Støre bekymrer seg for at våre partnere i Europa ikke legger inn norsk gass i sine energiplaner. “Det er denne utfordringen vi må møte”, skrev han i Dagsavisen 3. november. Han mener vi må vise “hvordan gass kan bli den langsiktige partneren for fornybare energikilder.” Støre henger ikke med på den europeiske energiomleggingen. Han virker mest opptatt av at Norge skal klare å opprettholde bruken av fossil energi i andre land.

Statsbudsjettet slår fast at regjeringen ønsker en “lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv”. Samtidig gjør Norge en solid innsats utenlands for å få fart på de internasjonale klimaforhandlingene: Energiinvesteringer i sør, og betaling for regnskogsbevaring. Dette er bra, men undergraves av at Støre insisterer på å forlenge satsingen på olje og gass.

Utenriksministeren holdt nylig tale hos Oljeindustriens landsforening. Der sa han ifølge Dagens Næringsliv at “redusert norsk produksjon kan gi raskere utvikling av f.eks. tungolje i Venezuela og av kull fra mange hold.”

Det er likevel ikke denne frykten som har fått regjeringen til å presse oljeselskapene til å hente ut mer av oljen og til å åpne nye leteområder. I 2011 investeres det rekordhøye 151,7 milliarder kroner på norsk sokkel, neste år forventes 172 milliarder. Formålet med investeringene er ikke å redde verden fra tungolje og kull, men å tjene mest mulig penger så raskt som mulig.

• Hvis Støre og regjeringen er redd for tungolje, hvorfor lar de Statoil, der de har aksjemajoriteten, få lov til investere ti-talls milliarder i tjæresand?
• Hvis Støre er ”redd for kull fra mange hold”, hvorfor har Arbeiderpartiet allerede sagt ja til ny kullgruve på Svalbard?
• Når Støre vil selge gass til EU, skal gassen erstatte kull. Hvorfor skal vi da også selge kull til Europa?

EU-tilhengeren Støre burde være glad for at EU har en offensiv klimapolitikk. Men er han enig med regjeringskollega Ola Borten Moe i at EUs forslag om å si nei til kanadisk tjæresand er for offensivt? Det er trist at utenriksministeren og resten av regjeringen lar hensynet til Statoils økonomiske interesser bli overordnet klimahensynet. Spørsmålet er om Norge er i ferd med å bli for Europa det Saudi-Arabia er for verden – en grisk forretningsnasjon som gjør sitt beste for å stanse en fremtidsrettet politikk.

Støre har selv frontet forskningsresultater som roper et kraftig varsko om klimatrusselen. Oppvarmingen skyldes forbruk av olje, kull og gass. Vi må fase ut fossil energi til fordel for mindre miljøskadelige energiformer. Norge bidrar med enorme beløp til å forlenge oljealderen, både i form av økt leting og utvinning.

Regjeringens utviklingsmelding viser til at det er nødvendig å redusere industrilandenes utslipp med 80-95 prosent innen 2050. Støre mener at “det er langt fram, og planene er uklare for hvordan dette skal gjennomføres og finansieres.” Mon Støres uklarhet skyldes kortsiktig profitt-tenkning? Norge er et av få vestlige land som har økonomiske muskler til å bidra mye på lang sikt, men kanskje er Støre redd for at vi må si nei til oljesmurt vekst på kort sikt? Når klimaforhandlingene i Durban starter i november, er det viktig at vi kan vise til eksemplets makt. Norge må trappe ned satsingen på olje.

Oljelobbyen argumenterer med at en nedtrapping av norsk oljeeksport vil øke oljeprisene internasjonalt. Hadde Norge investert like mye i ny fornybar energi som vi gjør på norsk sokkel, ville det senket prisene for fornybar energi. Dyr fossil energi kombinert med stadig billigere fornybar energi er faktisk nøkkelen til å løse klimakrisen. Investeringer i utbygging av fornybar energi, samt forskning er sentralt.

Utenriksministeren må ta til orde for å endre vårt politiske mål bort fra en langsiktig satsing på olje. Hva om både Utenriksministeren og den norske delegasjonen,med hånda på hjertet her nede i Durban kunne si: Den eneste langsiktige satsingen klimaet tåler er fornybar, bærekraftig og grønn energi.

Artikkelen er skrevet sammen med Arild Hermstad, leder av Framtiden i våre hender.