Jeg har ikke kommet til dette standpunktet på en rask og enkel måte;
jeg har lest, fundert og diskutert og havnet her etter en årelang
prosess. Jeg er sivilingeniør, har over ti års bakgrunn fra
oljeindustrien og er altså aktiv høyremann. Jeg er styremedlem i
Fana Høyre lokallag og stod i lokalvalget i høst på Høyre sin
liste til Bergen bystyre.

Som både Erna
Solberg og andre Høyre-politikere er jeg grunnleggende opptatt av
fremtidens økonomiske bærekraft og arbeidsplasser; hvordan vi skal
finansiere fremtidens velferd. Som ingeniør brenner jeg for Norge
som industrinasjon, og jeg er opptatt av hvordan verden skal forsynes
med energi i fremtiden når jordens befolkning øker. Det er fortsatt
850 millioner mennesker som skal få tilgang til elektrisitet, mens
enda flere skal få ta del i velstanden.

Jeg er sterkt
bekymret for bærekraften i den norske nasjonaløkonomien når
oljeinntektene minker og eldrebølgen om få år slår inn for alvor.
I tillegg, og ikke minst, er jeg sterkt engasjert i klimakrisen – ja,
jeg synes det er rett betegnelse.

Men et stykke ut i
resonnementet om olje, energi, velferd og økonomisk bærekraft tar
jeg en helt annen retning enn den som forfektes fra mange
toneangivende Høyre-politikere, blant annet fra statsministeren
senest i nyttårstalen og under NHOs årskonferanse. Verden går i
grønn retning, og både fra et mulighetsperspektiv og
risikoperspektiv så mener jeg det mest ansvarlige og strategiske
valget er å ta steget nå og satse maksimalt helhetlig på det
grønne skiftet og fase ut olje og gass.

Stolt av oljeindustrien – ikke skamfull

Men
før jeg fortsetter, så er det viktig for meg å si noe om det
forhold som jeg har til oljeindustrien. Som jeg peker på
innledningsvis så har industrien hatt en stor plass i min
yrkeskarriere, fordi jeg har hatt ca ti
år
der og flere av mine venner og familie har sitt arbeid der.
Oljeindustrien er stadig bærebjelken i det norske velferdssamfunnet.
Ingen andre næringer har vært i nærheten av så avgjørende for
den
norske velferden,
og i statsbudsjettet kommer som kjent ikke
mindre enn
en sjettedel av inntektene fra Oljefondet!

40
års
stolt oljeindustrihistorie med smarte politiske valg og forvaltning i
stjerneklasse,
har muliggjort dette. Inngangen til oljeeventyret var i sin tid
kjennetegnet
ved et
formidabelt politisk mot og håndverk basert på at man forstod
situasjonen og potensialet.
Politiske
myndigheter og industri gikk sammen og viste handlekraft. Svært
kompetente norske ingeniører har i flere tiår demonstrert stor
innovasjonskraft når de har utviklet teknologi i verdensklasse –
og jeg er stolt over å være ingeniør selv og ha bidratt i dette
eventyret. Denne ingeniørkompetansen
og teknologien i kombinasjon med den tillitsbaserte
arbeidslivsmodellen gir Norge et stort handlingsrom når vi nå skal
se fremover.

Tap av posisjoner i andre industrier vel så bekymringsfullt som utfasing av olje

Så tilbake til
resonnementet som jeg begynte på. Jeg er altså helt uenig
med at vi skal satse offensivt og massivt på olje og gass i
uoverskuelig fremtid, uberørt av energidynamikk hos kundene og
strengt tatt litt for uberørt av de dramatiske klimaendringene som
gjør forbruk av olje og gass til et dårligere og dårligere
alternativ.

