ESA øker strømstøtte til kraftkrevende industri med 18 milliarder frem til 2030
Hydros anlegg på Karmøy. Foto: Pål Gudim, Hydro
En rekke norske industribedrifter mottar CO₂-kompensasjon for den ekstra økningen i strømprisen som prisingen av CO₂ i EUs kvotesystem medfører. Dette er en omstridt ordning som er hjemlet i EUs regelverk. Ordningen ble innført i 2013 og i perioden frem til 2020 kostet den den norske staten 7 milliarder.
Nå skal ordningen videreføres i ny drakt frem mot 2030. Men etter konsultasjoner med ESA er det klart at Norge ikke får godkjent den ordningen som det var lagt opp til. Dette vil koste den norske staten 18 milliarder mer enn Klima- og miljødepartementet hadde regnet med. Og det er Hydro som vil tjene mest på denne omleggingen.
ESA krever følgende, ifølge pressemelding fra Klima- og miljødepartementet:
«Regjeringen har ikke ønsket å utbetale CO2-kompensasjon til industriens egenkraft, og har arbeidet for å holde egenkraft utenfor ordningen. ESA har påpekt at et skille mellom industriproduksjon med kraft kjøpt i markedet og produksjon basert på industriens egenkraft vil kunne utgjøre en ulovlig forskjellsbehandling av virksomheter,» skriver Klima- og miljødepartementet i en pressemelding.
Hydro overrasket
Det selskapet som vil tjene betydelig på ordningen som ESA nå krever er Norsk Hydro. Det er det som har egenprodusert kraft. Men Hydro har ikke drevet lobbying for å få ordningen utvidet til å gi selskapet milliarder i CO₂-kompensasjon frem mot 2030.
–Vi er blitt kjent med dette gjennom denne meldingen som kom nå. Vi må se nærmere på dette før vi kan kommentere ytterligere, sier informasjonsdirektør Halvor Molland I Norsk Hydro til Energi og Klima,.
Stortinget har i statsbudsjettet for 2022 bevilget til sammen 2,8 milliarder kroner til CO2-kompensasjon. Dette er ikke nok til å dekke kostnadene ved en utvidet kompensasjonsordning. Utvidelsen er anslått til å koste 900 millioner kroner mer for støtteåret 2021 som skal utbetales i år.
Ifølge departementet vil kravene fra ESA medfører at kostnaden ved ordningen for hele perioden fram mot 2030 blir betydelig høyere enn tidligere antatt. «Samlet er ordningen nå anslått til å koste om lag 100 milliarder kroner fram til 2030. Anslaget er svært usikkert og avhenger av blant annet kvoteprisen og aktivitetsnivået i industrien. Av beløpet på 100 milliarder utgjør egenkraften om lag 18 milliarder kroner,» skriver departementet.
Dette er CO₂-kompensasjon
Ordningen skal kompensere det strømprisen øker med som følge av kvotehandel og prisdynamikk i kraftmarkedet. Kraft fra kull eller gass bestemmer prisen på kraften, mens CO2-kostnaden kommer i tillegg. Strømmen blir derfor dyrere enn den ville ha vært uten CO₂-prising i Europa og dette smitter til norsk vannkraft. El-produsentene velter kostnadene ved CO2-utslippene over på for eksempel aluminiumsprodusentene, men de kan ikke sende denne ekstrakostnaden videre til sine kunder i et globalt marked. Den viktigste begrunnelsen for CO2-kompensasjon er derfor at den skal motvirke såkalt karbonlekkasje, altså at kraftkrevende industri forlater EU- og EØS-området til fordel for land som ikke fører like streng klimapolitikk.
Strid om ordningen
Internt i EU er det betydelig strid om ordningen. I forbindelse med den store klimapakken «Fit for 55» er det foreslått at ordningen skal avvikles. Det skal skje når EU har innført karbontoll ( Carbon Border Adjustment mechanism) Dette er en avgift på import av varer som sement, stål/jern, aluminium, kraft og kunstgjødsel.
Detaljene i dette forhandles det nå om mellom Europaparlamentet og Ministerrådet (medlemslandene.)
Norsk Industri har vært meget skeptisk til at man erstatter CO₂-kompensasjon før man vet om CBAM virker.
Skiftende regjeringer har med LO og NHO i ryggen lobbet for å beholde CO₂-kompensasjonen lengst mulig – til tross for at kostnadene for staten blir svært høy.