Hver fredag omtaler vi fem nyhetssaker vi har merket oss spesielt den siste uken. Jobben går på rundgang i redaksjonen.

Her er mine utvalgte:

STORKUNDENS MAKT: Toppsjefen i det amerikanske oljeselskapet ExxonMobil, som etter Statoil og Petoro er den største produsenten av olje og gass på norsk kontinentalsokkel, har gang på gang gitt uttrykk for at behovet for CO₂-kutt ikke får følger for selskapets forretningsmodell. Her gjelder «business as usual». Men ikke alle storkunder tar like lett på klimatrusselen som Rex Tillerson. Nå signaliserer selveste The US Army at forsvaret helt vil venne seg av med å bruke olje. Når stadig flere storforbrukere tar skjeen i egen hånd, må selv Rex Tillerson forholde seg til klimaspørsmålet. Les mer i kommentaren ExxonMobil Sticks To Its Guns But US Army Sees The End Of Oil, Banks On Renewable Energy Future.

RASJONELT Å SELGE FOSSILAKSJER: ExxonMobil var heller ikke med da Statoil, BP, Shell, BG, Total og Eni denne uken gikk sammen om å kreve at det innføres en global karbonpris. Her på Energi og Klima kalte redaktør Anders Bjartnes initiativet et PR-stunt i egeninteresse selv om «karbonprising, i form av skatter, avgifter eller kvotehandelssystemer, er fornuftig og bra». Shells gamle toppsjef, ­Mark Moody-Stuart, fnyser av oljetoppenes oppfordring om global karbonpris. – Oljeselskapene har etterspurt en effektiv pris på CO₂-utslipp de siste 15 årene, men gjort lite for å få det til å skje, sier han i denne reportasjen i The Guardian. Han støtter heller avisens divestment-kampanje som går ut på å overtale investorer til å dumpe sine fossilaksjer. Han mener å selge seg ut av det fossile er et rasjonelt svar på oljeselskapenes handlingslammelse.

KINESISK HANDLEKRAFT: Å undervurdere viktige faktorer som kan påvirke etterspørselen, kan føre til kostbare feilinvesteringer. Det har nok kullinvestorene som i 2013 lyttet til Wood Mackenzie erfart. I flere tiår har den høyt profilerte og betrodde energirådgiveren skodd seg på å gi råd særlig til kullindustrien. Også Det internasjonale energibyrået (IEA) har brukt Mackenzies analyser. at Kinas etterspørsel etter termisk kull ville dobles til formidable 7 milliarder tonn i året innen 2030. Men Mackenzie hadde helt glemt å ta høyde for den kinesiske regjeringens handlekraft for få bukt med landets skrekkelige luftforurensning. Landets utstrakte ENØK-tiltak og vekst i fornybar energi hadde han heller ikke sett på nøye på. I mars i år var det nok ikke bare WoodMac som skjønte at utsiktene for kinesisk kullimport var alt annet enn rosenrøde.