– I juniblokkerte Polen og tre andre landen beslutning blant stats- og regjeringssjefene i Det europeiske råd om et mål om netto nullutslipp i EU i 2050 – en beslutning som må tas enstemmig. Hvordan er mulighetene for å nå enighet om dette i Det europeiske råd fremover?
– Jeg tror vi vil se
enighet om et mål om netto nullutslipp i løpet av de neste om lag
seks månedene. Jeg er ikke sikker på om det kommer i møtet i
desember (12–13. desember, red.anm.). Saken er at den tyske
regjeringen og andre lands regjeringer ikke en gang vet hva Polen
ønsker å få i retur for å si ja. Vil det være nok med et eget
fond for rettferdig omstilling, eller ønsker de mer grunnleggende
beslutninger innenfor den neste sjuårige budsjettrammen i EU som
løper fra 2021 til 2027? Men jeg tror altså at det vil skje innen
våren 2020, og det er svært sannsynlig at målet blir netto null i
2050 og at Polen vil få en form for kompensasjon – de vil kunne
bestemme selv hvordan den skal se ut. Så er det Ungarn og Tsjekkia i
tillegg, men jeg tror at Polen er den viktige aktøren her.
Veier til økning av
2030-målet
– Er det lettere å nå enighet i EU om ting som ligger lenger inn i fremtiden, som 2050 fremfor 2030?
– 2030 er den neste
striden som kommer. Når det gjelder et 2030-mål, avhenger det av
hvilken vei du velger. Hvis du sier at vel, vi trenger ikke ny
enighet i Det europeiske råd fordi vi kan endre eksisterende
lovgivning istedenfor, da kan du bruke kvalifisert flertall. Da
trenger du ikke konsensus.
– Kan det virkelig bli gjort på den måten?
– Formelt er det
mulig, og dette er det interessante ved von der Leyens Green
Deal-kunngjøring. Det har vært etablert praksis at Kommisjonen
venter på signal fra Det europeiske råd om de overordnede målene,
og så skal Kommisjonen utarbeide lovforslag. Hvis von der Leyen sier
at Kommisjonen vil gjøre det i løpet av de første 100 dagene uten
at det er enighet i Det europeiske råd, da blir det en stresstest
for forholdet mellom institusjonene. Det ville være i tråd med de
formelle reglene, men det ville være et brudd på de uformelle.
Så er det også
slik at hvis du har netto null i 2050, så er det naturlig å ha en
debatt om 2030 – det er jo allerede i dag en viss debatt om
2030-målet. Det er interessant at 25 land sier ja til netto null i
2050, mens det bare er åtte land som har skrevet et brev med krav om
å øke målet fra 40 til 55 prosent i 2030. Jeg er ikke sikker på
hvordan dette vil arte seg, men en endring av utslippsbanen med 10
eller til og med 15 prosentpoeng i løpet av de neste ti årene, det
er massivt. Og de vil trolig ønske å gjøre det før COP26 (FNs
klimaforhandlingsmøte, red.anm.) i Glasgow høsten 2020.
– Miguel Arias Cañete, klima- og energikommissær i den utgående Juncker-kommisjonen, har sagt at allerede vedtatt EU-politikk vil føre til et utslippskutt på 45 prosent i 2030 (sammenlignet med 1990-nivået). Er det da et så stort sprang å gå til 50 prosent?
– Når han sier det, så viser han til at det allerede er lovgivning på klimafeltet som skal gi et kutt på 40 prosent, og fordi dette er juridisk bindende, så er det på plass. Cañete regner med at utslippskutt på 40 prosent vil bli levert av ETS (kvotemarkedet), ESR (innsatsfordeling i ikke-kvotepliktig sektor) og skog og arealendring (LULUCF), og på toppen av det vil vi få effekter av fornybardirektivet og energieffektiviseringsdirektivet, som ikke er juridisk bindende. Men når jeg ser på hva som skjer med innsatsfordelingen, så er jeg i tvil om medlemslandene vil klare forpliktelsene der. Du kan ikke si ti år på forhånd at vi uansett kommer til å være på -45 prosent i 2030 – mye kan skje innen den tid.
