Et
adelsmerke i norsk samfunnsliv er langsiktighet. Vi legger vår
stolthet i å planlegge for fremtiden, vi ser på oss selv som
noenlunde nøysomme og arbeidsomme, og vi har spart store
verdier for framtidige generasjoner i oljefondet. Mye av vårt
nasjonale selvbilde bygger på hvordan vi har utnyttet teknologisk
forskning og samarbeid mellom offentlig og privat sektor for å skape
store industrielle eventyr innen vannkraft, kraftkrevende industri og
olje og gass.

Desto
mer forbausende er det fullstendige fraværet av en felles plan for
hvordan vi skal møte vår kanskje aller største umiddelbare
utfordring: De faktiske, fysiske klimaendringene som rammer Norge og
verden rundt oss, allerede nå. Ikke om hundre år, men fra nå av. En av de aller største endringene i rammebetingelser vi står
overfor, både for politiske beslutningstakere og for næringsliv og
industri, er tilnærmet usynlig når de viktigste beslutningene for
fremtidige investeringer tas. Vi opptrer som om voldsomme endringer
globalt ikke vil påvirke oss.

I Norge er vi flinke til å føre endeløse diskusjoner om hvordan vi best skal finansiere velferden om 50 år. Dette dilemmaet blir imidlertid helt særdeles perspektivløst og puslete, stilt overfor kostnadene vi risikerer å måtte bære fordi klimaendringer rammer oss.

Påfallende
mangel på modig handling

For
hvem kan egentlig svare på hva Norges plan er for å hindre at
sparepengene våre går tapt i en global finanskrise utløst av klimaendringer?

Eller
hvem som skal plukke opp regningen når norsk frivillig beredskap vil settes på prøve av et
stadig mer krevende klima?

Eller
hvordan vi skal sikre god tilgang på elektrisitet og vann, når
infrastrukturen settes under kraftig press av ekstremvær og -nedbør?

Eller
hvordan vi skal forvalte et smeltet Arktis med kraftig økt
skipstrafikk og de sikkerhetspolitiske utfordringer det medfører, og de alvorlige konsekvensene oppvarmingen får for naturen der?

Eller,
for den saks skyld, hva vi skal gjøre når tusenvis av bygg i Norge
– inkludert Bryggen i Bergen – vil rammes av havstigning og
stormflo?

Det mangler ikke på kunnskap om hva vi har i vente. Flyktningekrisen som vil utløses av temperaturstigning, burde alene være nok til å få forberedelsene i gang, spesielt med tanke på hva slags panikk flyktningestrømmen i 2015 utløste. Men mangelen på modig, offensiv handling er helt påfallende, og kler svært dårlig vår forestilling om et Norge som planlegger godt. Vi risikerer å stille uforberedt i en verden som oppfører seg helt annerledes enn vi har vokst opp med.

Men
vi risikerer også å gå glipp av muligheten til å være med og
skape de politiske, industrielle og teknologiske løsningene som sårt
trengs.

Vi
må både kutte utslipp og tilpasse oss

La
oss gjøre et tankeeksperiment: Se for deg at vi over natta greier å
nå alle målene om å kutte i klimagassutslipp. På magisk vis
forsvinner hvert eneste menneskeskapte utslipp av klimagasser.
Alle biler blir utslippsfrie, all industri likeså, ikke ett tre blir
hogd i Amazonas. Alle Paris-avtalens mål om å kutte utslipp nås.
Problem løst, ikke sant?

Problemet
er at nei, så enkelt er det ikke. For uansett hva vi gjør, vil
verden bli varmere. I aller, aller beste fall greier vi å begrense
oppvarmingen til mellom 1,5 og 2 grader celsius, sammenliknet med før
den industrielle revolusjon. Det er ikke status quo, det er en
dramatisk forandret verden, og forskningen forteller oss i smertelig detalj hva det faktisk
innebærer.

Denne
erkjennelsen, at vi må møte klimaendringene både med kraftige kutt
i klimagassutslipp og omfattende tiltak for å tilpasse oss et
endret klima, synes ikke alltid å være til stede. Og det er kanskje
ikke så rart. Også i miljøbevegelsen har det blitt sett på som
skummelt å vie for mye oppmerksomhet til såkalt klimatilpasning,
av frykt for å oppleves som pessimistisk. Det er forståelig, men vi
har ikke lenger den luksus å kunne velge mellom å kutte
klimagassutslipp eller tilpasse oss et varmere klima. Selv med massiv
innsats for reduserte utslipp må vi være forberedt på at våre
naturlige omgivelser vil forandre seg dramatisk, over hele verden.

Vi tar ikke risikoen inn over oss

Når vi ellers diskuterer beredskap i Norge, er vi opptatt av å ta høyde for de verste utfall. Det er hele hensikten med beredskaps- og sikkerhetstenkning. Når det nå for eksempel er tilnærmet enighet om å ruste opp militært i Norge, er det ikke fordi vi forventer en invasjon fra Russland, men fordi det sikkerhetspolitiske bildet peker mot økt ustabilitet. Når vi lager strenge sikkerhetsregler for virksomheten på norsk sokkel, er det ikke fordi vi vet at store oljekatastrofer vil inntreffe, men fordi vi må ta høyde for det. Og når vi forsikrer huset vårt, er det ikke fordi vi vet at det vil brenne, men fordi vi må være åpne for muligheten for at det kan skje.

Det
stiller seg ironisk nok ikkeslik når det kommer til
våre faktiske, fysiske omgivelser, og hvordan vi vet at de vil
forandre seg. Vi fortsetter å bygge nye boligområder rett
ved vannkanten. Det virker som om politikerne antar at
infrastrukturen vår, veier, strømforsyning og vann og avløp, vil
utsettes for samme belastning om ti og tjue år, som for ti og tjue
år siden. Og vi ser ikke ut til å ta inn over oss at tilgang på
varene vi er avhengige av, fra tekstiler til klær til fôr til
landbruket, vil påvirkes kraftig av klimaendringer. Den omfattende offentlige utredningen om klimaendringenes risiko for norsk
økonomi som kom i fjor, ble knapt gitt oppmerksomhet. En kan bare
tenke seg hvilke feilinvesteringer og hvilken risiko det faktisk
innebærer, når signalet norske politikere gir til næringslivet
synes å være at dette ikke er så farlig – vi kan bare fortsette
som før.

Må
handle som om fremtiden avhenger av det

For ikke å snakke om hvilke muligheter vi går glipp av. Det ligger et enormt potensial i å utvikle teknologier, løsninger og nye industrielle prosesser som er rigget for å håndtere et mer fiendtlig klima, både hjemme og ute i verden. Men da må norske beslutningstakere komme seg ut av forestillingen om at alt kan forbli som før, og gi et langt tydeligere oppdrag til forskere og industri om å løse morgendagens problemer.

Hvis vi vil, kan Norge utvikle mye av teknologien som trengs for å skape trygge avlinger for et klimarammet landbruk. Vi kan finne nye metoder for å sikre sårbare byer og tettsteder mot havstigning og flom. Vi kan bidra til å utvikle nye byggematerialer og infrastruktur som er motstandsdyktige mot fukt og ekstremvær, og vi kan være med på å bøte på ødeleggelsene et surere og varmere hav gjør mot verdens fiskebestander – og vårt matfat.

Men
da må den nesten helt utrolige mangelen på samordning og planlegging for en klimaendret verden erstattes med politisk
vilje, investeringer og teknologiutvikling med en tydelig retning. Vi
må handle som om fremtiden avhenger av det – for det gjør den.