Ole Jacob Sending og Thomas Boe Hornburg legger frem gode
anbefalinger i artikkelen «Norsk utenrikspolitikk i en varmere verden». Mer samarbeid med Kina og
mer samarbeid i Europa er deres oppskrift i en tekst som er
nybrottsarbeid i den forstand at den kobler klimaendringer og
klimapolitikk mye tettere til utenrikspolitikken enn det som har vært
gjengs. Artikkelen er en «must read» – den viser hvordan
klimaspørsmål kommer til å sette rammene for nær sagt alt mellom
himmel og jord.

Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser hvordan en godt organisert
verden, der land samarbeider, og der fordelingen mellom rike og
fattige bedres, er langt sterkere rustet til å håndtere
klimatrusselen enn en verden preget av mistillit og konflikt.

Sending og Boe Hornburg slår fast at vi i Norge – også når det gjelder klima – har alt å tjene på å vende oss utovermot Europa og verden. Samarbeid med våre naboland, og i de multilaterale institusjonene, tjener Norges interesser. Sånn er det for et lite land som er avhengig av handel, sånn er det i sikkerhetspolitikken, og sånn er det også når det gjelder klima. Det er gjennom samarbeid at vi kan bidra til raske kutt i klimagassutslippene, og det er også slik vi kan sikre fremtidig verdiskaping og velferd.

Mistillit mot myndigheter og institusjoner

En slik analyse
vil det i hovedsak være bred enighet om i Norge; de aller fleste
partiene, arbeidslivets organisasjoner og et bredt flertall i både
folket og på Stortinget, vil støtte opp om dette som en
hovedretning, tross ulike syn på spørsmålet om norsk medlemskap i
EU.

Men den møter to
utfordringer. Først, hvordan skal en slik analyse omsettes til
praktisk politikk? (Her har Sending og Boe Hornburg gode ideer jeg
kommer tilbake til, og hvor det skorter på politisk lederskap.)
Dernest, hvordan kan man sikre at det fortsatt vil være bred
politisk støtte for en kurs som betyr at vi vender oss utover?
Tross den
brede støtten fra «etablissementet», kan ikke det lenger tas for
gitt.

For tendensen som kommer til syne i mange av debattene knyttet til klimapolitikken innebærer at kreftene som ønsker at vi vender oss vinner terreng. Ser man på debatten rundt vindmøller og kraftkabler, er det mistenksomhet og i mange tilfeller rett ut fiendtlighet overfor våre naboland som preger samtalen – særlig på sosiale medier. Man skal ikke bruke mye tid i kommentarfeltene for å observere en kaotisk stemning av sinne og protest. Tonen er aggressiv og det hagler beskyldninger mot myndigheter og enkeltpersoner som angivelig er «landssvikere», det ropes mot «klimaprofitører» og «vindbaroner». Det er to fellestrekk å spore. Det ene er mistillit mot myndigheter og institusjoner. Det andre er aggresjon mot alt som ikke er norsk. Det kan hende det egentlig er ganske få som står for disse holdningene, men det kan være fristende for politiske aktører å hive seg på. Det er en trussel at ytterliggående holdninger og språkbruk over tid «normaliseres».