Venter comeback for
FN-kvoter og -kreditter
– Polen må overbevises også når det gjelder 2030-målet?
– De andre
medlemslandene kan velge å spille et tøft spill med Polen. De kan
si at lovgivningen for 2030 uansett sier "minst" 40 prosent
utslippskutt, og da vil dette bli en justering av eksisterende
lovgivning og derfor noe som kan besluttes med kvalifisert flertall.
Da vil Polen trenge allierte for å kunne blokkere, og det vil ikke
være nok med Tsjekkia og Ungarn. Så det er en annen type spill.
Polen forsøker alltid å holde dette i Det europeiske råd, og ingen
vet helt hvordan man gjør det – det finnes ingen regler for det.
Derfor vil de antakelig prøve å lage problemer på et helt annet
politikkområde. De kan si at hvis dere ikke lar oss få en
konsensusbeslutning her, så vil vi skade dere på et annet område.
Det er vanskelig å vurdere. Det er hele spørsmålet om migrasjon og
kvoter, som vestlige og nordlige medlemsland allerede har prøvd å
koble med EUs budsjett, fordi de ser at det er det eneste språket
polakkene forstår. Det er en konstant krangel og forsøk på å
koble saker som egentlig ikke har noe med hverandre å gjøre
innholdsmessig, bare via beslutningsmekanismer. Jeg tror det er
derfor Polen alltid forsøker å oversette spørsmålet om netto
nullutslipp til en sak som bare kan løses med økonomisk
kompensasjon.
– Når vil beslutningen om eventuell skjerping av 2030-målet til slutt bli truffet? Dette er jo nært knyttet til oppfølgingen av Paris-avtalen.
– Formelt er ikke EU
nødt til å presentere en mer ambisiøs NDC
(plan om utslippskutt under Paris-avtalen, red.anm.). Land som
allerede har sendt inn en NDC for 2030 kan bare sende den en gang
til. Dette er et område preget av tvetydighet. Selvfølgelig prøver
miljøorganisasjoner og andre aktører å skape et inntrykk av at EU
er juridisk bundet til å presentere en mer ambisiøs NDC, men min
forståelse er at det ikke er tilfelle.
Men selvfølgelig,
for å støtte ideen om at prosessen med gradvis å øke ambisjonene virker, vil Kommisjonen og de mer
progressive medlemslandene ønske å ha noe mer å vise frem. Det er
ikke noe internt press i EU for å få gjennom beslutningen om
2030-målet raskt. Det er et økonomisk press, fordi hvis man skal
skjerpe med 10 prosentpoeng eller mer, har man faktisk ikke så mye
tid å miste.
Selv om Det
europeiske råd skulle si nå i desember at 2030-målet skal være 50
prosent, så må Kommisjonen først utarbeide et lovforslag. Så
ville det ta noe tid før lovforslaget blir lagt frem, så begynner
forhandlingene med Europaparlamentet. Formelt sett ville ikke dette
være ferdig før COP 26 i Glasgow i 2020. Men hvis du har en
beslutning i Det europeiske råd og lovgivnings- og
forhandlingsprosessen dreier seg mer om en intern fordeling, kan du
legge det inn i NDC-en likevel.
Det interessante er
at EUs 2030-mål ville komme opp etter at FN-forhandlingene om den
såkalte artikkel 6 i Paris-avtalen om FN-kvoter eller -kreditter (på
engelsk "offsets", red.anm.) vil være ferdige. EU har
eksplisitt sagt at 2030-målet er et "innenlands" mål uten
bruk av FN-kvoter, men jeg kan tenke meg at et land som Frankrike vil
ta opp spørsmålet om kvoter/kreditter,og østeuropeerne vil
definitivt gjøre det.
