Det overordnede målet for internasjonal klimapolitikk er å holde temperaturøkningen under to grader. For å greie det har EU satt mål om 80-95 prosent reduksjon i klimagasser innen 2050. Da blir rammeverket for klimapolitikken mot 2030 som EU-kommisjonen presenterte i forrige uke et knefall for de kreftene i EU som ønsker å bremse klimapolitikken og vente med å gjøre Europa bærekraftig.

Klimautslippene i verden øker fremdeles år for år. Alvoret i situasjonen tilsier at vi trenger svært ambisiøse målsetninger. De Grønne i Europaparlamentet har derfor tatt til orde for minimum 55 prosent utslippskutt, 45 prosent fornybarandel og 40 prosent energieffektivisering før 2030, som ville gjort det mulig å nå EUs langsiktige mål i klimapolitikken.

Kommisjonen går i stedet inn for å kutte utslippene 40 prosent innen 2030. Dette er ikke mer enn FNs klimapanel har anbefalt at rike land burde ha kuttet allerede ti år tidligere, i 2020. Situasjonen er også den at EU allerede har kuttet utslippene sine med nesten 20 prosent sammenlignet med 1990-nivå, noe som betyr at innsatsen de neste årene står i fare for å bli forsvinnende liten. Videre vrakes målet for energieffektivisering, mens målet for fornybart heves til 27 prosent. Enkeltland vil imidlertid ikke pålegges egne tallfestede fornybarmål for å nå dette.

Konklusjonen er at EU-kommisjonen først og fremst velger å prioritere satsingen på et kvotesystem som til nå har hatt liten eller ingen klimaeffekt, og nedprioriterer satsingen på de tiltakene som har fungert.

Kvotesystemet fungerer ikke

Kvotesystemet er en fin idé. Problemet er bare at det ikke fungerer i praksis. På grunn av uforutsette utslippsreduksjoner grunnet lavere aktivitet i industrien under finanskrisen, har det utviklet seg et kvoteoverskudd som tilsvarer så mye som 40 ganger Norges årlige klimagassutslipp. Prisen for å slippe ut et tonn CO₂ er i dag ikke mer enn en litt dårlig frossenpizza koster i butikken, rundt 40 kroner.

Kvotemarkedet har mislyktes med det som var hensikten, nemlig å gjøre det mer lønnsomt å utvikle klimavennlig teknologi enn å slippe ut klimagasser. Det er alvorlig nok. Det største problemet med at kvotesystemet blir enda mer sentralt i EUs klimapolitikk, er imidlertid at det forsinker andre tiltak. Vi har ikke råd til å vente på endringer i kvotesystemet i 2021 som kanskje vil ha en effekt. Vi må handle nå.

Det er bare å se på hvilken politikk som har fungert i de europeiske landene som har turt å satse. Tyskland har satt langsiktige og ambisiøse mål for fornybarutbygging som fyrtårn for et helt samfunnsprosjekt, og resultatene lyver ikke. Energiewende har ikke bare redusert utslippene med 100 millioner tonn klimagasser, men også skapt 380.000 nye jobber og redusert brutto elektrisitetskostnader med 4,9 milliarder euro. De forventede investeringene i fornybar energi er på hele 128 milliarder euro i perioden 2013 til 2022.

Behov for internasjonal nytenkning

EU er trolig den aktøren som har størst potensiale til å bringe det internasjonale klimaarbeidet mange skritt framover gjennom progressiv klimapolitikk. Slik kan EU også være en brobygger mellom i-land og utviklingslandene, ved å vise i praktisk politikk at rike land tar ansvar for å kutte utslippene. Det forutsetter imidlertid at man løfter ambisjonene og ikke står på stedet hvil, som EU-kommisjonen nå går inn for å gjøre.

I de internasjonale forhandlingene frem mot COP 21 i Paris, er behovet for nytenkning alarmerende. FNs klimapanel understreket i sin siste rapport at det viktigste vi kan gjøre er å redusere utslippene fra fossil energi. Vi vet at en rask omstilling av kraftsektoren er helt avgjørende om vi skal klare å løse klimaproblemet. En mulighet som bør diskuteres nærmere også i FN-regi er å åpne for flere typer forpliktelser, som eksempelvis satsing på fornybar energi og energieffektivisering.

Det gjør det enda mer beklagelig at EU-kommisjonen foreslår et så svakt fornybarmål, som ikke en gang er bindende for hvert enkelt land. Dette bidrar til å så tvil om den nødvendige storsatsingen på fornybar energi, akkurat da det var mest behov for tydelige og forutsigbare spilleregler.

Vi må begynne nå

Det er ventet at Det europeiske rådet skal vedta EUs klimamål endelig tidligst i mars 2015, men at det også kan vente helt opp til klimatoppmøtet i Paris i desember 2015 der en ny avtale skal vedtas. Fram til da må tiden brukes godt. For det første må det må utøves press for å sette et høyere og bindende mål for både fornybar energi og energieffektivisering. For det andre må land videreføre eller etablere nasjonale strategier og tiltak som virker.

For Norge innebærer dette å avslutte dagens kampanje mot EUs mål for fornybar energi og energieffektivisering, som åpenbart har til hensikt å fremme eksporten av norsk gass. Vi bør i stedet oppmuntre EU til å sette ambisiøse målsetninger som faktisk bidrar til utslippskutt, og som vil sette verden i stand til å nå togradersmålet.