Vi må satse på fremtidens energi

Tallenes tale er klar: Sol og vind er i ferd med å utkonkurrere fossil energi på pris. Det som har vært fornybarenergiens akilleshæl, nemlig spørsmålet om hva man gjør når solen ikke skinner, og vinden ikke blåser, ser ut til å kunne løses. Tesla har allerede lansert batteriløsninger som i stor grad kan frigjøre husholdninger fra sentralnettet og levere forutsigbar, lagret strøm, også etter at vinden har løyet og solen har gått ned. Moderne elbiler utgjør også en betydelig lagringsmulighet, med kraftfulle batteripakker som kan lades opp mens solen står på, og fôre strøm inn igjen i nettet når det er behov for det.

I India skrotes nå kullprosjekter til fordel for enorme solcelleanlegg, ikke nødvendigvis av hensyn til miljøet, men fordi det lønner seg. Og dette er antagelig bare begynnelsen. Kostnadene for fornybare energiløsninger vil etter alle solemerker fortsette å falle etterhvert som produksjonsvolumene øker. Som lederen av det internasjonale energibyrået (IEA) Fatih Barol nylig uttalte: "Fornybar energi er ikke en romantisk fantasi i den vestlige verden, det er business".

Hva betyr dette for Norge? Den mest åpenbare konsekvensen er at markedet for norske petroleumsprodukter etter hvert vil skrumpe inn. The Economist viser i siste utgave til at etterspørselstoppen for olje kan inntreffe allerede i løpet av ti år, fordi elbiler erstatter diesel- og bensinbiler. Oljeprisen vil trolig synke i god tid før det, når nervøse oljeprodusenter pumper mer olje ut i markedet for å sikre avkastning på investeringene sine før det er for sent. Selv IEA, som hittil konsekvent har undervurdert hvor raskt omstilling til fornybar energi skjer, spår at togradersmålet vil bety at etterspørselen etter olje faller med en femtedel, mens det mer ambisiøse 1,5-gradersmålet kan bety at etterspørselen etter olje halveres.

Alt tyder på at markedet vil føre til en raskere reduksjon av etterspørselen etter olje og gass enn alle tidligere analyser har sett for seg. Med så store endringer foran oss er det uforståelig at Arbeiderpartiet, Høyre og Frp fortsatt insisterer på at statens viktigste jobb er å skape forutsigbarhet for oljesektoren, både gjennom rause skatteordninger der staten bærer størsteparten av risikoen ved nye investeringer, og gjennom stadige rekorder for åpning av nytt areal. Det er en lite fremtidsrettet politikk som skaper en falsk trygghet, både for nasjonen og oljesektoren. For med færre kjøpere vil norsk petroleumsaktivitet bli en stadig mindre lønnsom geskjeft, og verken rause skatteordninger eller rekordstor tilgang på areal kan endre det.

Stilt overfor slike endringer kan ikke politikken være passiv. Et opplagt første skritt for å sikre Norges posisjon, skatteinntekter og velferd er å redusere Norges finansielle eksponering mot petroleumssektoren, og støtte opp om nye, grønne næringer. Oljesektoren har tjent Norge godt gjennom et halvt århundre, men tiden er forbi da en med stor sikkerhet kunne forvente høy oljepris og dermed fortsatt høye inntekter, slik petroleumspolitikken er skreddersydd for.

For å redusere risikoen for fellesskapet må petroleumsskattesystemet gjennomgås i lys av målsettingene i Paris-avtalen, og skatteordninger som øker faren for store feilinvesteringer må avvikles. I en verden med mer enn nok av kjente petroleumsreserver må det være en selvfølge å gi varig vern til sårbare områder, inkludert Lofoten, Vesterålen, Senja, Mørefeltene, Jan Mayen og ved iskanten og polarfronten.

Fremtidens lønnsomhet ligger i de moderne og bærekraftige løsningene, og det er der vi må plassere de store pengene i årene som kommer. Venstre mener også tiden er inne for å vurdere å redusere statens eierandeler på sokkelen og i Statoil. Diskusjonen om et nedsalg av eierandeler i oljen fører raskt til anklager fra venstresiden om at man "selger arvesølvet". Sannheten er at knapt noen langsiktig investor i dag ville gått så tungt og ensidig inn i oljenæringen som Norge nå er posisjonert, gjennom vårt direkte eierskap.

Det er viktig at vi ikke lar historiske tilfeldigheter og nostalgi styre hvor en betydelig del av statens formue skal plasseres. Spredning av investeringer vil gi lavere risiko og høyere avkastning på sikt, og i en tid med stadig høyere klimarisiko er det tryggere med verdier i oljefondet enn eierandeler på norsk sokkel. Samtidig må vi sørge for en grønn utvikling i Norge, ved å støtte opp om investeringer i fremtidsrettede næringer. Det er også nødvendig å vri store deler av forskningsmidlene som i dag går til forskning og utvikling i petroleumsbransjen over til omstillingsrelevant forskning.

I USA er det allerede over 500 000 mennesker som jobber i vind- og solindustrien. Også i Norge må vi utvikle tusenvis av nye arbeidsplasser ved å produsere og ta i bruk fornybar energi og teknologi. Det grønne skiftet er imidlertid kapitalintensivt, og introduksjon av nye teknologier kan være krevende, med større risiko og lavere lønnsomhet på kort sikt. Vi forventer derfor ikke at næringslivet skal bære alle disse kostnadene alene. Venstre foreslår derfor en omstillingspakke for å kutte klimagassutslipp, skape flere nye arbeidsplasser og sikre norsk konkurranseevne i fremtiden.

Som en del av denne pakken vil vi gjøre det statlige investeringsfondet Fornybar AS operativt så raskt som mulig og se på muligheten til å bruke det til investeringer i kommersiell utvikling av flytende vindmøller, som for eksempel kan brukes til lønnsom elektrifisering av norsk sokkel. Havvind er ett eksempel på en bransje som kan bli et nytt norsk industrieventyr. Der og på mange andre områder kan vi gjenbruke mye av vår offshorekompetanse, både på utbygging og drift, samtidig som vi utvikler teknologi og arbeidsplasser for fremtiden. I tillegg vil vi fortsette å øke støtten til forskning, miljøteknologiordningen under Innovasjon Norge og doble rammene for Enovas støtte til utvikling av ny energi- og klimateknologi.

Fornybar energi er fremtiden, mens oljebasert energi i stadig større grad blir fortidens løsning. Venstre er på lag med fremtiden, derfor vil vi satse på fornybare næringer og energiutvikling, slik at vi forbereder oss på det store skiftet i verdens energiforbruk som utvilsomt er i ferd med å skje.