Jeg tror det er
uunngåelig. Alle er enige om at ingen ønsker å ha CDM-sertifikater
som under Kyoto-avtalen lenger, men hvis EU slutter seg til en ny
global mekanisme, er det vanskelig å forestille seg at de en måned
senere ville si at vi ikke vil bruke den i EU fordi den er noe
søppel. Industrien satser på en måte på dette – at en økning i
europeiske klimamål vil få FN-kvoter tilbake på bordet.
Hva om et land
bommer på 2030-målet?
– Den norske regjeringen harsendt et brev til EUmed ønske om at EU øker 2030-målet til 55 prosent. Hvordan vil de eventuelle økte kuttene bli fordelt?
– Nå kan vi bare
anta at det ville bli en lineær økning på alle fronter. Altså at
andelen mellom de tre pilarene – ETS, ESR og LULUCF – ville forbli
som den er. Da vil den lineære reduksjonsfaktoren i kvotemarkedet
(hvor mye kvotetaket, det totale utslippet, reduseres hvert år,
red.anm.) øke, og de nasjonale målene under ESR vil gå opp. Det er
i hvert fall en arbeidshypotese om hva som vil skje. Fordi – hvis de
begynner å forhandle om dette, og det allerede er bare ti eller ni
år igjen, vil de ha tidspress på seg for å komme opp med et tall.
Så til slutt tror jeg det vil bli svært nær en lineær utvidelse
eller økning av forpliktelsene vi har i dag. Kanskje med litt mer
fleksibilitet mellom pilarene.
– Sanksjonsregimet – hvis et land ikke klarer sine forpliktelser i EU-systemet – er ikke så lett å forstå.Land som ikke klarer å kutte nok kan bl.a. kjøpe overskuddsenheter
fra andre EU-land som har kuttet mer utslipp enn de har forpliktet
seg til. I Tyskland er det mye snakk om at dette kan bli kostbart.
Men det er uklart hvor dyrt dette kan bli, eller om det vil bli dyrt
i det hele tatt?
– Dette vil bli et
eget marked. Ingen vet hvor dyre disse overskuddsenhetene fra land
som har overoppfylt sine mål, vil bli. Akkurat nå fungerer dette
systemet riktig bra, fordi finansdepartementene er blitt urolige. Det
var en stor prestasjon av miljødepartementene at de fikk presset
dette gjennom for noen år siden. Åpenbart fulgte ikke
finansdepartementene med da systemet ble utformet, men nå finnes det
overskuddsenheter og de har en slags pris. Men i den neste fasen
(2021–2030, red.anm.), hvis flere land bommer på målene i stor
stil, da vil vi kanskje ikke ha nok enheter på markedet. Og da er
etter min mening spørsmålet: Hva vil land ha å frykte hvis de kan
si at vel, vi prøvde å kjøpe enheter, men det var ingen på
markedet. På et senere tidspunkt ville saken så bli flyttet inn i
systemet som håndterer brudd på EU-traktaten. Et land har ikke
overholdt EU-retten, og får først et brev fra Kommisjonen, så et
til, og før eller senere kommer saken opp for EU-domstolene eller
EU-institusjonene lager et nytt system.
Hvis du bommer på
klimamålene i stor stil, vil du kanskje satse på at dette blir den
billigste varianten. Dette er vanlig praksis. Trusselen om straff er
der, men det bare forlenger debatten. I mange land sier
miljøorganisasjoner og forskere nå at hvis dette fortsetter vil
landet vårt måtte betale milliarder på milliarder, men det er
basert på en antakelse om at markedet vil fungere, at det vil være
nok overskuddsenheter å kjøpe. Og det tviler jeg på. Hvis store
aktører som Tyskland mislykkes i stor stil – og ingen i Tyskland
tror vi kan nå målet om 55 prosent kutt i 2030 – hvor skal da alle
overskuddsenhetene komme fra? På toppen av det kan vi få enda mer
ambisiøse mål. Kanskje vil Kommisjonen ta initiativ til en bedre
sanksjonsmekanisme – det burde den antakelig. Men så er spørsmålet
hvordan medlemslandene og parlamentet ville forholde seg til det,
sier Oliver Geden.
