Skråsikkerheten skader klimadebatten

I Norge er «peak fossilbil» i nybilsalget forlengst passert, men i 2018 kom verden etter. (foto: Jonas Bostrøm)
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
En rapport fra CICERO, og en TV-opptreden fra en CICERO-forsker, har de siste ukene skapt debatt om klimaforskernes rolle i offentligheten. Blant kritikerne mener Halfdan Wiik norske klimaforskere skygger banen så snart de nærmer seg politiske spørsmål, mens Ragnar Fjelland viser til at overdreven vektlegging av vitenskapelig usikkerhet fort kan bli et «skalkeskjul for unnfallenhet». På den andre siden har CICERO-forsker Bjørn Samset og kommunikasjonsdirektør Christian Bjørnæs blant annet trukket fram behovet for å forsvare CICEROs troverdighet og politiske uavhengighet.
Forenklede forestillinger
Som bidragsyter til den aktuelle CICERO-rapporten, og med forholdet mellom vitenskap og politikk som mitt primære forskningsfelt, er denne debatten både kjærkommen og frustrerende: Kjærkommen fordi forskningsmiljøene trenger å utfordres på hvordan de produserer og formidler kunnskap om en så viktig sak som klimaendringene – noe som nettopp er mye av motivasjonen for min egen forskning. Men også frustrerende, fordi flere av innleggene i debatten bygger på noen svært forenklede forestillinger både om klimasaken og om klimaforskningen.
For å begynne i det konkrete: Rapporten «Klimavalg 2017» var et forsøk på å sammenfatte hva aktuell forskning sier om noen utvalgte tema som er viktige i norsk klimapolitisk debatt. Formålet var å skrive en rapport om fire avgrensede tema valgt på bakgrunn av innspill fra aktører i den politiske debatten. Å kritisere rapporten for ikke å være mer helhetlig, slik Fjelland gjør, blir derfor å ønske seg en helt annen rapport. En slik rapport hadde det selvsagt vært fint om både CICERO og andre aktuelle miljøer kunne fått ressurser til å produsere.
Men om vi holder oss til rapporten som faktisk ble produsert, så handlet ett av kapitlene jeg selv bidro med om . Kapittelet spør hva vi faktisk vet om forholdet mellom olje- og klimapolitikk, og det lener seg i hovedsak på en forskningslitteratur (om såkalt «supply-side climate policy») som foreløpig er så fersk og begrenset at den er helt utelatt fra FNs klimapanels rapporter. Jeg kan forstå dem som kritiserer dette kapittelet for å være forsiktig i formen. Men en vel så nærliggende kritikk kunne vært rettet mot at kapittelet er inkludert i rapporten i det hele tatt: Å ta opp selve problemstillingen om reduksjon av oljevirksomheten er et valg som går lenger enn de mest autoritative oppsummeringene av klimaforskningen gir grunnlag for.