Regjeringen gikk for kort tid tilbake inn for å inngå en historisk avtale med EU om å slutte seg til EUs klimarammeverk og mål om reduksjon i utslipp av klimagasser fram til 2030.

Målet er at det samlet for EU + Norge skal oppnås minst 40 prosent reduksjon i utslipp av klimagasser innen 2030, sammenliknet med 1990.

Norske utslipp er marginale i europeisk målestokk

I tabellen nedenfor er vist utslippstall (avrundet), for EU-28 (alle medlemslandene) og Norge, for 1990, 2013 og samlet mål innen 2030. Tallenes tale er at Norge er «et lite land i verden», men det bør ikke dempe våre ambisjoner om å oppnå utslippsreduksjoner.

EU-28 er allerede på god vei, nær halvveis til målet i 2030, mens vi henger etter.

Fortsatt gjenstår det for EU-28 å redusere de totale utslippene med over 20 prosent (1263 millioner tonn CO₂-ekvivalenter), men cirka halvparten av dette kan trolig oppnås bare ved å fase ut bruk av gass til alminnelig oppvarming.

Potensial for norske utslippsreduksjoner fram til 2030

Tabellen under viser utslipp av klimagasser i Norge i 2013 (tall for 2014 er ennå ikke publisert).

Avtalen som er foreslått inngått mellom Norge og EU betyr at vi nasjonalt gjerne kan oppfylle det samme kravet til utslippskutt som gjelder totalt (40 prosent ned fra 1990), men avtalen gir også mulighet for at Norge delvis kan oppfylle sine forpliktelser innenfor EUs kvotesystem, dersom dette er mer kostnadseffektivt totalt sett.

Dersom vi tar som utgangspunkt at Norges ambisjon er å oppnå minst 40 prosent reduksjon i nasjonale utslipp innen 2030 (i forhold til 1990), så dreier det seg om utslippskutt på nær 23 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Vi vil i det følgende gjøre et forsøk på å anslå hva som kan være realistisk å oppnå, innenfor de ulike utslippskategoriene som Statistisk sentralbyrå (SSB), baserer seg på:

I tillegg vil det være høyst aktuelt å forutsette at kullproduksjonen på Svalbard blir avviklet iløpet av de nærmeste år. Om vi legger til grunn en årsproduksjon på 1,5 milloner tonn og en utslippsfaktor på 2,5 tonn CO₂ pr. tonn kull, så representerer dette en potensiell utslippsreduksjon på 1,5 x 2,5 = 3,75 millioner tonn CO₂.

Ut fra tallene som er anslått, ser vi at det bør ligge innenfor rekkevidde for Norge å kunne oppnå kutt i utslipp på rundt 40 prosent i forhold til 1990-nivået.

Avtalen med EU representerer imidlertid en viktig «buffer» for å kunne håndtere både uforutsette hendelser og usikkerhet i årene som kommer.

Oppnå mer for mindre

Energieffektivisering er et av de viktigste tiltakene for å oppnå reduksjon i utslipp av klimagasser. Det handler altså om å oppnå mer i form av energitjenester ved bruk av mindre ressurser.

Figuren nedenfor, «The way we live now» (USA i 2013), illustrerer den enorme sløsingen med energi i dagens samfunn (det reelle energitapet er egentlig langt høyere, se teksten under figuren). Paradokset er at økt energiutnyttelse i stor grad kan oppnås ved bruk av velkjent teknologi og kunnskap.

Det pågår allerede også en meget rask teknologiutvikling innenfor viktige områder, slik som energilagring (batteriteknologi), elbiler, smart infrastruktur, osv.

Konklusjonen blir derfor at det verken er teknologi eller kunnskap som vil bremse utviklingen til lavutslippssamfunnet.

Å oppnå mer for mindre betyr også at vi bør bli mer opptatt av å løse årsakene til problemet (ressurssløsing), heller enn å satse for mye på rensing av utslipp.

Kun tiden og veien til 2030

Det er kun 15 år igjen til 2030, som betyr at det for regjering, Storting og berørte departementer er ingen tid å miste, dersom timeplanen fram til 2030 skal holde.

Vi snakker om store og gjennomgripende tiltak som skal gjennomføres innenfor tre og en halv stortingsperiode.

Mye skal skje i form av utredninger, høringer, stortingsmeldinger og proposisjoner, trolig med skiftende politisk flertall.

Dagens regjering bør derfor snarest få på plass et troverdig veikart for det som må skje i løpet av de neste 15 år.