– Et annet tema som har gått igjen har vært Talanoadialogen, og du nevnte tidlig i forhandlingene at man ønsket å komme langt i å lage opplegg for den prosessen. Har man lyktes i det?

– Det har man. Beslutningen her går på at man skal ha en løpende dialog for informasjonsutveksling, som skal være åpen ikke bare for de forhandlende partene, men også for såkalte non-state-actors, som kan være både kommuner, internasjonale organisajoner og universiteter. Informasjonen kan handle om hva man har gjort, hvordan man ligger an på utslippskutt, hvordan man finansierer kuttene, og så videre. Men man har også vedtatt at prosessen skal resultere i økte ambisjoner. Det kan bli vanskelig å tolke om det skjedde eller ikke.

– Men hva er egentlig hensikten med dette? Talanoadialog, virker det ikke litt ullent? Skal det lede frem til noe konkret?

– Hele poenget med det er at det skal være en dialog, en løpende utveksling av informasjon, og at man har lagt opp til en bredere og mer inkluderende inngang, og det er for så vidt positivt. Men det er kanskje også litt uklart hvordan det skal påvirke selve forhandlingsprosessen.

– Så noe helt annet: Samarbeidsklima. Var det noen parter eller land som pekte seg ut som spesielt konstruktive? Eller som bare saboterte? Inkludert og utover det vi ventet på forhånd?

– Mye var som ventet. LMDC var ganske høylytte og tydelige, spesielt i kampen for Pre-2020-agendaen. Det hadde de dels gode grunner til, men det var også et element av taktikk i det, fordi de ønsker å vri oppmerksomheten bort fra seg selv. Iran var også ganske synlige i år, og det med negativt fortegn. India og Kina var også ganske markante. Ikke nødvendigvis i negativ forstand, samtidig må det sies at Kina generelt var mer konstruktive enn India. Der India går høyt ut og blokkerer, er Kina litt mindre bastante. Iran, derimot, er helt klart vanskelige å ha med å gjøre.

– Kan vi si litt mer om Kina – kan du oppsummere deres innsats?

– De har definitivt vært mer synlige i forhandlingene, dels i fravær av amerikansk lederskap. De fremstår også som en enda tydeligere leder for utviklingslandene enn før. Samtidig betyr ikke det at de er noen samlende kraft for disse landene. De tar opp saker som mange u-land, for eksempel de små øystatene, har problemer med, og som kan gjøre det vanskeligere å komme til enighet.

– India, da? Eller EU? Eller Norge?

– India har som nevnt vært relativt synlige og står ganske bastant på en del synspunkt som kan gjøre det vanskelig å komme til enighet, blant annet at man skal gå tilbake til den utdaterte todelingen i rike og fattige land.

EU er alltid for en mer ambisiøs avtale på de fleste punkter, men har ikke stukket seg så mye frem denne gangen. EU er også opptatte av – sammen med USA og Norge – at de ikke vil ha tap og skade på agendaen. Det er forståelig at spørsmål om kompensasjon kan være politisk vanskelig. Samtidig, med den høyst reelle bekymringen mange små øystater har for fremtiden, er det litt problematisk at EU og andre holder såpass mye igjen her.

Norge blir på sin side generelt oppfattet som konstruktive. Og igjen ble vi bedt om å lede en lang rekke konsultasjoner, både på forhandlernivå og ministernivå. Det er et tegn på at vi har vært dyktige, men det er også et viktig tillitsvotum til Norge.

– Saudi-Arabia og Iran virker for en gangs skyld samstemte. Du nevner frykt for at de vil sabotere neste møte. Er dette de store bremseklossene fremover? Hvor stor skade kan de gjøre?

– Vel, disse prosessene har alltid vært konsensusbaserte. I prinsippet er det derfor nok at ett land protesterer, så kommer man ikke videre. Mye av grunnen til suksessen i Paris, var det amerikanske lederskapet i praksis. Det handlet om måten de kunne presse andre aktører på: Når noen satte seg på bakbeina, la USA inn fullt politisk press for å gi etter og få dem til å godta resultater. Da for eksempel Saudi Arabia ble vanskelige, ringe Obama til kongen og overtalte ham. Det vil neppe skje neste år med Trump. På neste års COP24 i Katowice, Polen, vil vi neppe ha noe slikt amerikansk lederskap. Da kan det bli lettere for land som Saudi-Arabia og Iran å blokkere forhandlingene på punkter de ikke er enige i, fordi det vil koste dem mindre politisk. Det betyr ikke at det er umulig å komme frem til enighet, men jeg frykter at utfallet kan bli tammere enn det bør bli. Dette er et regelverk som vi vedtar i praksis for all overskuelig fremtid, så det er viktig at det er effektivt.

– Til slutt: USA – holdt de seg på matten?

– Stort sett var de konstruktive, og stort sett fulgte de linjen fra Obama-adminstrasjonen. Men på noen områder var de enda vanskeligere enn de har vært før, spesielt klimafinansiering, som de overhodet ikke vil være med på.

– Og så promoterte de kull som ren energikilde. Til manges forargelse. Eller var det bare et mediestunt?

– For det første foregikk akkurat den hendelsen på utsiden av selve forhandlingen – det er mange slike hendelser, og de kalles – treffende nok i dette tilfellet – side events. Det som skjer der har sjelden noen nevneverdig innvirkning på det som foregår i forhandlingsrommene. Akkurat dette stuntet fikk masse oppmerksomhet i media, men det var ikke et direkte input i forhandlingene. Selv om selvfølgelig mange lands delegasjonsmedlemmer fikk det med seg, og sikkert tenkte sitt.

Vil du vite mer? Se de offisielle hjemmesidene til COP-møtet.