Dette er svært optimistisk, ikke minst sett i lys av at over 50 prosent av all solcelleenergi som er installert i Afrika, er resultat av to store, men nå avsluttede programmer: Det omfattende REIPP-programmet i Sør-Afrika og den store Ben-Ban solcelleparken i Aswan i Egypt.
Likevel anslår IEA at Egypt, Marokko, Nigeria, Kenya, Etiopia og Sør-Afrika vil firedoble sine solcelleinvesteringer fra 5 til 20 gigawatt innen 2027, og at resten av Afrika – der det foreløpig bare er installert 1,5 GW – vil klare å få finansiert og bygget en 8-dobling frem til 2027.
Hvorfor så vanskelig i Afrika?
Men skal Afrika klare å tiltrekke seg de 4–5 milliarder dollar som trengs årlig for å levere veksten anslått av IEA, må regjeringer og deres internasjonale partnere gjøre noe med barrierene som for tiden holder solenergiinvesteringer tilbake. Hvis ikke, vil Afrika fortsette å falle bakerst i det globale kappløpet, slik tilfellet var i 2021 og 2022.
Hvorfor er det så vanskelig å øke solenergiinvesteringene i Afrika?
Svaret kan kort oppsummeres i tre punkter; gjeldsoverheng, valutakrise og reguleringer.
Gjeldsoverheng: De fleste større sol- og vindkraftprosjekter som er blitt annonsert i Afrika de siste årene, står i stampe mens de venter på at regjeringene skal utstede betalingsgaranti. Investorer og långivere er som regel avhengige av slike garantier ettersom kunden, det offentlige eide strømselskapet, taper penger og lammes av stor gjeld. Men også landets myndigheter har stor gjeld, og har derfor ingen eller svært begrenset mulighet til å utstede en betalingsgaranti.
I 2022 er Afrika blitt særlig hardt rammet av den globale gjeldskrisen som har etterfulgt pandemien, Ukraina-krigen, renteoppgangen og valutakrisen. Statsgjelden til de afrikanske landene nådde hele 65 prosent av BNP i 2022, en fordobling siden 2010. Verdensbanken anslår at kostnadene ved å betjene denne gjelden vil øke med 30–40 prosent, noe som vil føre til at flere afrikanske land vil få betalingsproblemer i 2022.
Valutakrisen: I 2022 har de internasjonale kapitalmarkedene vært kjennetegnet av en «flukt mot dollar».
Flere land i Afrika er blitt spesielt hardt rammet. Verdien av det egyptiske pundet ble halvert fra 0,066 til 0,031 dollar i 2022, mens verdien av Ghanas cedi ble halvert fra 0,16 til 0,08 dollar. Nigerias valuta naira falt med over 25 prosent i verdi i 2022.
Slike dramatiske svingninger rammer spesielt de fattige landene, som fortsatt er avhengige av utenlandske investeringer for å finansiere fornybar energi. Internasjonale investorer trenger inntekter i hard valuta, mens energibrukerne trenger forsikringer om at prisen de betaler, er konkurransedyktig i lokal valuta. Resultatet er ofte en effektiv brems i sårt tiltrengte fornybarinvesteringer i Afrika.
Regulering og subsidier: Gitt de svekkede offentlige finansene, ligger det største uutnyttede potensialet i lokale solkraftanlegg for kommersielle og industrielle kunder. Men veksten i dette markedet bremses av reguleringer og subsidier. Med unntak av en håndfull land, er det ikke tillatt for private utviklere av solenergi å inngå kraftsalgskontrakter, såkalte PPA-er, med bedrifter og institusjoner. Såkalte leasing- eller leiekontrakter kan benyttes, men disse er ikke like fleksible som PPA-er.
I motsetning til utviklede økonomier har landene i Afrika ikke innført såkalt netto-måling, «net-metering». Det betyr at energibrukere som har investert i solcelleanlegg, ikke får noe betalt for å levere overskuddselektrisitet til nettet.
Endelig har en rekke land i Afrika fortsatt subsidierte priser på strøm og fossilt brensel, noe som gjør investeringer i solenergi og batterier mindre attraktivt enn det burde ha vært. Gjennomsnittsprisen på diesel var for eksempel rundt 1 dollar per liter i Afrika i 2022, mens den i Europa lå på rundt 2 dollar.
Markedsbasert incentiv kan snu trenden
Hva trengs for å snu trenden og lade en turbovekst i solenergi også som anslått av IEA?
Energireformer, gjeldssanering og valutastabilitet er helt klart viktig.
Men det som virkelig ville utgjøre en forskjell, er et markedsbasert incentiv til bedrifter og lokale strømforsyningsvirksomheter som investerer i solcelleanlegg og eventuelt batterier, som er vanlig i USA, Europa og Kina.
Dette kunne være i form av en karbonkreditt og bli et effektivt insentiv, spesielt for store energibrukere og mini- og mikrogrid-eiere til å erstatte bruk av dieselgeneratorer med solcelleanlegg og solcelledrevne batterier.
Ser vi noen år fremover, kunne en karbonkreditt for desentralisert fornybar energi i Afrika åpne et marked for lokalt produsert grønt hydrogen, eventuelt kombinert med brenselceller for bedrifter og lokale mikro- og mini-nett. Resultatet kunne bli en lenge etterlengtet økonomisk vekstperiode for Afrika, utløst av en bølge av investeringer i desentralisert, rimelig og fornybar energi.
Innlegget er også publisert i Bistandsaktuelt.
