En av de siste ukene i desember hadde jeg gleden av å være med på et initiativ som kan komme til å bli en viktig vitaminpille for investeringer i grønn energi i den strømhungrige og raskt voksende Vest-Afrika-regionen. Konferansen – «The First Africa Solar Energy Conference» – fant sted i Ouagadougou i Burkina Faso og samlet ca 250 deltakere over tre dager. Over 20 afrikanske land var representert, hvorav de fleste fra de tidligere franske koloniene.

Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at samtidig som forbruket av olje og diesel til strømproduksjon er det som øker mest i nesten alle landene i regionen, kan Vest-Afrika være på vei mot en energiomlegging som både gir vesentlig mer, renere og billigere strøm enn de har i dag. Et avgjørende element er her en masterplan datert 2011 fra ECOWAS (Economic Community Of West African States) for produksjon og overføring av strøm mellom samarbeidslandene i West African Power Pool. Planen lister opp hele 36 utbyggingsprosjekter på til sammen 7 milliarder dollar for perioden frem til 2023.

Hovedelementene i planen er å bygge en rekke større vannkraftverk særlig i de vannrike områdene i vest, legge til rette for gass- og vindkraft langs kysten, noen større solkraftverk spesielt i innlandsområdene som i Burkina Faso og Mali, og samtidig knytte nettene sammen med høyspentnett på tvers av landegrensene slik vi har gjort i Norden. Planen inneholder også et kullkraftverk i Senegal.

Dersom planen gjennomføres vil Vest-Afrikas ca 350 millioner innbyggere få en grønnere strøm-miks enn de har i dag, til tross for at forbruket øker med minst 10 prosent årlig. Vannkraftens andel vil øke fra 25 til over 40 prosent, og vind, sol og biomasse vil stige fra 1 til hele 10 prosent på 10 år. Naturgassen beholder sin rolle som den største bidragsyteren. Slik sett virker masterplanen konsistent med «New Policies»-scenariet i IEAs Energy Outlook 2012, der fornybarsektorens totale bidrag til strømforsyningen i Afrika øker fra 17 til 37 prosent i 2035.

Diskusjonene på konferansen avdekket imidlertid at både ECOWAS og IEA trolig er for konservative i sine anslag.

Noe av det som vakte oppmerksomhet, var opplysningene jeg kunne dele om Scatec Solars planlagte BOOT-prosjekt (Build, Own, Operate and Transfer) i Burkina Faso. Prosjektet som er på 20 MW etterfulgt av 40 MW og utvikles i samarbeid med Verdensbankens «privat sektor»-arm IFC, vil gi en strømkost som er hele 30-40 prosent lavere enn hva det koster å øke produksjonen med olje som er dominerende i landet – og nærmere 50 prosent lavere enn lagt til grunn i myndighetenes planer i regionen. En viktig grunn til de moderate vekst-anslagene for sol og vind i ECOWAS-planen, for eksempel, er at den bygger på mer eller mindre utdaterte anslag for hva det koster å bygge fornybar strøm. (En av foredragsholderne, en professor fra Egypt, mente til og med å vite at markedsprisen på solceller var ca 4 euro per watt, mens den i virkeligheten er falt til rundt 60 cent. Den arabiske våren har tydeligvis ikke nådd frem til alle deler av Kairo.).

Etter å ha presentert vårt prosjekt og strømkosten vi sikter mot, fikk jeg en rekke kommentarer som for det meste gikk i samme retning: «Hvis dette er hva det koster, og dere kan reise kapitalen, er det rom for storskala solenergi også i vårt land».

Mange av foredragsholderne var opptatt av hvor stor andel «variabel» produksjon fra vind og sol som strømnettene kan absorbere før det går ut over stabiliteten, selv om det ennå er flere år til det blir et problem. Svaret er trolig at solcelleenergien alene kan vokse til et sted rundt 20 prosent av de nasjonale nettene slik disse er i dag; i tillegg kommer andre kilder som vind og bio. Men det var på dette punktet jeg fant diskusjonen mest oppløftende. Regionens forskere og eksperter følger med på hva som skjer innen det vi populært kaller «smart grid», dvs nettovervåking og etterspørselsstyring, integrerte varslingssystemer og ikke minst ulike lagringsteknologier.

