Uansett vil EU-kommisjonens nye grønne deal prege klima- og energifeltet både i Europa og Norge fremover. I denne saken presenterer Energi og Klima hovedpunktene i pakken. Det er en rekke politikkområder som henger sammen – og ikke minst koblingen mellom klima- og handelspolitikken vil bli sentral. Denne saken i FT går gjennom rekken av problemstillinger knyttet blant annet til ideen om carbon border tax, altså en slags klimatoll overfor produkter fra land uten klimapolitikk. For EØS-landet Norge, som ikke er med i tollunionen og derfor ikke den ytre handelspolitikken, vil dette bli et viktig felt å følge med på. For eksempel har EU-kommisjonens visepresident, Maros Sefcovic, antydet at det kan bli forbud mot import mot batteripakker som ikke følger EUs miljøstandarder. Sefcovic sa dette mandag da han samtidig ga klarsignal til at EUs egne batteriprodusenter kan få 3.2 milliarder euro i statsstøtte.
Her er en sak fra Greentech-Media som har samlet synspunkter på den grønne dealen fra mange hold.
Jeg tar også med denne kommentaren skrevet av Mariana Mazzucato, kjent i «konferanseutsatt sektor», som mener den grønne dealen kan sette en retning som innebærer stimulanser til vekst, håndtering av klimaendringer – og kamp mot økende ulikhet.
Donald Trump hundser Greta Thunberg og det er mye fart utenfor forhandlingsrommene, men på innsiden går det ganske sakte, skal vi tro medierapportene. Kraftfullt politisk lederskap er mangelvare. Det er diskusjonen om hvordan regimet for kvotehandel skal se ut under Paris-avtalen som er på dagsordenen i forhandlingene. Dette er viktig. Et godt kvotehandelsregime kan være til stor hjelp og nytte. Et dårlig regime er trolig verre enn ingenting. Spørsmålet er blant annet om «gamle» kvoter fra før 2020 skal kunne tas med over i den nye perioden, noe for eksempel Brasil ønsker. Siden utfallet er uvisst i skrivende stund, nøyer vi oss med å lenke til gode bakgrunnssaker som forklarer hva dette handler om i detalj. Her er en sak fra Inside Climate News. Og her er enblogg publisert hos World Resources Institute. Og de som riktig vil fordype seg kan se på denne rapporten fra Verdensbanken om kvotehandelsregimene rundt om på kloden.
Jeg tar også med denne twitter-tråden fra Thomas Spencer som er en kritikk av hele ideen om internasjonal kvotehandel.
Den daværende statsadvokaten i New York, Eric Schneiderman, skapte overskrifter da han i 2016 iverksatte klima-etterforskning mot oljegiganten Exxon. Energi og Klima publiserte en grundig artikkel om saken, som startet med avsløringer om hvordan Exxon for 30-40 år siden var fullt inneforstått med hvilken klimaskade virksomheten deres kunne påføre oss alle. Schneiderman måtte gå av da han ble avslørt som voldsmann, men saken rullet videre – riktignok med et mindre «scope» enn det kunne se ut til fra begynnelsen. Anklagene kokte ned til et spørsmål om Exxon hadde forledet investorer fordi selskaper opererte med to sett CO₂-priser – et for internt bruk og et annet for eksternt bruk. Slik var klimarisikoen ved investeringer i canadiske prosjekter underspilt, mente statsadvokaten i New York. Det var altså ikke lenger noen klimasak, men et spørsmål om investorbedrageri. Denne uken falt dommen og Exxon ble frikjent. Inside Climate News har alle detaljer. Nå er det neppe siste gangen Exxon må møte i klimarettssaker, men denne gangen slapp oljegiganten unna uten straff.
En stor gruppe fremtredende forskere anbefaler alle land – bortsett fra de aller fattigste – om å sette mål om å nå «peak meat» – og dermed også «peak buskap» – innen ti år. Det er for å redusere det ressurs- og klimamessige avtrykket fra maten vi spiser at forskerne mener dette er nødvendig. The Guardianomtaler saken, og her er brevet forskerne har sendt til Lancet Planetary Health Journal. Begrunnelsen er velkjent og speiler funnene i rapporten fra FNs klimapanel om landarealer. Kjøttproduksjon er arealkrevende og drøvtyggere er dessuten en viktig kilde til metanutslipp. Går vi over til et mer plantebasert kosthold, så reduseres behovet for arealer til matproduksjon og presset på økosystemene avtar.
Etter noen ganske trege år har utbyggingen av solenergi i år skutt virkelig fart i EU. Det installeres 16,7 GW i år, mot 8,2 GW i 2018, en vekst på 104 prosent. Tallene kommer fra den europeiske bransjeorganisasjonen SolarPower Europe. Det er likevel fortsatt et stykke opp til toppåret 2011, da det drevet av store subsidier ble bygd ut svært mye solenergi både i Tyskland og Italia. Sjekk grafen i saken hos pv-tech. Siden 2011 har kostnadene falt dramatisk, og solenergi kan nå bygges ut lønnsomt uten subsidier i mange europeiske land. Derfor er fordelingen mellom landene også mye mer spredt enn da utbyggingen ble drevet av subsidier. Spania er det største markedet i år, med 4,7 GW. SolarPower Europe tror på videre markedsvekst de kommende årene, med 21 GW neste år, voksende til 26,8 GW i 2024. EUs klimapolitikk og fornybarmål er fortsatt en viktig driver.
