Verdens klimalokomotiv på EU-kontroll
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Ola Borten Moe og resten av regjeringen har sett seg fornøyd med sine målsetninger for klimagassutslipp, fornybar energi og energieffektivisering frem mot 2020. Mens usikkerheten preger Norge tar EU nå diskusjonen om klimapolitikken mot 2030. Dermed kan EU nok en gang ende opp som lokomotivet som drar Norge etter seg mot lavkarbonsamfunnet.
Rammeverk som fungerer
Kjernen i EUs nåværende klima- og energipolitikk kan reduseres til tre målsetninger:
Dette rammeverket har bidratt til en revolusjonsartet omstillingsprosess for den europeiske energisektoren. Før disse målsetningene ble vedtatt i 2008 var det annonsert 112 nye kullkraftverk. I etterkant har over 65 prosent av disse prosjektene blitt forlatt, mens bare tre stykker har påbegynt konstruksjon. Ifølge konsulentselskapet McKinsey er markedsandelen for fossil kraft i dag redusert med 20 prosent siden 1990, mens den vil ha falt med hele 35 prosent innen 2020.
Hovedutfordringer for et nytt rammeverk
Ifølge EUs veikart for energi skal EU redusere sine utslipp med 80 til 95 prosent sammenlignet med 1990-nivå innen 2050. Akkurat nå er EU i gang med å diskutere nye målsetninger for klima- og energipolitikken, mål som skal ta oss frem til 2030. Se lekket utkast til grønt notat fra EU-kommisjonen (pdf).
De politiske målsetningene i EU må raskt på plass for å etablere forutsigbare rammer for investeringer i infrastruktur som vedtas fortløpende, men først påbegynnes i 2030. IEA har tidligere påpekt at bygging av ny fossil infrastruktur etter 2017 ikke er forenlig med togradersmålet. Det er også et behov for å tydeliggjøre målsetningene for å bedre konkurransedyktigheten til den europeiske økonomien som sliter i en vedvarende krise. I tillegg er det viktig for EU å etablere sitt eget ambisjonsnivå før de går inn i forhandlinger om en bindende internasjonal klimaavtale i 2015.
Hovedutfordringene for EU vil være å balansere en progressiv klima- og energipolitikk med budsjettmessige utfordringer i medlemslandene, økte energipriser, tilgjengeligheten av ny teknologi og fraværet av høye målsetninger for utslippskutt i andre land.