USA er nok en gang i ferd med å snu tvert om på klimapolitikken sin. Donald Trump trekker nå USA ut av Paris-avtalen, utraderer det meste av sin forgjengers klimatiltak, og vil iverksette nye reguleringer som setter landet på en annen kurs. Liknende store omskiftinger så vi da Barack Obama tok over for George W. Bush og gjorde USA til en leder i klimaforhandlingene, og da Bush erstattet Bill Clinton og skrotet USAs deltakelse i Kyoto-protokollen.

Omkalfatringene skaper usikkerhet, ustabile markedssignaler, og har både nasjonale og internasjonale konsekvenser fordi USAs politikk påvirker både hvordan nasjonale markedsaktører og andre land forholder seg til sine klimakutt.

Paris-avtalen ble undertegnet av nesten 200 land, og ble ratifisert i rekordfart. Den positive samarbeidstonen i forhandlingsprosessen og opplevelsen av suksess står i fare for å gå tapt eller svekkes når USA nå trekker seg fra avtalen.

Det kanskje viktigste elementet i Paris-avtalen er forpliktelsen om at alle land skal skru opp ambisjonsnivået på sine klimamål hvert femte år, med intensjon om å sette i gang en oppadgående spiral hvor landene gjør stadig dypere kutt i sine utslipp. Dette skal bringe verden innenfor rekkevidde av å nå togradersmålet. Ustabilitet i USAs politikk virker negativt inn på dette internasjonale klimasamarbeidet, noe som tydelig viser seg i omverdenens sterke reaksjoner på Trumps exit fra Paris-avtalen.

Forsterket polarisering om klima

Hvorfor har vi fått disse store omskiftingene og ustabiliteten i USAs klimapolitikk? En viktig forklaring er at klima som saksfelt har blitt stadig mer polarisert, og at denne tendensen har forsterket seg siden midten av 1990-tallet. Økt polarisering kommer til uttrykk bl.a. gjennom meningsmålinger som viser at velgerne i USA har fått mer polariserte holdninger: et stort flertall av demokrater ønsker seg en sterk klimapolitikk, mens et flertall av republikanere er i tvil om det i det hele tatt eksisterer et klimaproblem og ser statlig regulering som et overgrep mot individers og delstaters frihet til å bestemme selv.

I politiske debatter i Kongressen ser vi en stadig sterkere tendens til at republikanere stemmer nei til klima- og miljøpolitikk mens demokrater blir stadig mer positive til å innføre reguleringer for å verne miljøet eller kutte klimagasser. Avstanden mellom partienes posisjoner har økt kraftig siden 1996.