Norge og resten av verden har et økende behov for å bygge ny infrastruktur og å oppgradere eksisterende anlegg, ikke minst innen fornybar energi. Det internasjonale energibyrået (IEA) har anslått at vi trenger investeringer i fornybar energi på 400 milliarder dollar årlig for å nå togradersmålet. Samtidig er det behov for å plassere pensjonskapital slik at det gir en langsiktig, stabil avkastning. Å øke private investeringer i infrastruktur i Norge og i utlandet vil være bra for samfunnet og for kapitaleiere med langsiktig tidshorisont.

Vi har altså et felles mål, vi har kjente virkemidler vi vet vil bidra til å nå målet, vi har tilgjengelig kompetanse og ressurser, og vi har institusjonelle investorer som ønsker å være finansieringskilde – hvorfor skjer det da ikke mer?

Global utfordring

Hvor mange av oss har vel ikke sittet i bilkø på vei til jobb. Etter å ha gjort det litt for mange ganger, så har vel de mest fornuftige av oss gått over til å bruke kollektive transportmidler. Det er ikke noen garanti for punktlighet, det heller. Utfordringene til NSB og Jernbaneverket er vel kjent for de fleste av oss på østlandsområdet. Kapasitet og driftsstabilitet er en utfordring på alle områder hvor befolkningen vokser og utstyret er gammelt.

Det er en fattig trøst at trengselen på undergrunnen i London og Tokyo er enda større. Det bare minner oss på at dette er en global utfordring, og at behovet for betydelige investeringer i infrastruktur gjelder både her på berget og i det store utland.

Stort udekket behov

Utfordringen finnes ikke bare i transportsektoren. Den eksisterer på alle områder hvor kombinasjonen befolkningsvekst og behov for oppgradering er gjeldende. Vi i Norge er jo ganske godt vant med stabil energitilgang. Skal dette fortsette, må også kraftverkene og strømnettet oppgraderes.

Ifølge World Economic Forum brukes det globalt 2,7 billioner amerikanske dollar på infrastruktur i året. For å holde tritt med befolkningsvekst og slitasje, burde tallet ha vært 3,7 billioner dollar. I denne sammenheng er det kanskje greit å nevne at størrelsen på Statens pensjonsfond utland (oljefondet) er i underkant av 1 billion amerikanske dollar. Globalt underinvesteres det altså årlig et beløp tilsvarende Norges oljefond.

Pensjon gir mulighet og løsning

Heller ikke her i Norge er kapasiteten på infrastruktur dimensjonert for den befolkningsveksten vi har opplevd de siste årene, endringer i klimaet i Norge med mer flom og storm eller ambisjonene om reduserte klimautslipp. Både kraftsektoren og vann- og avløpssystemene står overfor omfattende oppgradering på grunn av både dårlig vedlikehold og for liten kapasitet. Kraftnettet har nådd kapasitetsbegrensninger og trenger minst 1690 millioner årlig de neste 20 år, rapporterer Statnett. Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) anslår et behov på 110 milliarder kroner for å få vann- og avløpsnettet opp på tilfredsstillende standard.

Selv i Norge kan offentlige penger kun være en del av løsningen på denne utfordringen. Av de omtrent 50 billioner dollar i kapital som forvaltes av pensjonsfond og forsikringsselskap globalt, så er kun 1 prosent plassert i infrastruktur. Denne andelen bør gå opp, ikke bare i samfunnsansvarlighetens navn, men også i kapitalforvaltningens navn.

I utgangspunktet passer det som hånd i hanske for institusjonelle kapitalforvaltere å investere i infrastrukturprosjekter som kraftstasjoner, strømnett eller veier. Disse prosjektenes lange levetid tilsvarer horisonten på kapitalen i et pensjonsfond, og gir forutsigbar og stabil kontantstrøm. Det som likevel bremser investeringene, er først og fremst forskriften om livsforsikringsselskapers og pensjonsforetaks kapitalforvaltning. Forskriftens definisjon av og krav til infrastrukturselskaper, samt at livselskaper ikke kan eie mer enn 15 prosent av "forsikringsfremmed" virksomhet, gjør at mindre kapital tilflyter utbygging av fornybar energi og jernbane enn det som er ønskelig og nødvendig for å skape det grønne skiftet. Et for stramt regelverk for livselskap har stoppet flere av KLPs investeringer innenfor infrastruktur i Norge.

Fundament for utvikling

I Verdensbankens bedriftsundersøkelser (World Bank Enterprise Surveys) gir bedrifter i fremvoksende økonomier og utviklingsland informasjon om seg selv og ulike aspekter ved markedene de opererer i. Blant annet bes de om å rangere 15 ulike faktorer etter hvilke de mener utgjør de største hindrene for næringslivet. I Afrika sør for Sahara svarer hele 41 prosent at mangel på elektrisitet er næringslivets største hinder. 1,3 milliarder mennesker har ikke tilgang på strøm, ifølge en ny FN-rapport. For å bidra til økt næringsvirksomhet og bærekraftig utvikling er det med andre ord spesielt viktig å øke tilgangen til fornybar energi.

Å investere i infrastruktur er selvsagt ikke uten risiko. Både størrelsen på prosjektene, kompleksiteten og innslag av mer eller mindre politisk og sosial risiko gjør seg gjeldende. Det er veldig få fond som er så store at de har tilgang og råd til erfaren kompetanse som har oversikt over slike kompliserte prosjekter. I tillegg er det 2,2 prosent av infrastruktur-prosjekter som går konkurs, ifølge en undersøkelse gjort av Moody's i 2010.

Likevel er det viktig å poengtere at her som ellers må man vurdere risiko i forhold til avkastning. Infrastrukturprosjekter gir både finansiell, sosial og miljømessig avkastning. Tilgang på energi er fundamentalt for utvikling, fornybar energi tilsvarende for å nå togradersmålet.

Hva skal til?

Verden skriker etter infrastruktur, og pensjonspenger kan spille en rolle. Vi må bygge kompetanse og få på plass politiske rammevilkår som muliggjør institusjonelle investorers bidrag og som sikrer en akseptabel risiko. På den måten mener vi privat kapital kan bidra til å etablere infrastruktur som støtter det grønne skiftet.