Jonas Gahr Støre svarer på min kronikk i Dagsavisen forleden med å komme med et sterkt forsvar for den fossile energisektorens interesser, samtidig som han spør om det er mulig å skape en felles visjon som forener det fornybare og fossile på en realistisk måte.

Jo, jeg tror det er mulig – ihvertfall et langt stykke på vei. Men det er noen brikker som må på plass.

For det første: Støre undervurderer vekstkraften og potensialet i fornybar energi, i første omgang vind og sol. Det er riktig at fornybar energi foreløpig utgjør en liten del av verdens totale energikonsum. Men Støre må løsrive seg fra makrotallene og be sine medarbeidere bryte opp tallmaterialet. Det mest interessante er de globale trendene i kraftsektoren. I 2010 ble det investert omkring 250 milliarder dollar i fornybar kraftproduksjon globalt, når stor vannkraft regnes med. Dette er ingen Mikke Mus-industri – slik oljelobbyen gjerne fremstiller det som.

Støres stab, og ikke minst deres kolleger i Olje- og Energidepartementet, må legge vekk business as usual-scenariene fra Statoil og andre oljeselskaper når de gjør sine saksforberedelser. Disse scenariene er ubrukelige som verktøyer hvis hensikten er å forstå de globale trendene i fornybar energi – fordi vekstratene som ligger inne er altfor lave. Det finnes mye alternativ informasjon tilgjengelig. Det viktigste er kanskje å følge og analysere det som skjer industrielt og finansielt – særlig med utgangspunkt i Kina. Et par glimt fra den siste uken: Kinesiske selskaper skal investere 15 milliarder dollar for å bygge ut vind- og vannkraft i lille Lesotho! Innen solsektoren varsler både kinesiske selskaper og deres konkurrenter at de vil øke kapasiteten i silisiumproduksjon – tross stor kortsiktig overkapasitet. Effekten vil være et kraftig bidrag til ytterligere prisreduksjon på solenergi – som for eksempel vil gjøre det lettere å få lønnsomhet i det gigantiske Desertec-prosjektet som er på trappene i samarbeid mellom tyske industriselskaper og en rekke land på sørsiden av Middelhavet.

Selvsagt er det fortsatt mange hindre som skal overvinnes, men også på det finansielle området er mye på gang. Direkte investeringer i fornybar energi vil i økende grad bli en attraktiv arena for pensjonsfond og andre institusjonelle investorer som søker alternativer til aksjer og obligasjoner.

For det andre: Støre har veldig tro på karbonfangst og lagring – basert på gass. Det kan hende at han får rett, men det kan også være at løpet for karbonfangst og lagring er kjørt – før det har begynt. Uansett trengs det en realitetsorientering av den norske politikken på feltet. Fra norsk side handler dette om å sikre verdiene av gassressursene. Spørsmålet nå er hvordan man best gjør det?