Kull, ambisjoner og bitre realiteter

Maasvlakte kraftstasjon, ett av kullkraftverkene den nye nederlanske regjeringen vil legge ned innen 2030.
Hver uke plukker redaksjonen i Energi og Klima ut fem saker fra det internasjonale nyhetsbildet i uken som er gått. Her er mine utvalgte.
Nederland går for ledertrøyen: Den nye nederlandske regjeringen presenterte sin regjeringsavtalepå tirsdag, med et visst ambisjonsnivå i klimapolitikken: De vil kutte klimautslipp med 49 prosent i forhold til 1990-nivået innen 2030, vesentlig strengere enn EUs krav. Dette skal de gjøre blant annet ved å fase ut all kullkraft, og dermed også stenge tre kullkraftverk som åpnet i 2017, stanse salg av nye fossilbiler og bruke CCS for å oppnå de største kuttene – de skal fange 20 millioner tonn CO2 årlig fra industri, alt innen 2030. I tillegg vil de jobbe for en minstepris på CO2 og en egen klimalov inspirert av britene. Slikt får man skryt av: Ifølge Energy Post er dette tilstrekkelig til å utrope Nederland til å føre an i europeisk klimapolitikk. Bellona jubler for de høye CCS-ambisjonene. IEEFA-kommentator Gerard Wynn skriver at planene om å legge ned kullkraftverk som har vært operative i to år viser at det finnes ingen trygge investeringer i kullkraft. Ikke alle er imidlertid like begeistrede for regjeringsavtalen: Greenpeace tror ikke tiltakene er tilstrekkelige til å nå 1,5-gradersmålet, og er blant annet skeptiske til planene om å gjøre seg avhengig av CCS. (Hvis du ikke er så stiv i nederlandsk, kan du heller lese ).