Rapporten
fra Det internasjonale energibyrået (IEA) i høst gjorde sterkt
inntrykk på meg. IEA presenterer der et scenario for bærekraftig
utvikling (Sustainable Development Scenario) som nettopp tar høyde
for hva som må skje dersom klimamålene skal nås. Nåværende
globalt forbruk av olje på 97 millioner fat per dag må i 2040 være
redusert til 67 millioner fat per dag. Så ser vi hvordan fornybare
teknologier som vind, sol og hydrogenproduksjon har eksponentiell
utvikling og etter hvert blir kommersielt konkurransedyktige.
Prognosene fra IEA for veksten av solenergi synliggjør sterk vekst,
og så er spørsmålet om det momentumet som vi ser internasjonalt,
nå vil medføre enda sterkere vekst enn den mest offensive
prognosen.

En ting er den
teknologiske utviklingen der stadig mer kapital globalt investeres i
fornybar energi. Vi kan lese i en artikkel i Teknisk Ukeblad 28. januar at Kina sin satsing på fornybar
energi, blant annet sol og vind, har vært formidabel i flere år. Så
ser vi også tendenser til at velgerne løfter frem de grønne
partiene. Konservative politiske partier i Europa ser til
regjeringssamarbeid med grønne partier, med Østerrike som ferskt
eksempel. Da er veien kort til politiske beslutninger om å fase ut
fossil energi.

Etter at jeg hadde
forsideoppslag i lokalavisen min Fanaposten 3. januar om at jeg i
november hadde tatt til orde for sluttdato i Bergen Høyre og fått
enstemmig vedtak om en resolusjon – som riktig nok var en god del
mildere i formen – så var det som forventet temperatur i
kommentarfeltet. Jeg tok da til orde for at selv om man skulle velge
å ikke tro på omfanget av klimaendringene, så er det en realitet
at energi- og finansmarkedene dreier vekk fra fossil energi og mot
fornybar energi med økende hastighet. Den såkalte overgangsrisikoen
med redusert verdi av petroleumsressurser treffer Norge mer og mer,
uansett hva vi mener om klimaspørsmålet.

En av mine
hovedbekymringer er at vi «sover i timen» – dyrker vår posisjon
som oljenasjon for lenge og ikke satser radikalt nok på å jobbe
frem andre eksportindustrier på en helhetlig måte – inntil
virkeligheten etter hvert innhenter oss brutalt og vi innser at vi
skulle satset langt mer offensivt tidligere. Når barn og ungdom det
siste året har marsjert og demonstrert verden over, og skogbranner i Australia og naturødeleggelser verden over forårsaket av
klimaendringene har herjet, så er det alarmerende at vi ikke
kollektivt våkner opp og forstår at det «brenner rundt oss».

Summen av nyheter om
klimaendringer, finansnyheter om fond og banker som trekker seg ut av
fossile markeder, og utvikling i fornybar energi bare det siste året,
kan sette en støkk i nasjoner som er sterkt avhengig av olje. I
hvert fall gjør det dypt inntrykk på meg. Alarmlampene blinker over
norsk økonomi. Vi trenger hver eneste økonom og ingeniør vi kan
oppdrive for å skape disse mulighetene. Som politikere må vi skape
mer helhetlig retning og legge enda bedre til rette.

Midt i denne
konteksten blir vindkraft på land et ganske enkelt valg for min del.
Vi må gå «all in» i det grønne skiftet, og da symboliserer
vindmøllene for min del den nye tid. Personlig mener jeg vi også
bør ta debatten om noe av Oljefondet skal kunne brukes til noen av
disse viktige strategiske satsingene i omstillingen, typisk i
arbeidet med å gjøre flytende havvind konkurransedyktig.

Blir Norge en troverdig grønn energiprodusent?

Equinor har lagt
frem offensive planer om elektrifisering av sokkelen. Det er isolert
sett bra; det betyr at vi som nasjon tar vesentlige grep for å bli
utslippsfri. Men vi blir vel samtidig truffet av overgangsrisikoen;
vil markedene som handler fossilt i fremtiden tillegge det avgjørende
betydning at oljeselskaper på norsk sokkel er best i verden på lave
utslipp og HMS? Tar vi den risikoen?

