Det verste som skjer nå er at vi henfaller til retorikk og gjør spekulative prognoser til fakta. Vi burde koble inn den kjølige rasjonaliteten. Istedet kobler Skartveit inn følelsene. Hun hevder oljeindustriens representanter "føler seg moralsk underlegne" i debatten. Det er derfor de ikke klarer å argumentere skikkelig. Hun henfaller til diffuse, ladete argumenter som at norsk petroleum er "mer demokratisk". Dessverre bryr ikke atmosfæren eller råvarebørser seg nevneverdig om denslags.
Den politiske redaktøren hevder i samme emosjonelle ånd at deler av miljøbevegelsen "gjennomsyres av moralisme og puritanisme". Skartveit spesifiserer ikke hvilke deler og hvilken puritanisme, men påstår på generelt grunnlag at de er opptatt av symboler, og ikke reell effekt. Miljøvernere snakker dessuten for lite om energiøkonomisering, teknologiutvikling og innovasjon, hevder hun.
Jeg har fulgt miljøbevegelsen tett over lang tid, og opplever dette som en sjokkerende kunnskapsløs generalisering. Hvor har Skartveit vært de siste tyve årene? Hun har i hvert fall ikke vært på konferanser med den (til tider overdrevent) teknologi-evangeliske miljøbevegelsen.
Ja, enkelte marginaliserte miljøvernere kjemper fortsatt mot vindmøller og er ivrige talsmenn for å erstatte biff med økologisk kålrot. Ære være dem for det. Men det store flertallet av miljøorganisasjoner har i dag et forskningsbasert systemperspektiv som utgangspunkt. De lener seg tungt på innovasjonsmiljøer og økonomiske fagmiljøer i sin jakt på løsninger.
Energiøkonomisering — både innen industrivirksomheter og i husholdninger — har stått på agendaen i tre tiår. Klimastiftelsen Zero inviterer hvert år verdensledende teknologer og markedsanalytikere til Zero-konferansen. Miljøbevegelsen har vært konstruktiv pådriver for smartgrids, grønne sertifikater, elektrifisering av bilparken, bybaner, energieffektive byer, grønne innovasjonsfond og ressursorienterte skattemodeller. Ideen om grønn, smart vekst står langt sterkere enn ideen om frivillig resesjon. Her er miljøbevegelsen helt på linje med ledende økonomer. Norsk Klimastiftelse fremmet, lenge før priskrasjet, viktige perspektiver om finansiell risiko i karbonmarkedene. Enkelte miljøer, som Bellona, har forlengst forlatt aktivistrollen og gjort seg selv til investorer og teknologi-utviklere i samarbeid med viktige industrimiljøer. Det er en mosaikk av ulike perspektiver, en bevegelse preget av indre spenninger, men med en felles overordnet problemformulering.
Moralisme? Ja, det ligger et viktig moralsk perspektiv i bunn. Men mer enn noe annet er miljøbevegelsen blitt en næringspolitisk pådriver, drevet av en erkjennelse om at vi er på vei inn i et nytt industrielt paradigme.
Et falskt dilemma
Skartveit skyter langt under mål når hun prøver å redusere dette til et spørsmål om å forsvare eller bekjempe oljeindustrien. Med sitt falske dilemma bidrar hun dermed til å forverre tilstanden i en dysfunksjonell debatt, som skriker etter andre perspektiver. Påstanden om at noen vil "skru igjen" lønnsomme kraner er tatt ut av luften. Debatten handler om hva som skal komme ut av kranene våre 30 år fra nå. I de fleste partier finner vi nå politikere som mener dette: At investeringsstrategien på samfunnsnivå bør moderniseres, at insentivene bør være i tråd med de lange linjene fremover. At det er på tide å kvitte seg med den indre motsetningen mellom målene i energipolitikken og målene for klimapolitikken.
Denne debatten krever dessverre at vi stiller spørsmål om vektingen mellom oljeindustrien og andre næringer. Det å forlenge petroleumsalderen for langt frem, og vri for stor del av samfunnskapitalen i retning fossile ressurser, har en betydelig alternativkostnad. Oljealderen er ikke over. Men et nytt og grunnleggende systemskifte er definitivt på gang. En medieleder i 2016 vet smertelig godt hva det kan medføre for etablerte aktører i bransjen. Landingen kan bli hard.
Spørsmålet nå er hvordan vi får til en mest mulig skånsom overgang til det lavutslippssamfunnet vi faktisk har forpliktet oss internasjonalt til å skape. Da handler det om å operasjonalisere tidsperspektiver, og tenke konkret. I løpet av noen ganske få tiår skal vi bidra konstruktivt til å skape et verdenssamfunn som slipper ut betydelig mindre CO₂. Ikke av moralske grunner, men av hensyn til fysikken og kjemien som styrer jordens klimasystem. Denne endringen vil påvirke ressursmarkedene, men først og fremst åpne et stort industrielt potensiale. Bruker vi ressurser og kompetanse riktig for å realisere dette potensialet? WWF har vist at oljeletingen i Barentshavet kan koste staten 128 milliarder kroner. Denne påstanden krever undersøkelse. Først: Stemmer tallene? Hvis ja: Hvilke alternative industrielle investeringsmuligheter finnes det, som kan gi større avkastning på disse pengene? Å ta til orde for en debatt om bruken av de tunge virkemidlene er legitimt, særlig i lys av at de fleste økonomer mener samfunnet vårt i utgangspunktet er for tungt vektet mot petroleum.
Skartveit har rett i at debatten om hvordan vi ivaretar kompetansen og verdiskapingen, ikke minst på Vestlandet, er kompleks, sammensatt og preget av krevende prioriteringer. Med andre ord: Den trenger et oppegående, kritisk mediablikk, med kommentatorer som evner å se både nyansene og det store bildet. VG burde jage aktørene opp av skyttergraver, bryte fra hverandre retorikken og stilt spørsmål ved premissene på begge sider.
Istedet fremstår den politiske redaktøren i landets største avis både kunnskapsløs, ukritisk og tilbakeskuende. Det gjør henne til et lett bytte for oljeindustriens kommunikasjonsrådgivere.
