Denne artikkelen bygger på min masteroppgave i Geopolitics, Territory and Security ved King’s College London. I oppgaven undersøkte jeg statseide oljeselskapers reaksjon på klimatrusselen, og ville finne ut om statene som er majoritetsaksjonærer har brukt sine posisjoner til å påvirke selskapenes holdning til dette temaet.

For å kunne svare på problemstillingen valgte jeg å gjøre en kritisk sammenlikning av Statoil og det danske olje- og energiselskapet DONG Energy, hvor jeg så på hvordan deres hovedaksjonærers (den norske og danske regjeringens) egeninteresser («vested interests») har påvirket selskapenes holdninger og fremskritt mot et karbonfritt verdenssamfunn.

Mer spesifikt ble utviklingen av tre indikatorer studert for perioden 2006-2015: selskapenes utslipp av drivhusgasser, hvorvidt selskapene har startet en grønn omstilling og selskapenes klimamål. Dette er ikke den eneste vinklingen eller teoretiske bakgrunnen på denne problemstillingen, og arbeidet bør derfor sees som et lite bidrag i den samlede diskusjonen om statseide oljeselskapers klimapolitikk. Informasjon ble hentet fra oljeselskapenes egne Annual Reports og Sustainability Reports, samt pressemeldinger og nyheter fra selskapenes nettsider. Dette ble knyttet opp mot Norges og Danmarks klimapolitikk, for å kunne se om det var likheter eller ulikheter mellom dem.

Danmark er en av pionerene

Statoil og DONG Energy er to selskaper som egnet seg til sammenlikning på dette området siden begge har stater som hovedaksjonærer, og fordi det norske og danske samfunnet er relativt likt både når det gjelder kultur og befolkningstall.

Arbeidet resulterte i to hovedfunn. Det første er at egeninteressene til den norske stat, som favoriserer oljeproduksjon, påvirker Statoil slik at dette selskapet ikke tar klimatrusselen tilstrekkelig med i strategiene sine. Det andre er at egeninteressene som den danske stat har favoriserer vindmøller, og har resultert i at DONG Energy er en av pionerene innenfor den grønne omstillingen.

Teorier om egeninteresser er den teoretiske bakgrunnen til analysen som ble gjort av Statoil og DONG Energy. Analysen tar utgangspunkt i Mancur Olsons teorier, som hevder at egeninteresser i en stat utvilsomt vil bygge seg opp over tid, og at dette vil resultere i en stagnasjon av staten (Olson, 2000). Videre argumenterer han at en stat er nødt til å tilpasse seg utvikling av teknologi og innovasjon for å oppnå langsiktig økonomisk vekst. Olson sitt hovedargument er at vekst ikke er mulig om det er egeninteresser som blokkerer for endring i et samfunn. Videre sier Olson at endring og tilpasningsevne er spesielt viktig under en industriell revolusjon, som den grønne omstillingen blant annet er.

I stater med blokkerende egeninteresser som favoriserer fossilt brensel vil det være motstand mot å omstille seg til en ny form for energi. Dette kan være fatalt for økonomien til disse landene i omstillingsperioden, og flere tiår etterpå.

Mangler mål på totalutslipp

Både utslipp av karbondioksid (CO2) og metan (CH4) ble studert. I analysen av de to selskapene kom det frem at Statoil har økt sine utslipp av CO2, mens DONG Energy har redusert sine utslipp med mer nærmere 70 prosent på de ti årene som ble undersøkt. CO2 er den drivhusgassen som det slippes ut mest av under oljeproduksjon og således det mest sentrale i diskusjonen om utslipp fra oljesektoren. Derfor er den store forskjellen mellom de to selskapene når det gjelder denne typen utslipp spesielt viktig med tanke på klimautfordringene.

Mens Statoil ikke har satt konkrete mål på totalutslipp av CO2 har DONG Energy satt ambisiøse mål som igjen har bidratt til at de har redusert CO2-utslippene sine. Dette viser at Statoil i sin strategiske planlegging ikke har prioritert tiltak for å redusere klimautslippene og bidra til en reell omstilling av energisektoren.

DONG Energy viser det motsatte, nemlig at klima har påvirket deres strategier på en måte som har gjort at de har lykkes med reduksjoner. Disse funnene er til tross for at begge statene har sluttet seg til internasjonale avtaler om å redusere totale utslipp av drivhusgasser på landsbasis.

Den samme trenden ble også funnet da CH4 ble studert, der Statoil har økt sine utslipp, mens DONG Energy igjen viser at de har latt klima påvirke sine strategier, også på andre typer utslipp enn CO2. Selv om CO2 som nevnt er den største drivhusgassen i volum som blir sluppet ut under oljeproduksjon, har metan en enda større effekt på atmosfæren. CH4 er en gass med kort levetid som har et «globalt oppvarmingspotensial som er 25 ganger større enn CO2 sitt over en 100-års periode» (Statoil Sustainability Report, 2016:19). Dette betyr at CH4 er en drivhusgass som er viktig for å redusere drivhusgassutslippene.

