– Men vi har jo hørt om mange klimatiltak Trump har rullet tilbake allerede. Er det for sent å gjøre noe med dem?
– Mye av Trumps tilbakerulling har skjedd gjennom bruk av presidentembetet, gjennom såkalte eksekutivordre. Og det han først og fremst har forsøkt å endre, er tilsvarende eksekutivordrer gitt av Obama. Men det er ikke bare for Trump å undertegne et papir, og så er det gjort. Fjerning av denne type reguleringer krever en omfattende prosess som kan ta lang tid, i gjennomsnitt ca. 18 måneder.
En annen side ved USAs system er at forsøk på dereguleringer knyttet til veletablert lovverk ofte blir gjenstand for langvarige rettsprosesser. Ta for eksempel Clean Air Act, loven om luftforurensning som flere av Obamas reguleringer er knyttet til. USAs høyesterett bestemte i 2007 at man kan regulere utslipp av CO₂ gjennom nettopp denne loven. Dermed vil reguleringer som er knyttet til denne høyesterettsavgjørelsen være vanskelige å fjerne.
– Hvorfor?
– For det første fordi Trump-administrasjonen garantert vil bli saksøkt ved hver korsvei av miljøorganisasjoner og andre motstandere, og rettssavgjørelser vil bli anket oppover i systemet helt til høyesterett slik at en endelig avgjørelse vil ta årevis. I tillegg kompliseres tilbakerullingsprosessen av at eksisterende reguleringer ikke bare kan tas bort, men må erstattes med nye. Og de nye reguleringene må gjennom en lang høringsprosess. Miljøverndepartementet, EPA, har en forpliktelse til å lytte til og svare på alle kommentarene som kommer. Deretter må de basere designen av nye reguleringer på disse kommentarene. Bare for å ta et eksempel: Da EPA foreslo den nye Affordable Clean Energy Rule, som skal erstatte Obamas Clean Power Plan, kom det 270.000 kommentarer. Alle skulle besvares og tas hensyn til. Dette tar tid. Veldig lang tid. Når regelen til slutt er ferdigstilt, vil den bli gjenstand for nye runder i rettsapparatet.
– Men … det kan ikke treneres i evighet, eller?
– Nei, men la oss si at Trump ikke blir gjenvalgt om to år. Og at han blir etterfulgt av en president som er mer innstilt på å innføre reelle klimatiltak. Da vil neppe disse prosessene fullføres, og det gamle regelverket kan bli stående. Eller det blir erstattet med mer ambisiøs politikk.
– Men tilbake til Kongressen som ble valgt natt til onsdag. Hva med lovgivning? Kan vi vente noen friske initiativer der?
– Man kan ikke vente at noen klimalov vil gå gjennom Kongressen så lenge det er republikansk flertall i Senatet. Det er også et åpent spørsmål hvor mye demokratene overhodet vil prioritere klima, når Representantenes hus skal bestemme hva slags politikk de ønsker å fremme.
Det kan også hende at demokratene ble litt brent på fingrene av erfaringene fra 2009-2010. Da var en klimalov oppe til debatt i Kongressen, og Huset vedtok en klimalov, men det viste seg umulig å mobilisere flertall i Senatet. Dette var et veldig kontroversielt lovforslag, og demokratene gjorde seg upopulær blant mange i energilobbyen og andre sterke politiske aktører.
Da har jeg mer tro på at det nye demokratiske flertallet vil sette klima høyere på dagsorden gjennom høringer, og kanskje også forsøke å få inn tiltak som kan kutte utslipp eller bedre møte klimarisiko i lovforslag som har tverrpolitisk støtte, for eksempel i infrastrukturlovgivning. Da kan demokratene sørge for å styrke politikk som for eksempel mer offentlig transport eller klimatilpasning uten å måtte kalle det for klimatiltak.
– Du beskriver klimapolitikk som noe bare demokratene driver med. Er det ikke mulig å bygge noe tverrpolitisk samarbeid rundt klimapolitikk i USA?
