Helt siden EU-lederne ble enige om sitt 2030-mål om 40 prosent utslippskutt, har EUs talspersoner fremstilt dette som ambisiøs klimapolitikk. Men ifølge en analyse fra Thomson Reuters Point Carbon er EU i ferd med å skape seg et betydelig problem. Virkemidlene som skal lede til at en når 2030-målet, gjør at det langsiktige målet om 80 prosent utslippskutt innen 2050 settes i fare. Dermed er det også tvil om EU klarer å levere det bidraget til Paris-avtalen som unionen har gitt løfte om.

«Det er galt å hevde at EU er på et troverdig og kostnadseffektivt spor til sitt eget bidrag til Paris-avtalen,» konkluderer analytikerne Emil Dimantchev og Stig Schjølset fra Thomson Reuters.

Et hovedproblem er den vedtatte planen for å senke utslippstaket i kvotesystemet (EU ETS). Taket (cap) på utslipp skal senkes med 2,2 prosent hvert år etter 2020. Men for å nå 2050-målet, måtte taket isteden senkes med 2,4 prosent årlig, skriver Dimantchev og Schjølset med henvisning til EU-kommisjonens egne beregninger. Forskjellen kan høres liten ut, men konsekvensen er stor: «EU styrer mot å slippe ut 2 milliarder tonn mer CO₂ enn det som følger av det langsiktige målet» for kutt i 2050, skriver de.

En mulighet for å bøte på dette er å kutte hardere i utslippene etter 2030. Men det kan bli tungt: Etter hvert som utslippstaket senkes, blir de relative kuttene som må tas desto høyere. I det siste tiåret fra 2040 blir de årlige utslippskuttene kvotesystemet skal levere svært høye, de siste fem årene over 8 prosent (se figur).

I sitt veikart mot 2050 anslår Kommisjonen at mer kostnadseffektive teknologier vil bli tilgjengelig over tid slik at gradvis større utslippskutt kan leveres. Dette er en svært usikker antakelse, ifølge Thomson Reuters-analysen: «Et annet scenario er at det kan bli mer og mer utfordrende å gjøre ytterligere kutt siden den lavthengende frukten vil bli plukket først».

Forsker: Feilgrep i 2030-politikken

Tomas Wyns forsker på klimapolitikk ved Institute for European Studies, Vrije Universiteit i Brussel. Også han mener at EU er i ferd med å skape seg en klimapolitisk hodepine.

«Problemet er ikke først og fremst utslippstaket i kvotesystemet mot 2030 og videre, det er selve utformingen av EUs klima- og energipolitikk mot 2030,» skriver Wyns i et epost-intervju med Energi og Klima.

Frem til 2020 har EU bindende mål for utbygging av fornybar energi, og et veiledende mål for energieffektivisering. Etter 2020 droppes det bindende fornybarmålet og erstattes av et felles EU-mål om 27 prosent fornybarandel innen 2030. Likeledes skal EU bli 27 prosent mer energieffektivt, igjen et veiledende mål.

EU-politikerne gjør en feil ved ikke å sette ambisiøse mål for fornybar og energieffektivisering, mener Wyns. Dermed satser en på at kvotesystemet skal gjøre hele jobben med utslippskutt.

«Å nå 2050-målet vil avhenge av full avkarbonisering av kraftsektoren. EU ETS verken kan eller vil klare dette alene. Konsekvensene av dette svakere rammeverket for fornybar energi etter 2020 kan allerede ses ved svekket tillit blant investorene til EUs fornybar-politikk. Investeringene i fornybar energi i EU har falt betydelig,» skriver Wyns, og viser til nylig publiserte tall fra Bloomberg.

I høst skal EU-kommisjonen foreslå en ny reform av energimarkedene, og innholdet blir viktig, bemerker Wyns.

«Bare hvis reformen tydelig legger til rette for en overgang til fornybar energi ved å fokusere på fleksibilitet, smart energistyring, investeringer i infrastruktur og en fornybar-vennlig sammenkobling av markeder, er muligheten for fremtidig avkarbonisering av kraftsektoren til stede,» skriver Wyns.

Implisitt innrømmer EU-kommisjonen at de økende utslippskuttene etter 2030 avhenger av nye teknologiske gjennombrudd som ennå ikke er på markedet, mener forskeren. Det er grunnen til at et innovasjonsfond finansiert av inntekter fra kvotesalg er på trappene. Fondets hovedmål blir å finansiere demonstrasjonsprosjekter for gjennombruddsteknologier i energi- og industrisektorene.