 – tilsynelatende kort tid, men lenge nok til at samfunnet vil gjennomgå store endringer. I løpet av denne perioden skal transportsektoren på Vestlandet bli tilnærmet fossilfri. Det vil nok være igjen noen diesel- og bensinbiler, men det er lenge siden den siste ble solgt. Kollektivtrafikken og varetransporten er også avkarbonisert – enten den skjer til lands eller til vanns. Også i luftfarten har fossilfrie alternativer vunnet innpass.

Når klimautslippene i transportsektoren skal kuttes, er oppgaven todelt:

• Effektiviteten i transportsystemet må økes og trafikkvolumene gå ned. Vi må oppnå en omstilling som gir langt mer effektiv utnyttelse av eksisterende ressurser, både veikapasitet og areal – og i form av kapital investert i eksisterende og nye kjøretøyer.
• Nullutslippsteknologi må innføres i biler, busser og båter. Kjøretøyparken må byttes ut og bærekraftig biodrivstoff brukes i sektorer der el og hydrogen ikke er praktisk mulig å innføre.

I en serie artikler belyser Anders Bjartnes og Lars-Henrik Paarup Michelsen ulike forhold knyttet til fossilfri transport. Artiklene bygger på en ny rapport fra Norsk Klimastiftelse, BKK og Sparebanken Vest som er utarbeidet gjennom våren 2016. LAST NED RAPPORT (PDF) eller les flere artikler fra rapporten.

Effektive og gode transportløsninger for både varer og mennesker er essensielt i et moderne samfunn.

Et klimariktig transportsystem må løse oppgavene bedre enn de fossilbaserte løsningene som har vokst frem siden det forrige hundreårsskiftet.

Det nye systemet vil være annerledes og kreve tilvenning, men må oppleves som et fremskritt – det «nye» må være bedre enn det «gamle».

Norge – og Vestlandet i særdeleshet – har gode forutsetninger for å gå foran. I mange land står det fortsatt mye igjen når det handler om å gjøre kraftproduksjonen fossilfri. I Norge er det oppnådd for lengst. Også i byggsektoren er klimautslippene i Norge svært små. Der andre land fyrer med gass eller olje, oppvarmes norske bygninger stort sett fossilfritt. Det er transportsektoren som er bøygen når de innenlandske norske klimautslippene skal ned – og det er den jobben samfunnet nå tar fatt på for alvor.

En opplagt gevinst ved siden av lavere klimautslipp vil være bedre luftkvalitet og mindre støy i takt med at fossildrevne kjøretøy blir borte.

Redusert transportbehov gjennom tettere byer og god arealplanlegging kan løse mye på lengre sikt, men på langt nær alt. Dessuten må endringene skje raskt. Derfor er det nødvendig både med langt mer effektiv utnyttelse av eksisterende ressurser og hurtig innfasing av alle slags transportmidler som kjennetegnes ved nullutslipp.

Sterk politisk forankring

Norske klimautslipp skal kuttes kraftig frem mot 2030 og videre mot midten av århundret. Kravet om store utslippsreduksjoner er – eller vil bli – forankret i globale, europeiske og nasjonale mål. Paris-avtalens mål om å begrense temperaturstigningen til 1,5 grader er det globale ankeret.

Transportsektoren er nøkkelen når norske utslipp skal reduseres. Omkring halvparten av de norske klimautslippene er regulert gjennom det europeiske kvotesystemet. Dette gjelder for eksempel utslipp fra industrien og oljesektoren. Transportutslippene omfattes ikke av kvotesystemet. Her er det norsk politikk som avgjør hvor raskt og hvordan utslippsreduksjonene skal skje. Men også dette skal håndteres gjennom en avtale med EU. Oppsummert: Den norske transportsektoren må levere store utslippsreduksjoner frem til 2030 og videre mot midten av århundret.

Både på regionalt og lokalt nivå pågår det politiske prosesser som samsvarer med retningen som fastlegges internasjonalt, og som i mange tilfeller presser ambisjonsnivået ytterligere oppover. Bergen kommunes grønne strategi er et eksempel på dette.

Politikken gir rammer, men forandringer inntreffer først når næringsliv, offentlige virksomheter og private husholdninger faktisk endrer atferd. Lederskap er en nøkkel. Samspillet er avgjørende.

Klare og godt forankrede mål er en avgjørende forutsetning for å oppnå ønsket endring, mens jevnlig rapportering er verktøyet for å sjekke hvordan utviklingen går.

Sterke ambisjoner og tydelig lederskap er nødvendig. Det gjelder både på det politiske nivået og i virksomhetene – enten vi snakker om en bedrift eller en offentlig institusjon. Lederne må både ville gjennomføre endringer, og forstå behovet for endringer.

Noe å samle seg om

Det grønne skiftet i transportsektoren vil skje gjennom et mylder av små og store tiltak der mye skjer nedenfra og der mange komponenter settes sammen på riktig måte om endringene virkelig skal skyte fart. Historiefortellingen er viktig og Vestlandet som fossilfri sone kan bli et fortrinn også på et område hvor landsdelen har stolte tradisjoner; turismen.

Tenk dere dette fremtidsbildet: En gruppe tyske eller britiske turister lander på Flesland i fly som drives på bærekraftig biodrivstoff fra skogsavfall. Fra flyplassen til Bergen sentrum er el-drevne flybusser eller bybanen alternativet. Vil de ha leiebil, er utvalget elbiler fra Hertz og Avis stort. «Norway in a nutshell» blir en kjøretur uten rekkeviddeangst og et lite opphold på ladestasjonen kombineres med besøket i Borgund stavkirke eller et utkikkspunkt med utsyn mot vakre fjell og fjord. Fossefallene bivånes og er det håndfaste beviset på at kraften som brukes til å lade elbilene og el-fergene er verdens aller reneste.

Elbilens dreiemoment kan testes i Stalheimskleiva og den nypensjonerte tannlegen fra München vil aldri tilbake til diesel-Mercedesen som står parkert i mørket på Flughafen Frans Josef Strauss.

Ute ved kysten kan de tilreisende turistene bivåne at oppdrettslaksen de bruker til sushi-måltidet lever under de beste kår, og at avfallet benyttes til biogassen lastebilene trenger for å bringe den ferske laksen raskt til Berlins beste fiskedisker. Etter en uke med både vakkert solskinn og tung tåke langs fjellsidene vender herr og fru miljøbevisst og kjøpekraftig middelklasse tilbake til Flesland med verdens beste samvittighet i bagasjen. De har saumfart det vakre Vestlandet, uten å ha svidd av et gram CO₂.