Ett scenario som ble trukket frem er å kombinere utbygging av solcellestrøm og termisk solenergi med lagring, en løsning som allerede er i drift i bl.a. Algerie. Konseptet går enkelt ut på å produsere strøm direkte for nettet ved hjelp av store solcelleanlegg, samtidig som det termiske solkraftverket produserer energi som lagres i form av damp for kortvarig lagring. Om kvelden når solen har gått ned, setter dampen fra det termiske solkraftverket i gang turbinene som så overtar for solcelleanlegget med å levere strøm for nettet. I perioder med mindre sol, vil turbinene om nødvendig kunne skifte fra damp til naturgass som kilde.

Konseptet virker intuitivt attraktivt og lovende, men det vil nok kreve at kostnadene ved termisk solenergi halveres – noe flere mente var innenfor rekkevidde før tiåret er omme. Andre foredragsholdere hadde mer tro på at kostnadene ved storskalalagring med nye batterier, hydrogen eller trykkluft vil falle så mye at slike løsninger blir mer konkurransedyktige enn å lagre damp fra solkraftverk, og bli de foretrukne løsninger. Men det mest kostnadseffektive vil selvsagt være å starte med å gjennomføre masterplanen som nevnt ovenfor. Med en integrering av landenes strømnett vil vann- eller gasskraft produsert der dette er tilgjengelig, gjøre det mulig for hele Vest-Afrika-regionen å absorbere en langt større andel vind- og solstrøm enn hva som er mulig i dag.

Debatten på dette punktet ga en viktig oppdagelse: I de afrikanske landene som er avhengig av å importere store mengder diesel, olje og gass for strømproduksjon, er det en utrolig sterk motivasjon til å redusere denne kostbare avhengigheten. Det gir grunn til å tro at innovasjon med «smart grid» og lagring vil tvinge seg frem av økonomiske og politiske grunner. Det kan på sikt bli den viktigste driveren for å redusere utslippene av klimagassene i denne delen av verden.

Det kan virke langt fra Oslo til Ouagadougou, men Norge burde ha en viktig rolle å spille i denne regionen som ikke minst etter Gaddafis fall også er blitt svært viktig i kampen mot islamsk terrorisme. Vårt land er allerede til stede som naturgassrådgiver for myndighetene i Ghana. For bedriftene i den norske vannkraft-klyngen, burde Vest-Afrikas planlagte milliardinvesteringer innen vannkraft representere interessante muligheter. Utviklingsmyndighetene som har definert ren energi som et hovedsatsingsområde, burde bidra med tidligfase-finansiering og lavrentelån for å få fortgang i de mest kritiske utbyggingsprosjektene. Aktører som Statnett og norske konsulentselskaper kan bidra som rådgiver og partner for raskere og smart utbygging av nettene. For den norske staten burde investeringer i form av egenkapital eller langsiktige lån til vann- sol- og vindkraftprodusenter i Vest-Afrika være attraktivt, både som kostnadseffektiv klimapolitikk og smart formuesforvaltning. Gjennom Norfund har man allerede et kompetent organ til å utøve en slik strategi.

Som alltid byr reisene til Afrika på opplevelser jeg ikke er forberedt på. Denne gangen besto overraskelsen i møtet med to ledere for Tuareg-opprøret i Nord-Mali i heisen på det fortsatt Libya-eide hotellet. De var riktig så omgjengelige, og da de skjønte hva jeg drev med var de raskt frempå med spørsmål om vi ikke kunne hjelpe opprørerne i de okkuperte områdene å utnytte solenergien som de hadde så mye av… De hadde oppholdt seg der i flere måneder, forsto jeg, med oppdrag å forhandle frem en fredsavtale. De virket ikke å ha hastverk, men det skyldes kanskje at det ikke er opprørerne som betaler regningen fra femstjernershotellet?