Vi må sette en sluttdato for oljen: Mitt resonnement som Høyre-politiker

Jeg har ikke kommet til dette standpunktet på en rask og enkel måte; jeg har lest, fundert og diskutert og havnet her etter en årelang prosess. Jeg er sivilingeniør, har over ti års bakgrunn fra oljeindustrien og er altså aktiv høyremann. Jeg er styremedlem i Fana Høyre lokallag og stod i lokalvalget i høst på Høyre sin liste til Bergen bystyre.

Som både Erna Solberg og andre Høyre-politikere er jeg grunnleggende opptatt av fremtidens økonomiske bærekraft og arbeidsplasser; hvordan vi skal finansiere fremtidens velferd. Som ingeniør brenner jeg for Norge som industrinasjon, og jeg er opptatt av hvordan verden skal forsynes med energi i fremtiden når jordens befolkning øker. Det er fortsatt 850 millioner mennesker som skal få tilgang til elektrisitet, mens enda flere skal få ta del i velstanden.

Jeg er sterkt bekymret for bærekraften i den norske nasjonaløkonomien når oljeinntektene minker og eldrebølgen om få år slår inn for alvor. I tillegg, og ikke minst, er jeg sterkt engasjert i klimakrisen – ja, jeg synes det er rett betegnelse.

Men et stykke ut i resonnementet om olje, energi, velferd og økonomisk bærekraft tar jeg en helt annen retning enn den som forfektes fra mange toneangivende Høyre-politikere, blant annet fra statsministeren senest i nyttårstalen og under NHOs årskonferanse. Verden går i grønn retning, og både fra et mulighetsperspektiv og risikoperspektiv så mener jeg det mest ansvarlige og strategiske valget er å ta steget nå og satse maksimalt helhetlig på det grønne skiftet og fase ut olje og gass.

Stolt av oljeindustrien – ikke skamfull

Men før jeg fortsetter, så er det viktig for meg å si noe om det forhold som jeg har til oljeindustrien. Som jeg peker på innledningsvis så har industrien hatt en stor plass i min yrkeskarriere, fordi jeg har hatt ca ti år der og flere av mine venner og familie har sitt arbeid der. Oljeindustrien er stadig bærebjelken i det norske velferdssamfunnet. Ingen andre næringer har vært i nærheten av så avgjørende for den norske velferden, og i statsbudsjettet kommer som kjent ikke mindre enn en sjettedel av inntektene fra Oljefondet!

40 års stolt oljeindustrihistorie med smarte politiske valg og forvaltning i stjerneklasse, har muliggjort dette. Inngangen til oljeeventyret var i sin tid kjennetegnet ved et formidabelt politisk mot og håndverk basert på at man forstod situasjonen og potensialet. Politiske myndigheter og industri gikk sammen og viste handlekraft. Svært kompetente norske ingeniører har i flere tiår demonstrert stor innovasjonskraft når de har utviklet teknologi i verdensklasse – og jeg er stolt over å være ingeniør selv og ha bidratt i dette eventyret. Denne ingeniørkompetansen og teknologien i kombinasjon med den tillitsbaserte arbeidslivsmodellen gir Norge et stort handlingsrom når vi nå skal se fremover.