Milliarder i spill når Norge og EU skal enes om EØS-kontingenten

Berlaymont-bygningen er EU-kommisjonens hovedkvarter i Brussel. Her skal man de neste månedene forhandle om EØS-midlene. Foto: EU-kommisjonen
De tre EFTA-EØS-landene innledet torsdag forhandlingene med EU om en ny syv års periode for de såkalte EØS-midlene. Dette er penger de tre landene betaler for å bidra til sosial og økonomisk utjevning i EU. Til gjengjeld får Norge, Island og Liechtenstein tilgang til EUs indre marked,
Norges sjefforhandler, ambassadør Rolf Einar Fife, sier at man i det første møtet ikke startet konkrete forhandlinger om hvilke områder som skal omfattes eller hvor mye penger det er snakk om.
Det er en rekke detaljer som skal avklares i undergrupper før de konkrete forhandlingene tar til.
EU-kommisjonens talsperson, Balazs Ujvari, skriver i en e-post til Energi og Klima at det på dagens møte ikke ble presentert tall over hva EFTA-landene skal bidra med, men at begge sider presenterte sine generelle åpningsposisjoner i de fremtidige forhandlingene.
Han viser også til de tekniske arbeidsgruppene som skal møtes senere i juni og i juli.
I perioden 2014-21 var rammen 2,8 milliarder euro (vel 28 milliarder kroner) fordelt på 15 EU-land. Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, har ordningen vært reforhandlet flere ganger. Hver gang er den blitt dyrere. Norge betaler omkring 97 prosent av dette. Hva hvert EFTA-land betale, regnes ut i forhold til landenes BNP.
Polen får mest
Det er de tidligere østblokklandene pluss Hellas og Portugal som får penger. Polen mest med over 6 milliarder kroner i perioden 2014-21. Nå skal en forhandle om ordningen for en ny periode fra 2022.
Hvilke land som skal omfattes av ordningen har variert og skal fastsettes i forhandlingene.
De fem områdene som ordningen nå omfatter, er:
Det Norge trolig kan vente seg er et krav om å bidra ekstra til EUs sosiale og økonomisk utjevning som reflekterer den enorme merfortjenesten som olje- og gasslandet Norge hatt siden i fjor høst. Skyhøye gasspriser har fylt opp den norske statskassen, og blant andre den polske statsminister Mateusz Morawiecki mente Norge måtte dele med seg av de store inntektene.

