Ulønnsomme oljeselskaper får milliarder i statlige subsidier – uten at det synes på statsbudsjettet. I de tre årene fra 2007 til 2009 ble 20 milliarder kroner tappet direkte fra Oljefondet (Statens pensjonsfond utland).

Egne regler

Lundin er et av selskapene som har nytt godt av statsstøtten. Selskapets rolle i det gigantiske Avaldsnes-funnet bygger opp under ordningens finansielle rasjonale. Subsidiert oljeleting skal før eller siden gi inntekter til staten som mer enn veier opp for kostnadene som statsstøtten innebærer.

Det må likevel være legitimt å spørre om det er riktig at en gruppe bedrifter – ulønnsomme oljeselskaper – skal tilføres milliarder i subsidier, og det uten at støtten gis over statsbudsjettet.

Støtteordningen kom i stand i 2004 og benevnes gjerne som «skattemessig likestilling av oljeselskaper i og utenfor skatteposisjon». Hensikten var å stimulere til mer oljeleting ved å senke inngangsbarrièren for nye aktører.

Store subsidier

De årlige utbetalingene nærmer seg nå tosifrede milliardbeløp. I 2009 ble det utbetalt 9,1 milliarder fordelt på drøyt 40 selskaper. Hva kostnadene vil være for de påfølgende årene, blir først kjent når skatteoppgjørene legges frem.

Oljeselskaper som går med overskudd får skattefradrag på 78 prosent av kostnadene de har til leting, men må selv reise kapitalen de trenger for å finansiere letingen.

Oljeselskaper som går med underskudd kan hvert år sende en regning til kemneren på 78 prosent av kostnadene de får godkjent som utlegg til leting – hvorpå denne summen refunderes. Staten hjelper slik de ulønnsomme selskapene med gratis kapital – penger selskapene ellers ville måtte skaffet som egenkapital fra eierne eller som lån.

Støtteordningen reduserer hvert år de samlede overføringene til Oljefondet med et beløp som tilsvarer utbetalingen av subsidier.

Utenom Stortinget

Når støtten ytes via skattesystemet – og ikke over budsjettet – unngår ordningen den løpende evalueringen og politiske kontrollen som annen offentlig pengebruk blir utsatt for: Er ordningen treffsikker? Kunne man oppnådd samme resultat på en mer kostnadseffektiv måte?

Penger som brukes over statsbudsjettet er, som kjent, underlagt handlingsregelen. Støtten til de ulønnsomme oljeselskapene slipper «omveien» om Stortinget. Våre folkevalgte får dermed heller ikke muligheten til å vurdere pengebruken ordningen representerer. Er det i det hele tatt riktig å bruke pengene? Hvis svaret er ja, er det i så fall støtte til en håndfull oljeselskaper som skal prioriteres fremfor andre tiltak?

Det er vanskelig å forstå at statlige milliarder kan tilføres en sektor i næringslivet, direkte fra Oljefondet, uten samme negative følgevirkninger for norsk økonomi som tilsvarende pengebruk over statsbudsjettet ville gjort det.

Lavere oljepris

Det er en sterk langsiktig sammenheng mellom klimapolitikk, etterspørselen etter fossil energi – og oljeprisen. En utvikling i tråd med togradersmålet vil gi vesentlig lavere oljepriser enn om klimautviklingen går av skaftet, viser analyser fra Det internasjonale energibyrået.

Avaldsnes-funnet er billig å utvinne og vil være eventyrlig lønnsomt for staten selv med svært lav oljepris. Utvinningskostnader anslått til ti dollar fatet, gjør Avaldsnes til et lykkelig unntak både i global og norsk sammenheng.

Det meste av den lett tilgjengelige oljen er allerede brent opp. Det generelle bildet er at utvinningskostnadene øker sterkt. Vellykket klimapolitikk vil forsterke den finansielle risikoen knyttet til investeringer i kostbar petroleumsproduksjon.

Et viktig spørsmål knyttet til letesubsidiene er derfor om ordningen understøtter aktivitet som bare kan bli lønnsom dersom olje- og gassprisene fortsetter å stige og varig blir liggende på svært høye nivåer.

Fra et klimapolitisk ståsted er det uheldig om den norske petroleumspolitikken utformes slik at våre statsfinanser er tjent med at klimautviklingen går den gale veien.

Det er en situasjon det brede politiske flertall i Stortinget bør søke å unngå.