I Earthlife-saken i Sør-Afrika avgjorde nylig en domstol at oppførselen til den sørafrikanske regjeringen var irrasjonell, urimelig og feilaktig i sin rettsoppfattelse. Etter domstolens oppfatning måtte regjeringen utrede risikoen for klimaendringer før byggingen av et kullkraftverk ble tillatt, fordi den sørafrikanske grunnloven gir en grunnleggende rett til et sunt og trygt miljø, for nåtidige og fremtidige generasjoner. En slik plikt utledet domstolen fra en tolking av loven i lys av klimaendringene, selv om det ikke er uttrykkelig sagt i lovens ordlyd.

Hva forteller dette oss?

Man bør huske på at ingen av disse sakene er avsluttet, noe som betyr at de alle kan reverseres av høyere domstoler. Likevel er disse fire tilfellene eksempler på trenden det norske Arktis-søksmålet er en del av. De har alle tre ting til felles. Først og fremst handler det i alle tilfeller om den viktigste loven i landet: Grunnloven. For det andre viser de til internasjonale forpliktelser, særlig bærekraftig utvikling og rettferdighet for fremtidige generasjoner. For det tredje, grunnloven, landets internasjonale forpliktelser og ytterligere nasjonale lover er avgjørende for å holde regjeringen ansvarlig. Arktis-søksmålet oppfyller alle disse punktene, og bruker forsiktighetsprinsippet som en spesifisering av prinsippetom bærekraftig utvikling.

Dersom vi skal evaluere denne trenden, er det ganske klart at miljøet ikke lenger regnes som et domene reservert for regjeringen. Enkeltpersoner og frivillige organisasjoner anvender i økende grad domstolene til å utfordre regjeringers tiltak. Dette er et fenomen som oppstår i land med svært forskjellige rettstradisjoner, ulike styresett og økonomisk situasjon.

Hva oppnår vi gjennom søksmålene?

Paris-avtalen bygger på en konsensus om ambisiøse klimatiltak, i både industrinasjoner og utviklingsland, som tidligere ville vært utenkelig. Samtidig ser det ut som at tilsynsorganene i Paris-avtalen aldri vil kunne fungere som vaktbikkjer. I tillegg viser det seg allerede at bidragene som hvert land har lovet innenfor rammen av Paris-avtalen er utilstrekkelige (se her, s. 8) for å forhindre drastiske konsekvenser av klimaendring som ekstremvær, flom, forsuring av havet, issmelting, og så videre. Alle disse faktorene påvirker blant annet lokal og regional økonomi ved å skape usikkerhet omkring tilgangen til ressurser og markeder.

I en tid hvor klimavitenskapene er pålitelige, kan denne trenden av rettssaker bidra til å oppnå i det minste to mål. For det første kan det bety at det oppstår en viktig offentlig diskusjon om klimaendringer i samfunnet. Demokrati kan forstås som «styring gjennom diskusjon»,«government by discussion», en idé fra blant annet opplysningsfilosofen John Stuart Mill. For det andre kan denne nye trenden av saker oppmuntre til deltakelse. Borgerne er medeiere av de økologiske ressursene landet deres forvalter, samt globale goder som for eksempel et stabilt klima og ren luft.

Videre overlates regjeringene med ansvaret om å oppnå noe mer enn en god balanse mellom konkurrerende interesser som industri, økonomisk utvikling og miljøvern. I et demokratisk samfunn - og enda mer i et velferdssamfunn - har stater en forpliktelse til å garantere helse, sikkerhet og velferd, blant annet gjennom beskyttelse av miljøet og naturressursene til befolkningen. Hvis borgerne deltar i det offentlige liv gjennom domstolene, kan det føre til bedre sammenheng mellom utviklingsmål og bærekraftighet.

Selv om denne trenden kanskje ikke vinner fram i de høyeste domstolene, kan sakene tjene som en vekker for nasjonale myndigheter når det gjelder å oppfylle sine forpliktelser om å sikre miljøet på en effektiv måte, uten å undergrave potensialet for (grønn) vekst. Slik den tidligere norske statsministeren Gro Harlem Brundtland, og kommisjonen hun ledet, varslet om på åttitallet. Domstoler med lang tradisjon for rettslig prøving, slik som de norske, kan derfor spille en viktig og naturlig rolle for både demokratiet og miljøet.

Hva nå?

Ytterligere klimasøksmål tar ikke bare regjeringer til retten, men også selskaper. Slike saker settes i gang enten av fylker eller byer som rammes av klimaendringer. De kan også bli initiert av aksjonærersom ber om større åpenhet, særlig når det gjelder de finansielle risikoene som forårsakes av klimaendringene.

Til tross for ulempene med denne fragmenterte prosessen er det for mange tilfeller, i for mange land, til å ignorere den globale trenden. Dette er en trend vi definitivt trenger for å håndtere klimautfordringer gjennom offentlig diskusjon i og utenfor rettsvesenet.

Forfatteren ønsker å takke Eleanor Smith og Jørn Øyrehagen Sunde for oversettelse av teksten fra engelsk til norsk. Forfatteren ønsker også å takke Magne Strandberg og Jørn Øyrehagen Sunde for deres innspill og den støtten de har gitt.