I 2005 oppnevnte Bondevik-regjeringen lavutslippsutvalget, ledet av Jørgen Randers, professor i klimastrategi ved Handelshøyskolen BI. Utvalget skulle lage en nasjonal klimavisjon for 2050, med scenarier for hvordan Norge kunne redusere utslippene av klimagasser med 50 til 80 prosent innen 2050.

Utvalget leverte. En smørbrødliste på 15 tiltak ble overrakt daværende miljøvernminister Helen Bjørnøy høsten 2006.

Konklusjonene var klare: Å redusere norske utslipp med to tredjedeler innen 2050 var både helt nødvendig, gjennomførbart og ikke urimelig dyrt. Utvalget anbefalte at Norge skulle vedta en målsetting om å redusere utslipp med to tredjedeler innen 2050. Den årlige kostnaden ble beregnet til 2000 kroner per person. 10 milliarder i året ville det bety. Hvis skattene hadde økt fra 34 til 35 prosent, så ville finansieringen vært løst, ifølge Randers (Dagsavisen 27.08.2013).

Av de 15 tiltakene utvalget kom med, er bare et fåtall fulgt opp. Ti år etter diskuterer vi fortsatt hvordan Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Svarene er som regel ganske vage og uklare. Det er derfor naturlig å spørre seg hvorfor lavutslippsutvalgets oppskrift ikke ble fulgt.

Først og fremst tror jeg det handler om utvalgets tilnærming til klimapolitikken. Den står i sterk kontrast til den klimapolitikken vi i stedet har ført i Norge de siste tiårene. Randers-utvalget var nemlig klare på at alle sektorer måtte kutte, og at Norge også måtte kutte utslipp hjemme selv om det ikke er den tilsynelatende billigste løsningen i dag.

Utvalget pekte på flere grunner til at det var viktig. Med så mange ukjente faktorer som spiller inn i klimapolitikken kommer rene markedsmekanismer til kort. Tydelige signaler om nivået på utslippsreduksjonene var nødvendig for å spre reduksjonene utover i tid og begrense omstillingskostnadene. Å vente på at verdenssamfunnet skulle etablere en global karbonpris var i ferd med å bli en sovepute, mente Randers. Det burde ikke stå i veien for handling nasjonalt.

Lavutslippsutvalget så også klimapolitikk i sammenheng med andre politikkområder, ikke bare som en isolert budsjettpost. Tiltakene måtte ifølge utvalget også sees som «investeringer i norsk kompetanseoppbygging og næringsutvikling i tillegg til rene utslippsreduserende tiltak». De advarte mot en for «kortsiktig kostnadsminimering ved valg av tiltak for å håndtere et så langsiktig og strukturelt problem som klimaproblemet.»