Dersom jeg våknet opp i morgen og en privatsjåfør sto utenfor huset mitt for å ta meg med på jobben som ny næringsminister, ville min prioriteringsliste første dag på jobb vært veldig forskjellig fra listen til Monica Mæland. Privatisering av Flytoget ville stått langt ned på listen. Flytoget er i rute, billettprisen er grei, og et privat monopol er sjelden bedre enn et offentlig monopol. Flytoget vil fortsatt gå på skinner. Derimot ville jeg fått med meg olje- og energiministeren og gjort noen større grep i eierskapet av Statoil.

Statens eierposisjoner i Hydro, Yara, Statoil og Telenor er historisk betinget. Men det skapes nå netto ingen nye arbeidsplasser i Norge i disse virksomhetene. Både Statoil og Telenor kutter antall ansatte i Norge. Staten har også tradisjonelt fremstått som passiv eier. Administrasjonen har hatt mye makt, og de statsoppnevnte styremedlemmene har primært fungert som kontrollinstanser og et organ for valg av nye ledere. Ansvarlig statsråd har riktignok spilt en aktiv rolle i oppnevningen av nye styrerepresentanter, men forhold knyttet til utbyttegrad og strategi har hovedaksjonæren i liten grad vært involvert i. Dersom Røkke, Hagen eller Fredriksen hadde eid 2/3 av et selskap som Statoil, hadde de utøvd en vesentlig mer aktiv rolle. Det er intet til hinder for at staten som hovedaksjonær nå kan og bør tenke nytt.

AS Norge har i utgangspunktet en betydelig olje- og gasseksponering. Foruten Statoil, har vi Petoro samt Oljefondets eierinteresser i olje og gass internasjonalt. I tillegg utgjør inntekter fra sysselsetting og skatteinngang fra oljerelatert industri- og tjenestevirksomhet en viktig del av statens inntekter. Prisutviklingen på olje de tre siste månedene illustrerer tydelig at dette er risikabelt. Oljeprisen er syklisk, og Norge burde redusert sin oljeeksponering.

Dernest, og ikke minst, burde Norge som kapitalist i vesentlig større grad investert i ren energi. Det er ingen gode argumenter for at staten skal satse offensivt som investor i olje- og gassfelt internasjonalt. Vi bør heller utnytte potensialet for utvikling av nye prosjekter i ren energi i andre deler av verden. Med vår store kapitalbase kan selv et lite land som Norge gjøre noe aktivt for å redusere verdens CO₂-utslipp, men det må satses globalt. Prosjekter innen ren energi må selekteres internasjonalt av kompetente miljøer på samme måte som oljeselskapene sikrer seg sine rettigheter innen olje og gass. Statkraft, SN Power og Scatec Solar representerer kompetansemiljøer som det her kan satses på. Statkraft har 3600 ansatte og prosjekter i mange land. Dette kan styrkes vesentlig. Et alternativ vil også være å etablere et nytt statlig selskap som bygger seg opp som et industrilokomotiv innen fornybar energi, for eksempel et StatSun. Dette kan danne grunnlaget for fremtidig vekst.