I desember 2015 ble verdens land enige om en klimaavtale. Det var et historisk øyeblikk. Mange deler æren, men uten klare signaler fra USA og Kina hadde det ikke blitt en avtale. USA spilte en nøkkelrolle på veien frem mot enighet. Nå har de forlatt avtalen.

Vi kan alle håpe på at amerikansk næringsliv og amerikanske byer og delstater vil fortsette med klimaarbeidet. Det er mange gode grunner til at USA vil lykkes med å redusere klimagassene uavhengig av forpliktelsen i Paris-avtalen. Det er allerede flere amerikanere som arbeider med strømproduksjon fra solenergi enn strømproduksjon fra kull, olje og gass. Derfor er det største problemet med Trumps beslutning at verden mister en pådriver for forpliktende internasjonalt samarbeid på klimaområdet.

Jeg har selv opplevd klimaforhandlingene på nært hold, som politisk rådgiver i Klima- og miljødepartementet. På toppmøter i Paris, Lima og Warszawa. På mindre møter i Bonn. Forhandlingsmøtene er ofte kaotiske, preget av splittelse mellom i-land og u-land, og debattene handler om tekniske detaljer rundt utslippsregnskap eller klimafond. Onde tunger vil si at slike forhandlingsmøter er meningsløse og ikke gir resultater. Jeg er helt uenig. Når man har forhandlingsprosesser med rundt 190 land, vil det uansett gå sakte fremover. Hvert møte flytter partene nærmere hverandre, bokstav for bokstav, avsnitt for avsnitt. Til hver klimakonferanse har man hjemlige runder i regjeringene der nye posisjoner avklares og utvikles. Og på neste konferanse kommer alle litt lenger.

Noen ganger går forhandlingene i stå. Da er det behov for at grupper av land setter seg sammen og forsøker å snekre løsninger som alle kan bli enige om. Av og til må også store land skjære igjennom og bruke sin innflytelse til å oppnå enighet. USA tok denne rollen flere ganger og spilte den mesterlig. De er ikke redd for å bruke sin myke makt for å oppnå enighet.

Det skjedde ikke bare i klimaforhandlingene. Har du hørt om Montreal-protokollen? Det er kanskje en av verdens mest vellykkede klimaavtaler, i alle fall målt etter resultater. I oktober 2016 var det forhandlinger om å utvide avtalen til å gjelde HFK-gasser. Noen HFK-gasser er flere tusen ganger sterkere enn CO₂. 197 land ble enige om å redusere den globale bruken av HFK-klimagasser som blant annet brukes i luftkjølingsanlegg (air-condition) og frysebokser i butikker. Når andre land møtte til forhandlinger med miljøministre, sendte USA utenriksminister John Kerry. Deres fremtredende rolle under forhandlingene bidro sterkt til at avtalen kom i havn. Beregninger tyder på at avtalen vil redusere utslipp tilsvarende omtrent 65 milliarder tonn CO₂, sammenliknet med forventet vekst. Dette er det samme som 1200 år med norske klimagassutslipp.

USA er en diplomatisk supermakt. Basert på sin kulturelle, militære og politiske innflytelse har de både evne og mulighet til å skjære igjennom. Og de brukte denne muligheten til å forsterke den globale innsatsen mot klimaendringer. Vi som elsket Amerika vil også savne Amerika.