Nyheten: EU bør gripe muligheten i de to første årene av Joe Bidens regjeringstid til å satse på det multilaterale sporet istedenfor en egen ordning med karbontoll (Carbon border adjustment mechanism), er konklusjonen i en ny rapport fra gruppen av fagøkonomer som på fast basis gir uavhengige råd til den tyske økonomiministeren.

Bakgrunn: Forslaget i rapporten er at en klimaklubb mellom EU, USA og land som Australia, Canada, Japan og Sør-Korea bør enes om en felles minimumspris på CO₂-utslipp og avstå fra karbonavgifter seg imellom, samtidig som de vil bygge opp en grensemekanisme mot land utenfor klubben. Dette skal gi tredjeland insentiver til å samarbeide med klubben.

• Hva er en klimaklubb? Intervju med NUPI-forsker Indra Øverland.

Med rapporten leverer de tyske fagøkonomene et omfattende innlegg i den aktuelle debatten og prosessen i EU om en grensetilpasningsmekanisme for CO2 (ofte forkortet CBAM – på norsk blir kortformen karbontoll også brukt).

Toppmøtet mellom stats- og regjeringssjefene har gitt EU-kommisjonen i oppdrag å lage et forslag til en CBAM, og det er ventet at kommisjonen presenterer dette i juni i år.

Bakgrunnen for hele initiativet er faren for karbonlekkasje: At konkurranseutsatt virksomhet flytter ut av EU eller blir utkonkurrert av importprodukter etter hvert som klimapolitikken – med økt pris på utslipp av CO₂ – skrus til i EU, samtidig som konkurrenter i andre land har lavere utslippskostnader. Karbonlekkasje er foreløpig et begrenset problem, men det er svært sannsynlig at det vil bli mye større med økende forskjeller i prising av CO₂-utslipp, ifølge rapporten. Prisen på utslippskvoter i EUs marked har de siste ukene steget til over 40 euro per tonn CO₂.

EUs økonomikommissær Paolo Gentiloni oppfordret tirsdag EUs handelspartnere til selv å innføre prising av CO₂ for å unngå å bli rammet hvis unionen innfører en CBAM, skriver Bloomberg (betalingsmur). Gentiloni sa også at EU ønsker å opprette felles prosjekter med partnerland, «inkludert tilsvarende karbonprisingsmekanismer.»

Vil du gå dypere? De tyske økonomene analyserer de ulike typene forslag som har vært fremme i debatten til nå, og konkluderer altså med at planene om en CBAM bør skrinlegges til fordel for et ambisiøst klimadiplomati i form av et klimaklubb-initiativ.

Det er to hovedtyper av forslag til CBAM som sirkulerer, skriver økonomene: Et «fransk forslag» om at importører pålegges å kjøpe utslippsrettigheter, og et forslag om en forbruksskatt på CO₂-intensive varer. Kort om forslagene:

• Import og utslippsrettigheter: Her må importører i bestemte energi- og handelsintensive sektorer kjøpe utslippsrettigheter i et system separat fra EUs kvotemarked. Eventuell CO₂-pris i opprinnelseslandet blir tilgodesett. Gratis tildeling av kvoter i EU – et av tiltakene mot karbonlekkasje i dag – blir avsluttet. Eksportører blir kompensert med et eget instrument. EU-kommissær Gentiloni sa tirsdag at det er «noe konvergens» mot et forslag som ligner dette.
• Forbruksskatt: Her ilegges en flat forbruksskatt på CO₂-intensive varer (som stål og sement) som selges i EU. Skatten er lik for produkter laget i EU og importvarer. Her beholdes gratis tildeling av kvoter.

Ingen av de foreslåtte systemene kan fullstendig forhindre vridning av den internasjonale konkurransen på grunn av stor variasjon i CO₂-prising, konkluderer rapporten. CO₂-innholdet i varer er vanskelig å bestemme på en objektiv måte, så det ville kreve mange unntak og forenklinger.

«Av disse grunnene kan effektiviteten av en unilateral klimapolitikk bare økes noe, og direkte karbonlekkasje bare delvis forhindres. Videre er det en fare for at instrumentet brukes på en proteksjonistisk måte, at det fremprovoserer gjengjeldelse, at det åpner for lobbying og svindel, og at det ender opp med å skade klimainnsatsen fordi det svekker den internasjonale samarbeidsviljen,» skriver fagøkonomene.

EU vil fase ut gratis tildeling av kvoter til de mest utsatte sektorene innen 2030. Derfor vil det ta noe tid før karbonlekkasje blir en trussel, og denne tiden bør brukes til å ta et initiativ til en klimaklubb med USA og andre store handelspartnere.

«Jo større klubben er, jo mindre er risikoen for handelskonflikt og jo større er sjansen for å reformere Verdens handelsorganisasjon på en måte som støtter klimatiltak,» skriver økonomene i konklusjonen.