– Ikke i den polariserte konteksten som er i Kongressen nå. Som flere andre saksfelt er klima blitt ett som det er vanskelig å få noe tverrpolitisk enighet om, nærmest uansett hva man prøver på. De fleste demokratene er pådrivere for mer klimapolitkk, mens republikanerne stort sett stemmer mot. Jeg tviler på om det vil forandre seg i den nye Kongressen. For eksempel: I Senatet har en gruppe senatorer dannet Climate Change Task Force som har som mål å sette klimaproblemet på den politiske dagsorden. Gruppen består imidlertid utelukkende av demokratiske senatorer, og ingen republikanske senatorer har vist interesse for å delta.
– Og i Representantenes hus hadde man noe som het Climate Solutions Caucus, med medlemmer fra begge partier – men 11 av republikanerne der ble ikke gjenvalgt nå. Da spår flere at samarbeidet vil rakne. Er det ingen vei ut av et sånt polarisert spor?
– På lengre sikt er det nok håp. Forskning viser – blant annet Yale Program on Climate Change Communication – at holdninger blant yngre amerikanere er i endring. Forskerne finner at yngre republikanere ikke har den samme klimaskepsisen som den eldre garden i partiet. Men akkurat slik det står nå, er det ganske fastlåst.
– OK. Så over til delstatsnivå, der har det også skjedd ting?
– Ja. Det mange kanskje var skuffet over etter mellomvalget,
var at Andrew Gillum ikke ble guvernør i Florida. Gillum, som er demokrat,
hadde en sterk klimaprofil. Motstanderen Ron DeSantis, en klimaskeptiker, vant
med noen titusen stemmers overvekt. Det ble riktignok veldig jevnt, som så
mange ganger før i Florida. Andre steder, som i Michigan, Kansas, Nevada og
Wisconsin – blant annet – tok demokrater over guvernørembetet.
– Kan vi vente mer trøkk i klimapolitikken på delstatsnivå, da?
– Delstater som California, Washington og New York har gått aktivt ut og annonsert at de vil føre sin ambisiøse klimapolitikk uansett hva Trump finner på. En delstat som California har jo fått til mye. De har et kvotehandelssystem, en grønn sertifikatordning for innfasing av fornybar energi og mye annet.
Samtidig skjer det ting uavhengig av politikken. I delstaten Indiana har de for eksempel nylig vedtatt å erstatte all strøm fra kull med fornybare kilder. Og dette er en delstat som er avhengig av kull i dag.
– Det er vel fint? Alle monner drar, liksom?
– Ja, det er veldig bra at noen delstater går foran og tar lederskap. Det kan gi viktig erfaring med klimatiltak og kanskje overføres til andre delstater. Problemet er bare at dette foreløpig bare gjelder noen få delstater. Det er mange av de 50 som hittil ikke har gjort noe. Og siden ikke alle drar i samme retning, går de totale nasjonale klimagassutslippene ikke raskt nok ned, for eksempel i forhold til Paris-målene.
– Hvorfor er det så stor forskjell?
– Delstatene er forskjellige i utgangspunktet. California er
for eksempel et spesielt tilfelle. Demokratene har hatt et solid flertall der
over tid, staten har opplevd store luftforurensingsproblemer – spesielt i Los
Angeles – og utviklet en bevissthet i befolkningen rundt forurensing og
miljøproblemer. Det er ikke mange andre steder i USA som er sammenliknbare på
alle disse faktorene.
Energimiksen i delstatene er også svært ulik. I noen
delstater er det en reell frykt for store økonomiske konsekvenser hvis
fossilindustrien taper terreng, og folk er bekymret for arbeidsplassen sin. Dette
er et velkjent dilemma som gjør det vanskelig å få til en politisk
gjennomførbar og samtidig sterk klimapolitikk.
Men til syvende og sist: Så lenge USA ikke har en effektiv klimapolitikk på føderalt nivå, får man ikke det nødvendige presset fra toppen for at alle skal trekke i samme retning. Klimatiltakene som er helt nødvendige for å presse fram utslippskutt blir dermed forsinket, eller ikke gjennomført i det hele tatt. Med tanke på at USA er verdens nest største utslippsland, og ikke minst etter FNs klimapanels spesialrapport om 1,5 grader som framhever at utslippene må raskt ned, er det svært alvorlig.
