Tungt lastet med fossil energi
Sommerens store oljefunn i Nordsjøen har skapt jubel. Aldous er et stort funn, og er dessuten et «snilt» funn i den forstand at det vil være relativt billig å utvinne. Det ligger i et område med kort vei til nødvendig infrastruktur og utbyggingen vil heller ikke påkalle alvorlige protester.
Aldous kommer derfor ganske sikkert til å gi staten store inntekter nesten uavhengig av hvordan klimautfordringen takles og hastigheten på energiomstillingen utvikler seg. I så måte er Aldous i global sammenheng et unntak når det gjelder nye oljefunn. Stort sett skjer store nye funn i områder hvor det er svært kostbart å hente opp oljen, og hvor det er betydelig risiko knyttet til politiske, miljømessige og teknologiske forhold. Oljesanden i Canada er et eksempel.
«For hver krone Statkraft investerer i ny fornybar energi, legger Statoil nesten en tier i den fossile kurven»
«For hver krone Statkraft investerer i ny fornybar energi, legger Statoil nesten en tier i den fossile kurven»
Klimatrusselen representerer en stor, finansiell utfordring for den fossile energisektoren. En verden som skal redusere utslippene i takt med kravet om to grader, må brenne vesentlig mindre kull-, olje- og gass. Redusert etterspørsel vil gi lavere priser. Lavere priser betyr lavere investeringer i ny produksjon og svekket lønnsomhet i den eksisterende. Sammenhengen mellom ulike klimascenarier og oljeetterspørselen er belyst i mange utredninger, blant annet fra Det Internasjonale Energibyrået (IEA). En utslippsbane frem mot 2050 i tråd med målet om to grader, gir vesentlig lavere oljepriser enn i referansebanen fordi etterspørselen synker - og fordi det derfor ikke blir nødvendig å utvinne svært kostbare ressurser som setter den langsiktige prisen for hele oljemarkedet i fare.
Norge er en stormakt i fossil energi. Vi har oljeressursene på egen sokkel, vi har Statoil – og vi har også betydelig eierskap i de store, fossile energiselskapene gjennom Oljefondet. Vi forsterker også eksponeringen mot den fossile energisektoren måned for måned. Et lite sideblikk til forholdet mellom Statoil og Statkrafts investeringsplaner gir en illustrasjon: For hver krone Statkraft investerer i ny fornybar energi, legger Statoil nesten en tier i den fossile kurven.
Den finansielle risikoen knyttet til den fossile energisektoren har langsiktig karakter. I det korte bildet kan oljeprisen gjerne bli liggende på 120 dollar fatet og gi hyggelige inntekter både til den norske staten og aksjonærer som satser på olje- og gass. Ingenting tyder på at det vil skje virkelig dramatiske reduksjoner i etterspørselen de nærmeste årene, hvis ikke verdensøkonomien skulle kollapse totalt. I et litt lengre perspektiv er bildet annerledes. Dét er viktig for Staten fordi den er en langsiktig investor – både gjennom det direkte eierskapet i Statoil og gjennom Oljefondet. Staten skal eie lenge, ja nærmest ha et slags evighetens perspektiv. Det er våre barn og barnebarns velferd som skal sikres gjennom disse investeringene.
