EU vil bli en stormakt, hvorfor vil ikke Island være med?
Kontinentet trues av russisk opprustning og aggressivitet, USAs tilbaketrekking av militære styrker og økonomiske bånd, og Kinas industrielle overkapasitet. Mange arbeider nå på spreng med å gjøre Europa til en motstandsdyktig og strategisk uavhengig stormakt.
Men hva slags «stormakt» er egentlig EU, hvis unionen ikke engang evner å overbevise lille Island om å bli med? Energi og Klima har stilt spørsmålet til to svært innflytelsesrike stemmer i EU-boblen.
David McAllister er en slik viktig mann i Brussel. Et konkret bevis på det er at han disponerer et romslig kontor helt oppe i Europaparlamentets 15. etasje, der utsikten strekker langt utover den belgiske landsbygda.
– De internasjonale omgivelsene har endret seg på grunnleggende vis, sier han og tar en slurk av den beske parlamentskaffen, søtet med en god dose Splenda.
Han snakker om russisk opprustning og et smeltende Arktis, en regelbasert verdensorden med én stormakt som har blitt erstattet av en kaotisk, multipolar verden.
– Men det vi innså med denne folkeavstemmingen, er at geopolitikk alene ikke avgjør hvordan folket stemmer.
Vil ikke glemme EUs partnere i nord
McAllister leder Europaparlamentets utenrikskomité, og har blitt nevnt som en mulig kandidat til å bli kommissær. Den tyske kristendemokraten har tett kontakt med parti- og landsfelle Ursula von der Leyen, ikke minst fordi han i det daglige må koordinere en sterk felleseuropeisk posisjon på tvers av de mange europeiske partigruppene.
Han er skuffet over islendingenes valg, «selvfølgelig», men han har betryggende ord for nordiske og norske ører.
– Hvis vi ser bort fra folkeavstemmingen, så har jeg sterk tro på at EU må styrke forholdet til våre partnere og naboer i nord: Norge, Island, Færøyene og Grønland, sier han.
Kommisjonspresident Von der Leyen var søndag og mandag på Grønland. Med seg i bagasjen hadde hun over 200 millioner euro i investeringer. Senere i høst skal hun presentere en oppdatert Arktis-strategi.
– Det viser at kommisjonen tar den strategiske betydning av Det høye nord på alvor. EU har vært aktive på Grønland, og øker samarbeidet. Investeringspakken er et godt steg. Relasjonen vår til mindre land som Grønland bør være basert på dialog og vinn-vinn-samarbeid. Det er opp til grønlendere og færøyinger, islendinger og nordmenn å bestemme sine relasjoner til EU.
Nato ikke nok
– Nylig publiserte Donald Trump et kart over det nordamerikanske kontinentet, med blant annet Grønland og Island dekket av det amerikanske flagget. Russland har hisset seg opp etter at et russisk skip ble arrestert på Svalbard. Viser ikke det at det er et vakuum i den arktiske regionen, der det ikke er noen stormakt til stede for å forsvare interessene til disse små landene?
– Arktis har blitt en arena for stormaktsrivalisering. Vi opererer ikke lenger i en regelbasert verden med én stormakt, men et fragmentert og multipolart system. Klimaendringene, Russland og Kina utfordrer oss, og det er nye shippingruter og strid om naturressurser. Derfor handler det om europeisk solidaritet. Dette er en sak for Nato, som er grunnlaget i vårt kollektive forsvar. Men det handler ikke bare om militære kapabiliteter. Det handler også om energi, infrastruktur, teknologi og økonomisk sikkerhet. Så EU må jobbe med partnere som Norge med alt vi har for å styrke vår posisjon i regionen, sier McAllister.
Flere norske medier har skrevet om potensialet for at EU nå blir strengere med EØS-landene, for å vise kostnadene ved utenforskap. I et intervju med Energi og Klima sier parlamentsmedlem Christophe Grudler at det er uaktuelt. McAllister deler den vurderingen.
– Vi trenger ikke å vise EØS-landene hva kostnadene ved utenforskap er. De er åpenbare uansett. Men så lenge vi har det forholdet vi har, så må EU bygge sterke bånd for å løse felles utfordringer. Og da er det de 27 medlemslandene som tar beslutningene, sier toppolitikeren.
