Vi trenger retning for å lykkes med omstilling

Rapporten fra regjeringens utvalg for grønn konkurransekraftog høstens diskusjon om Innovasjon Norgereiser en debatt om politikkens prioritering av ulike næringer. I debatten brukes argumentet om næringsnøytralitet – at markedet, og ikke det offentlige, skal velge vinnere. Utfordringen er at denne argumentasjonen tar utgangspunkt i en kontekstforståelse som ikke passer dagens situasjon, hvor omstilling av gamle og politisk sterke næringer står i sentrum.

Diskusjonen må dreie seg om hvordan vi får til omstilling. Og diskusjonen bør skje med utgangspunkt i den kunnskapen som finnes internasjonalt og lokalt om slike prosesser. Det er gjort mye forskning på hvordan omstilling foregår i dagens kontekst, av historikere, geografer, sosiologer, antropologer, økonomer – ofte kalt innovasjonsforskere. Denne forskningen utfordrer næringsnøytralitet som grunnprinsipp i nyskaping. I studiene av nyskaping og omstilling er næringsnøytralitet et ikke-tema.

Markedet alene skaper ikke de raske og omfattende omstillingsprosessene som et "grønt skifte" omfatter. Spørsmålet er heller hvordan vi kan skape politiske virkemidler som støtter nye teknologier og næringer som opererer på en «uneven playing field» som er skapt for å støtte de gamle og sterke næringene. Det er med utgangspunkt i en slik forståelse at vi må se statens og politikkens rolle.

Hvordan foregår omstilling?

Omstillinger møter gjerne motstand fra etablerte næringer. Dels fordi omstilling utfordrer inntektsgrunnlaget til de etablerte næringene, dels fordi etablerte virksomheter ønsker å investere i nyskaping på områder de allerede kjenner og behersker. En nærings- og teknologinøytral politikk favoriserer de næringene som i dag nyter godt av tilpassede reguleringer, subsidier, infrastruktur og markeder. Norsk næringsliv kan derfor forbli innelåst i et oljeavhengig spor. I dagens situasjon må målet være å skape næringsutvikling som også kan bidra til et grønt skifte.

De nye næringene konkurrerer med etablerte næringer som har spilleregler tilpasset dem. De nye teknologiene trenger tid for å bli tilstrekkelig kostnadseffektive for å lykkes i en åpen konkurranse. For å bli konkurransedyktige må det være mulighet til å forske, eksperimentere, demonstrere produktet, oppskalere produksjonen, bygge opp infrastruktur, utvikle markeder og tilpasse produktene til stadig flere kunder og brukere.

Det finnes gode eksempler på "grønn omstilling" der offentlige grep har ført til fremvekst av nye teknologier og produksjonsformer. Nye teknologier, som for eksempel solceller til kraftproduksjon og elektriske biler til transport, var i begynnelsen ikke i stand til å konkurrere med kullkraft og bensinbiler. De trengte beskyttelse og ble prioritert av politiske myndigheter i noen land. Tyskland har tatt kostnadene med å skape et beskyttet marked for solenergi, Norge har bidratt med det samme for elektriske biler. Den raske utviklingen av disse teknologiene har vært mulig på grunn av politiske valg som har gitt mulighet for slike radikale innovasjoner. Vi kan ikke skape slike muligheter for alle nye teknologier og produkter. Vi må ta noen valg. Dels fordi det blir for kostbart å prioritere alle nye næringer, dels fordi nye og gamle næringer ikke har de samme konkurransevilkårene.

Næringspolitikk for omstilling

Mariana Mazzucato, stjerneprofessoren fra University of Sussex, fortalte nylig norske samfunnstopper om innovasjonsdrevet vekst på Virkekonferansen. Hun viser at nettopp staten spiller en avgjørende rolle i å skape markeder og ta risiko – som det private ikke har vært villige til å ta innenfor en rekke industrier.

For eksempel den amerikanske IT-sektoren, biotech og nanotech-revolusjonen. Forskning tyder på at det i mange europeiske land blir vanlig å kombinere mange virkemidler og at disse blir tilpasset hver industri og lokal kontekst. I Norge kan og bør det offentlige på samme måte spille en viktig rolle gjennom å prioritere enkelte områder som kan bli viktige for den omstillingen som vi har bestemt vi skal gjennom. For å sikre omstilling er derfor retning og en aktiv næringspolitikk nødvendig.