CH4 er en gass som blir frigitt når det oppstår en lekkasje ved oljeproduksjon, og det er derfor lettere å forhindre en økning av CH4- utslipp enn for eksempel CO2. Å finne tallene for CH4- utslipp for Statoil og DONG Energy for de ti årene som studien omfatter viste seg å være vanskelig. Dette kan sees i Figur 2, der det fremgår at ingen av selskapene har oppgitt sine CH4- utslipp i sine Sustainability Reports for alle årene. Siden CH4 har en så stor effekt på atmosfæren er dette noe selskapene burde ha rapportert.

Men ut ifra de tallene som er publisert, er det mulig å se tydelige trender. Statoil har økt sine utslipp av CH4 en god del de siste ti årene, mens DONG Energy har redusert dem kraftig. Dette viser at DONG Energy har tatt flere sider av klimautfordringene enn bare CO2 med i sine strategier, mens Statoil ikke viser at noen reell reduksjon i sine utslipp av drivhusgasser de siste ti årene, selv om oljeproduksjonen i samme periode har falt med cirka 16 prosent (Statoil Sustainability Report, 2016).

Steg mot grønn omstilling

De to selskapene har gjort forskjellige tiltak for å etablere seg som selskaper tilpasset fremtidens utfordringer og satt mål for hvordan de skal drive en mer klimavennlig virksomhet, men opptrer veldig ulikt.

I oljesektoren skjer den grønne omstillingen bl.a. gjennom innovasjon og bruk av ny teknologi. Statoil og DONG Energy har i de siste ti årene tatt del i omstillingen med to strategier som har ledet til forskjellige resultater. Statoils strategier har riktignok hatt fokus på en effektivisering og mer klimavennlig oljeproduksjon på den norske sokkelen, men selskapet har i tillegg foretatt internasjonale investeringer i oljeproduksjon som har et høyt utslippsnivå i forhold til tilsvarende oljeproduksjonen på norsk sokkel (wwf.no, 2016). Statoil har også investert i et par offshore vindmølleparker og startet et fond som bare skal investere i fornybar energi, som er viktige første steg i deres grønne omstilling. Størrelsen på disse investeringene gjør at den ikke utgjør en betydelig del av Statoils totale omsetning, men det kan sees på som en start i grønn retning.

DONG Energy har stabilisert oljeproduksjonen sin, og har brukt overskuddet generert av oljevirksomheten sin i dag til å finansiere sin utbygging av flere vindparker. Med dette har DONG Energy startet en betydelig grønn omstilling, og oppnådd en utvikling der den fornybare delen av virksomheten utgjør en stadig økende andel av sin samlede energiproduksjon.

For lite ambisiøse mål

I motsetning til DONG Energy har Statoils klimamål avgrenser seg til å dekke kun deler av den totale virksomheten. Statoils klimamål angår karboneffektivitet samt fangst og lagring av CO2; med andre ord synes de å være tilpasset en situasjon som muliggjør at Statoil kan drive sin oljeproduksjon i en forlenget periode før de må gjøre en kraftigere omstilling til fornybar energi. Karboneffektivitetsmålet til Statoil i 2015 var å redusere sine CO2- utslipp som skjer når olje hentes opp fra reservoaret til 9 kg CO2/BOE innen 2020, noe de karakteriserer som et «langsiktig mål» (Statoil Sustainability Report, 2016). Dette er et steg i riktig retning for Statoil, men er ikke nok til å ha en reell påvirkning på klima raskt nok. Det trengs totale utslippsmål for hele virksomheten til Statoil, som ikke fokuserer på bare en del, for å få til en utslippsreduksjon av betydning.

Når det gjelder fangst og lagring av CO2 hadde Statoil som mål i 2015 å lagre 330 000 tonn. Selskapet passerte dette med over 200 000 tonn og reduserte utslippene med over 500 000 tonn CO2 totalt. 500 000 tonn CO2 utgjør litt over 3 prosent av Statoils totale utslipp, og er derfor ikke med på å gjøre en reell forskjell på Statoils utslipp. Dette viser at selv om Statoil har møtt sine klimamål, er de målene for lite ambisiøse til å ha en positiv innvirkning på klima.