En ny morgen for EØS – Islands «Nei» til EU blåser nytt liv i avtalen
EU har viktigere ting å tenke på
Georg Riekeles biter ivrig inn i en bit stekt torsk på en belgisk restaurant. Kanskje kom den fra Norge eller Island – fisken vi er så opptatt av å få fisket helt alene, uten Brussels innflytelse.
– Har du hørt om den belgiske kommunen Vresse-sur-Semois? spør han Energi og Klimas forvirrede journalist.
– Jeg hørte en radioreportasje derfra i morges. De har en gammel skikk som gir innbyggerne rett til å hugge ved i kommuneskogen. Det er en fin tradisjon, selv om man selvfølgelig kan spørre hvor holdbar den er dersom alle skulle gjøre det samme. I kommunen bor det rundt 6500 mennesker. Det tallet slo meg, fordi det omtrent tilsvarer forskjellen mellom et ja og et nei på Island. Dersom 6500 islendinger hadde stemt annerledes, ville resultatet blitt ja, påpeker han.
– Spørsmålet er da om et kontinent og et politisk prosjekt med 450 millioner mennesker skal la sin kurs preges av valget til innbyggerne i en liten kommune i den belgiske landsbygden.
Poenget hans er tydelig: EU har «bigger fish to fry» for tiden enn å gråte over Islands nei.
Riekeles er assisterende direktør i tankesmien European Policy Center – en del av virksomhetene som sparrer med kommisjonen i å finne på ny politikk. Han mener EU heller bør se til Canada, som nylig satte hardt mot hardt i handelsforhandlinger med USA.
– Canada og Mark Carneys holdning et viktigere signal: Hvordan han velger å stå opp mot en bølle i Nord-Amerika, altså USA, og rekker ut en hånd til samarbeid med likesinnede. Det er der Europas fremtid må bygges.
Vil avskaffe vetoretten
Riekeles og McAllister oppsummerer velvillig EUs utfordringer. Urettferdig konkurranse og kinesisk maktpolitikk er blant de fremste.
– Stadig flere ser at Kinas økonomiske politikk handler om å eksportere arbeidsledighet til Europa fordi landet ikke vil ha den hjemme. Det skjer med enorme statlige subsidier som bryter med alle prinsippene og reglene for åpen handel. Det store bildet er et Kina som bevisst bygger opp økonomisk makt, og ønsker et svakt og forsvarsløst Europa, sier Riekeles.
Men så var det løsningene. Nylig motsatte den spanske regjeringen seg en kraftfull respons på kinesisk overkapasitet.
– Denne erkjennelsen tar tid å omsette i handling når man har 27 medlemsland og enda flere bedrifter. Interessene er svært ulikt fordelt. Derfor tar det tid å bygge felles handlekraft. Men Europa har ikke noe valg. Jeg velger å tro at Europa faktisk klarer å stå sammen og bygge europeisk samhold, sier EU-eksperten.
For McAllister er det sterke grunner til å avskaffe medlemslandenes vetorett.
– EU ble bygget som en union med 6, 9, 12 og så 15 medlemsland. Nå er vi 27, og det begynner å bli ganske slitsomt. Hvordan skal en union fungere med 30 medlemsland hvis den ikke fungerer med 27? Et land kan blokkere sanksjoner og viktige beslutninger, og da er vi, til en viss grad, hemmet. Så unionen må bli mer effektiv, og vi må gjøre reformer før det neste landet blir med.
Så er det dessverre slik at de 27 medlemslandene må bestemme slike endringer med enstemmighet.
Riekeles advarer mot å utelukke at europeisk samhold kan vokse frem. Et eksempel er koronapandemien, da det var vanskelig å sikre tilgang på vaksiner og fordele dem solidarisk, sier han.
– Likevel fikk EU det til. Det er selve essensen i det europeiske prosjektet. Hvis man slutter å tro på fellesløsninger – særlig når ryggen står mot veggen – slutter man også å tro på Europas fremtid.
For at EU skal bli en stormakt, må man altså tro på unionens potensial og nødvendighet. At Island valgte å ikke gjøre det, forhindrer ikke nødvendigvis de 27 medlemslandene fra å gjøre det.