Det vil være helt feil av de borgerlige å selge seg ned i Statoil (nå), sier Jan Petter Sissener til NRK.no 14.9. Hovedbegrunnelsen er at timingen er feil fordi verdiutviklingen i selskapet har stått stille siden 2009, da staten brukte ufattelig mye penger på å kjøpe seg opp til 67 prosent. Både på selve aksjene, men også meglerhonorarer. Børsen har siden steget med 60 prosent, mens Statoil-aksjen har stått på stedet hvil.

Steinar Mediaas følger opp med en artikkel på NRK Ytring hvor han mener det er feil å selge Statoil-aksjer hvis man ikke vet hva man skal bruke pengene til. Og at et salg nærmest som en borgerlig ryggmargsrefleks blir feil.

Men har ikke Sissener og Mediaas fått med seg risikoen i fossilaksjer? Kan manglende verdiutvikling i Statoil ha en sammenheng med at et stigende antall analytikere stiller spørsmål ved risikoen ved fossile selskaper? Som har mye av sin verdi basert på fossile reserver som muligens vil måtte forbli i bakken – hvis verden mener alvor med å begrense globale utslipp av klimagasser?

Det kan hende at Statoils «underliggende verdier» kan synliggjøres ved en oppsplitting av selskapet i f.eks. en internasjonal del og nasjonal del, som har vært diskutert i det siste. Men det kan også hende at en oppsplitting ikke gir høyere verdi og at manglende verdiutvikling avspeiler risikoen i fossil energi. Verdiutviklingen kan forbli negativ fremover. Kanskje er timingen for å selge god nå. Å vente i tro på at aksjen skal stige og ta igjen det tapte, har også en risiko som Sissener må ta inn over seg, selv som den optimistiske investoren han er.

Høyres begrunnelse for nedsalg er rent ideologisk og har vært kjent lenge. Privat eierskap skaper en mer «dynamisk og transparant virksomhet», ifølge Høyre. Frp er mer pragmatisk og kan i teorien akseptere nedsalg til 34 prosent, som er nok til å hindre utflagging av hovedkontoret. Men ikke nødvendigvis arbeidsplasser.

Spørsmålet om nedsalg i forhold til Norges mål som fornybarnasjon er ikke en del av de borgerliges begrunnelse eller Mediaas, Sisseners eller oljeanalytiker Trond Omdals analyser. Men dette er viktigst, etter min mening. Faktisk langt viktigere enn hvorvidt en oppsplitting potensielt kan doble aksjekursen på kort sikt.

Hva vi vil med statens eierskap i Statoil må få en grundig utredning, hvor både finansielle og overordnede politiske vurderinger blir gjort.

For hva slags energinasjon skal Norge være fremover? Hvilke begrunnelser er det for at så mye statlig kapital er investert i et selskap som først og fremst jobber for å finne og utvinne petroleum og avledede produkter, slik det er nedfelt i vedtektene?

Kunne denne kapitalen vært frigjort til å styrke en økt fornybarsatsing gjennom f.eks Statkraft, Norfund, SN Power, Enova og tilsvarende? At Norge (Statoil) hjelper land som Tanzania med å utvikle en gassindustri, mens storparten av landets vannkraftressurser ligger uutnyttet, er i beste fall paradoksalt, slik Jens Ulltveit-Moe nylig skrev i sin kronikk. Egentlig er det fullstendig feil bruk av ressurser.

Tenk hvis vi fikk en energiminister i stedet for en oljeminister som i praksis er styrt av samme agenda som Statoil? En som gikk på jobb hver dag med et mål om å øke fornybarandelen og utvikle Norge som en fornybarnasjon med globale ambisjoner?

En samlet miljøbevegelse jobber for å trekke Statoil ut av investeringer i skitten oljesand. Det er bra og nødvendig å presse på for at Statoil og alle andre oljeselskap slutter med denne miljøødeleggende virksomheten.

Men til og med vårt eget oljefond som politikerne bestemmer 100 prosent over, har direkte investeringer i canadisk oljesand. I tillegg har vi en mengde indirekte investeringer via andre oljeselskap.

Politikerne har altså så langt ikke klart eller villet endre direktivene til oljefondet i retning mer fornybart. Derimot har de endret direktivene slik at vi nå eier handlegater i London. Å tro at politikerne eller miljøbevegelsen skal kunne presse Statoil ut av oljesand, tror jeg i dette lyset er lite sannsynlig på kort sikt. Å begrunne dagens nivå på eierskapet med at man skal fortsette å drive slik påvirkning, mener jeg blir feil.

Vedtektene til Statoil er tydelige om selskapets formål:

«Statoil ASAs virksomhet er å drive undersøkelse etter og utvinning, transport, foredling og markedsføring av petroleum, avledede produkter og andre energiformer, samt annen virksomhet».

En endring av vedtektene krever to tredjedels tilslutning, men det er lite trolig at staten kan stemme inn en fundamental endring av selskapets målsettinger. Det er neppe heller god eierstyring.

Selskapet bør drive med det det kan best, nemlig petroleum. Det staten kan gjøre, er å vurdere eierskapet i lys av nasjonens interesser. Eventuell oppsplitting av selskapet kan gi bedre verdiutvikling, men vil ikke endre Statoils overordnede målsettinger som petroleumsprodusent.

Norge har mange kloke hoder og et omstillingsdyktig næringsliv. Modige ingeniører, dykkere, oljearbeidere, dyktige byråkrater og investorer har vært med å skape oljeeventyret vårt. Nå må vi utnytte denne kapitalen til det verden trenger fremover: Ren energi.