USA er nok en gang i ferd med å snu tvert om på klimapolitikken sin. Donald Trump trekker nå USA ut av Paris-avtalen, utraderer det meste av sin forgjengers klimatiltak, og vil iverksette nye reguleringer som setter landet på en annen kurs. Liknende store omskiftinger så vi da Barack Obama tok over for George W. Bush og gjorde USA til en leder i klimaforhandlingene, og da Bush erstattet Bill Clinton og skrotet USAs deltakelse i Kyoto-protokollen.

Omkalfatringene skaper usikkerhet, ustabile markedssignaler, og har både nasjonale og internasjonale konsekvenser fordi USAs politikk påvirker både hvordan nasjonale markedsaktører og andre land forholder seg til sine klimakutt.

Paris-avtalen ble undertegnet av nesten 200 land, og ble ratifisert i rekordfart. Den positive samarbeidstonen i forhandlingsprosessen og opplevelsen av suksess står i fare for å gå tapt eller svekkes når USA nå trekker seg fra avtalen.

Det kanskje viktigste elementet i Paris-avtalen er forpliktelsen om at alle land skal skru opp ambisjonsnivået på sine klimamål hvert femte år, med intensjon om å sette i gang en oppadgående spiral hvor landene gjør stadig dypere kutt i sine utslipp. Dette skal bringe verden innenfor rekkevidde av å nå togradersmålet. Ustabilitet i USAs politikk virker negativt inn på dette internasjonale klimasamarbeidet, noe som tydelig viser seg i omverdenens sterke reaksjoner på Trumps exit fra Paris-avtalen.

Forsterket polarisering om klima

Hvorfor har vi fått disse store omskiftingene og ustabiliteten i USAs klimapolitikk? En viktig forklaring er at klima som saksfelt har blitt stadig mer polarisert, og at denne tendensen har forsterket seg siden midten av 1990-tallet. Økt polarisering kommer til uttrykk bl.a. gjennom meningsmålinger som viser at velgerne i USA har fått mer polariserte holdninger: et stort flertall av demokrater ønsker seg en sterk klimapolitikk, mens et flertall av republikanere er i tvil om det i det hele tatt eksisterer et klimaproblem og ser statlig regulering som et overgrep mot individers og delstaters frihet til å bestemme selv.

I politiske debatter i Kongressen ser vi en stadig sterkere tendens til at republikanere stemmer nei til klima- og miljøpolitikk mens demokrater blir stadig mer positive til å innføre reguleringer for å verne miljøet eller kutte klimagasser. Avstanden mellom partienes posisjoner har økt kraftig siden 1996.

I en situasjon med stadig mer splittelse mellom de politiske partiene om hvordan de skal forholde seg til klimaproblemet, blir det nødvendig for politikerne å trekke mot ytterfløyene i partiet for å sikre seg gjenvalg. I det amerikanske valgsystemet skal politikerne velges først i en primærvalgkamp internt i partiene, og denne blir i stadig større grad dominert av dedikerte partimedlemmer som ofte har de mest ekstreme holdningene både på klimapolitikk og andre saksfelt. Dette systemet er med på å tvinge politikerne mot ytterfløyene. Eksempelvis kunne Trump mest sannsynlig ikke blitt valgt som Republikanernes presidentkandidat dersom han ville ha en sterkere klimapolitikk.

Må levere på kjernesaker

I et splittet land hvor de ekstreme synspunktene vinner fram og hvor de moderate stemmene havner i skyggen ligger det til rette for store omveltninger i den politiske agendaen når en ny president kommer til makten.

Noen spør seg hvordan Trump kan finne på å trosse de fleste land i verden, et flertall av velgerne i USA, og en lang rekke store amerikanske selskaper inkludert Exxon og Chevron ved å trekke USA ut av Paris-avtalen. Svaret ligger for en stor grad i ønsket om gjenvalg: Trump må levere på noen viktige kjernesaker for sine kjernevelgere for at han skal ha sjanse til å fortsette som president etter 2020. Han sliter med å oppfylle valgløftene om helsereform, skattereform og skatteletter.

Exit fra Paris-avtalen kan dermed fungere godt for å tilfredsstille egne velgere, og da kommer hensynet til stabilitet og internasjonalt samarbeid i andre rekke.