Jeg er også rimelig sikker på at for eksempel CICERO, som tidligere i år gav ut et policy-notat med faglige og politiske perspektiver på redusert oljeutvinning som klimatiltak, kunne kommet med gode råd som er uavhengige både av både oljebransje og miljøbevegelse. Det kunne også Statistisk sentralbyrå, som sitter på en oase av data om velferd og klimagassutslipp. Å konsultere dem kunne hjulpet panelet å skille mellom hva som er fakta og hva som er oljebransjens påstander – og dermed spart dem for beskyldningene fra Grønn Ungdom om at de er blitt gjort til en del av oljebransjens lobbyapparat (seinest på Dagsnytt 18, 22. august 2017).

Mangelfulle resonnement

Slik det foreligger nå, blir faktagrunnlaget en oppsummering av oljebransjens vanlige argumenter: Bransjen er "svært langsiktig" og arbeidsplassene "svært lønnsomme". Verden trenger mer energi, industrialisering og velstandsutvikling må til for å gi strømtilgang og fjerne vedfyring for matlaging. Det er behov for olje og gass selv i en verden som når togradersmålet. Gass erstatter kull. Over halvparten av ressursene på norsk sokkel ligger foran oss.

Olje og velferd knyttes tett, tett sammen - uten noen forhistorie om at fremveksten av velferdsstaten skjedde før vi fant olje. I stedet kan vi lese følgende: "Etter at Norge fant oljen på slutten av 1960-tallet, gjorde vi olje om til velferd, som har vært med på å finansiere store deler av den velferdsstaten vi har i dag. Alt fra gode sykehusordninger, et godt helsetilbud, gratis skolegang, et godt kollektivtilbud og mye mer."

Ikke én eneste gang diskuteres det om bransjens framtid vil se annerledes ut enn bransjens fortid – spesielt på inntektssiden er dette relevant. Ikke én eneste gang nevnes veksten i fornybar energi som en trussel mot petroleumssektoren, ei heller risiko for feilinvesteringer eller å låse seg til en utviklingsbane som kan bli et giganttap for norske skattebetalere. Ikke én eneste gang stilles det spørsmål ved hvorvidt norsk olje og gass har en framtid i lys av Paris-avtalen.

I stedet slås det fast at oljen er viktig for velferdssamfunnet vårt, og at dette må formidles til de unge. Samt at vår olje og gass er best på teknologi og miljø. En skulle nesten tro at unge flest bekymret seg uten grunn.

Kommunikasjon eller diskusjon?

Kanskje panelets mandat og begrensninger oppsummeres best av Terje Søviknes selv på Dagsnytt 18 samme dag som rapporten ble lansert. Midt i en opphetet diskusjon mellom panelets leder, Safina de Klerk, og leder for Grønn Ungdom Oslo, Hulda Holtvedt, fikk ministeren taletid. Han bedyret at panelet ikke var bedt om å ta stilling eller utforme politikk, men komme med kommunikasjonsråd for en bransje som ellers er preget av mange eldre menn. Han utdypet videre at kommunikasjonsråd er viktig når man skal snakke med, og ikke bare til, ungdommen - både for myndighetene og olje- og gassnæringen.

Men hvorfor anser Olje- og energidepartementets dette som sin oppgave? Hvordan kan departementet basere seg på så tynne refleksjoner i et mandat som legges ubehagelig tett opp til næringens egen virkelighetsforståelse, på bekostning av både klimahensyn og de andre næringene olje- og energiministeren vår faktisk er statsråd for? Og hvordan kan det kalles å snakke med, når mandatet som er gitt utelukkende handler om hvordan de bedre kan snakke til?

For å understreke: Problemet er ikke at et ungdomspanel ble opprettet, men at mandatet som er gitt av våre myndigheter baserer seg på et høyst diskutabelt faktagrunnlag som det samme mandatet ikke gir rom for å diskutere. Det reflekteres i resultatet.

Jeg forstår at tiden var kort, men hvis bransjen og myndighetene virkelig ønsker råd om hva unge tenker, hvorfor ikke gi dem et mandat og tid til å gjennomføre et stykke arbeid hvor de faktisk får lov å tenke sjæl?

Ut av oljebobla

Hadde ministeren tatt på alvor at dagens unge er skeptiske til olje- og gassnæringen, kunne han ha utformet mandatet annerledes. I stedet for å be ungdommene opptre som kommunikasjonsrådgivere, kunne Olje- og energidepartementet sendt morgendagens beslutningstagere på besøk til bedrifter og kunnskapsmiljøer som arbeidet med fornybar energi, omstilling og klimaforskning, i tillegg til besøk hos olje- og gassnæringen. De kunne til og med blitt sendt på besøk til de ulike miljøorganisasjonene, sånn at de virkelig fikk et bredt bilde av hvorfor ulike aktører argumenterer og jobber som de gjør. Et ungdomspanel kunne fått sette seg inn i alt dette – hadde ministeren vært interessert i å lytte.

Hadde ungdomspanelet fulgt opp sin egen tolkning og hentet informasjon fra andre steder enn bransjen de skulle gi råd til, kunne de også lagd rom for virkelig meningsbrytning. I stedet for å reprodusere retorikken fra Terje Søviknes, kunne de drøftet hvordan oljebransjens fremtid ikke bare handler om kommunikasjon, men om beinharde prioriteringer for å begrense skadene vi påfører klodens klima og kommende generasjoner.

Det finnes en verden og en framtid utenfor oljebobla. Hadde mandatet reflektert dette, hadde de kanskje fått flere enn 30 søkere og en rapport med råd om opptreden på sosiale medier, oljefestival og unge ambassadører. Det er nemlig ikke kommunikasjonen eller gamle menn i dress som er bransjens hovedproblem, men at en fortsatt satsing på olje og gass kan true, snarere enn sikre, både velferden og framtidige generasjoners livsgrunnlag.