Andre spørsmål som
jeg personlig synes blir mer og mer utfordrende, er følgende:

Vi svarer med at dersom vi avslutter, så tar andre over våre produksjonsvolum. Jeg er langt mer bekymret for at andre tar posisjonene innen flytende havvind mens vi – litt spissformulert nå – kjører spennende konferanser om temaet.

Næringsnøytralitet som misforstått mantra når veivalget er strategisk for nasjonen

Som Høyre-politiker
vil også jeg på generell basis fremheve betydningen av
næringsnøytralitet. Offentlige myndigheter skal ikke plukke
vinnerne; markedet regulerer dette selv. Men så vil jeg samtidig
hevde at store og strategiske veivalg må trumfe dette, og det er der
vi er nå. Det står ikke mellom hvilke som helst retningsvalg; det
er ikke vilkårlig om næringslivet satser på olje og gass eller
vind, sol og hydrogen.

Det er vesentlig at
industrien drar tilstrekkelig i samme retning, at vi skaper
hjemmemarked, at myndigheter, forskningsmiljøer og næringsliv
samhandler strategisk og satser helhetlig og med momentum.

Arbeidsplasser

Næringspolitikk har
vært mitt største politiske interessefelt i mange år, og jeg blir
oppgitt når de som argumenterer for sterk nok omstilling av
økonomien blir møtt med kritikk om at de ikke bryr seg nok om
arbeidsplasser. Jeg vil snu bevisbyrden og hevde at vi gjør nasjonen
en bjørnetjeneste hva angår arbeidsledighet ved å vente med å
omstille økonomien.

Vi må sette alle
kluter til for å etablere oss som stormakt på flytende havvind og
dermed skape nye arbeidsplasser for et internasjonalt marked med
voldsomt potensial.

Resonnementet rundt sluttdato

Innledningsvis sa
jeg at resonnementet mitt er mer nyansert enn bare å sette en
sluttdato. For det første handler det om å utrede spørsmålet,
ikke bare sette en dato. For det andre handler det om et langt nok
tidsvindu til at det er troverdig at vi klarer å reise nye
industrier.

En utredning
innebærer nøye vurderinger av risikobilder og mulighetsrom, og det
handler også om å se på hvordan viktige faktorer som forskning og
velferdsordninger bør innrettes for å skape en helhetlig omstilling
i et lengre tidsvindu som gir effektiv nok omstilling samtidig som
nedsider som arbeidsledighet minimeres.

Så skal man heller
ikke glemme at Oljefondet betyr vel så mye for inntektssiden av
statsbudsjettet som selve oljeindustrien, forutsatt at det forvaltes
godt ut fra rene finansielle kriterier, men godt forankret i etikk.

Fremmer spisset forslag om sluttdato på fylkesårsmøte

23. november var jeg
initiativtaker til et resolusjonsforslag til Bergen Høyre årsmøte.
Resolusjonsforslaget ble moderert noe av resolusjonskomiteen og lagt
frem for årsmøtet for debatt. Siden det var noe rundt i formen, ble
det enstemmig vedtatt.

Jeg har så tatt
initiativ til en revidering og spissing av dette og har sendt det inn
som nytt resolusjonsforslag til Vestland Høgre fylkesårsmøte 8. og
9. februar. I dette forslaget er vi tydelig på sluttdato, og vi har
også planer om å ta til orde for vern av oljeboring ved Lofoten,
Vesterålen og Senja i denne konteksten i det samme møtet.

Resolusjonsforslaget
handlet om å utrede et definert omstillingsvindu på 30 år der vi
foretar en styrt nedtrapping av oljeproduksjonen og samtidig
systematisk bygger opp ny industri og posisjonerer oss for
internasjonale markeder med potensial for gode eksportinntekter.

Men
eksportinntektene kan aldri bli like omfattende som oljeinntektene,
og derfor må vi også trimme velferdsordningene og gjennomføre
brede omstillinger i samfunnet. De reformene som pågår, eksempelvis
regionreform og politireform, er bare starten, og det tror jeg det er
ganske bred oppslutning om i Høyre – men det må kommuniseres enda
tydeligere.