DONG Energy sine klimamål er en kontrast til Statoils, både ved å dekke flere deler av virksomheten til selskapet og ved å være mer ambisiøse. Det har dermed resultert i at DONG Energy har klart å redusere sine utslipp betydelig. For eksempel har DONG Energy, i motsetning til Statoil, et mål angående sin produksjon av vindkraft. Deres mål for vindkraft er å ha «installert 6.5GW av offshore vind innen 2020» (DONG Energy in Society, 2016:16). Med så ambisiøse mål har DONG Energy, i motsetning til Statoil, klart å forbedre seg kraftig når det gjelder de klimarelaterte sidene av virksomheten sin. Et annet eksempel på hvor store deler av virksomheten deres som omfattes av klimamål, er målet om at alle kraftstasjoner skal bruke bærekraftig biomasse i stedet for kull og gass. Dette gir kundene til DONG Energy et grønnere tilbud enn noe annet selskap i Danmark. DONG Energy har også et overordnet mål når det gjelder fornybar energi; nemlig at det skal være billigere enn fossilt brensel innen 2025 (DONG Energy in Society, 2016). Deres klimamål og tiltak gjør DONG Energy banebrytende som oljeselskap.

Samme mål – ulik effekt

Funnene viser at det er en sterk sammenheng mellom Statoil og DONG Energys handlinger og holdninger til klimautfordringene og deres hovedaksjonærers egeninteresser. Dette betyr at de overordnede klimamålene som både Norge og Danmark har sluttet seg til, som for eksempel togradersmålet, ikke har hatt lik effekt på hvordan landene prioriterer klima i sine statseide selskaper. Norges egeninteresse for inntektene og arbeidsplassene i oljeindustrien gjør at den norske regjeringen tillater at Statoil har strategier som ikke prioriterer klimautfordringene nok. Den norske regjeringen godtar at Statoil, som de er hovedaksjonærer i, ikke opprettholder selskapets samfunnsansvar overfor klimautfordringene.

Dette har ført til at Statoil har økt og ikke redusert utslippene sine, at de ikke har begynt det grønne skiftet i en betydelig grad og at Statoils klimamål mangler de ambisjonene som trengs. DONG Energy har blitt påvirket av en regjering med motsatte egeninteresser, egeninteresser som favoriserer fornybar energi. Mer spesifikt, på grunnlag av Danmarks samfunns- og energihistorie har de egeninteresser som favoriserer vindkraft. Dette har ført til at den danske regjeringen har påvirket DONG Energy til å satse fornybart og begynne den grønne omstillingen tidlig. Hvor mye de har påvirket DONG Energy har ikke min oppgave tatt for seg, men korrelasjonen mellom dansk klimapolitikk og DONG Energys holdninger til klima er så sterke at man kan anta at regjeringen har brukt sin innflytelse til å påvirke selskapets strategier. Dette har da resultert i utslippskutt, at DONG Energy er en pioner innenfor den grønne omstillingen og at klimamålene deres er så konkrete og ambisiøse.

Kort langtidstenkning

Siden jeg begynte arbeidet med min masteroppgave i april 2016 har mine funn blitt bekreftet gjennom nyheter og medieoppslag både når det gjelder Statoil og DONG Energy. Bl.a. uttalte Statoils CEO på den årlige Offshore Northern Sea (ONS) konferansen i slutten av august at «det er slik at verden trenger fossil energi i veldig mange år til […] og fordi vår produksjon av olje og gass er veldig mye renere enn det som produseres i resten av verden, så er det et godt miljøargument» (Haugan, 2016). Dette støtter opp om Statoils holdninger som ble funnet, der det ble klart at Statoil omstiller seg så de kan drive med lønnsom oljeproduksjon så lenge som mulig, i stedet for å omstille seg mot en grønn fremtid og bidra aktivt til at klimautfordringene blir løst. Som et resultat viser dermed Statoils langtidstenkning seg å være overraskende kort, samtidig som den norske stat som hovedaksjonær tillater at Statoil har strategier som ikke nødvendigvis tar hensyn til klima for fremtidige generasjoner.

DONG Energy på den andre siden har fortsatt sitt fokus på innovasjon innenfor vindkraft, og har akkurat installert den største vindturbinen i verden utenfor Liverpool i Storbritannia, som har en kapasitet på over 8MW (Hirth, 2016). Men det hjelper ikke at bare noen aktører er med på den grønne omstillingen, klimatrusselen er et globalt fenomen som kun kan løses ved at alle samarbeider på tvers av grenser. Derfor er det mulig å hevde at per i dag ser Statoils langtidstenkning ut til å være for kortsiktig til å bidra i det globale arbeidet for en grønnere fremtid.

Kilder:

DONG Energy, (2016). DONG Energy in Society. Sustainability Report 2015. Sustainability Reports.

E24.no. (2016). Statoil vurderer å kutte nye 600 årsverk

Haugan, B. (2016). Statoil-sjefen: Lofoten-utbygging er bra for klimaet

Hirth, M. (2016). Denne vindturbinen er dobbelt så høy som Big Ben

Olson, M. (2000). Power and Prosperity: Outgrowing communist and capitalist dictatorship.

Roenningen, I. (2016). How Does Climate Change Affect the Strategies of a National Oil
Company? A Critical Comparative Case Study of Statoil and DONG Energy.

Statoil ASA, (2016). Sustainability Report.

Wwf.no. (2016). Tjæresand i Canada