Hver uke presenterer redaksjonen i Energi og Klima fem viktige saker fra uken som er gått. Her er mine utvalgte.

For tidlig kull-farvel: Ryktene om kullets snarlige død kan være sterkt overdrevne, ifølge en ny forskningsrapport fra tyske Mercator Research Institute on Global Commons and Climate Change (MCC). Kulletterspørselen har riktignok sunket, kullkraftverk legges ned i Vesten, og nye prosjekter vrakes i India og Kina. Men denne positive trenden utliknes av en voldsom kullvekst i andre land som opplever sterk økonomisk vekst, og der kull fortsatt er billigste alternativ: Tyrkia, Indonesia og Vietnam, for eksempel. Det skaper imidlertid et problem: Hvis alle planlagte kullkraftverk bygges ut og settes i virksomhet, vil det alene spise opp karbonbudsjettet til 2°C. Hva er så løsningen? Karbonfangst og -lagring, også kjent som CCS? Vel, der er debatten blusset opp igjen.

Problemet med CCS er at teknologien er enten umoden, dyr eller begge deler, skal vi tro en rapport fra EASAC. Man er uansett svært langt fra å fange karbon i en skala hvor det monner. Likevel er nettopp CCS i megaskala helt nødvendig ifølge for eksempel IEAs scenarier for å nå togradersmålet. Men ved å lene oss til såkalt negativ utslippsteknologi, eller NET, styrer vi mot katastrofen, ifølge EASAC. De konkluderer derfor med at man må slutte å forskuttere et gjennombrudd i CCS-teknologi. I stedet bør man satse på mer ambisiøse utslippskutt for å nå målene i Paris-avtalen.

– Mange av modellene forutsetter at CCS ved midten av århundret fjerner like mye CO₂ fra atmosfæren som alle verdenshavene og plantene gjør i dag til sammen. Dette er ikke noen forsikringspolise, det er et sjansespill med høy risiko på bekostning av fremtidige generasjoner, sier professor Kevin Anderson til The Guardian. Sammen med CICERO-forsker Glen Peters står han bak en fersk artikkel i Science der de argumenterer for at videreutvikling av CCS-teknologi, må ha som grunnpremiss at teknologien ikke vil fungere i stor skala. Hvis ikke driver man moralsk hasardspill, hevder forfatterne. Slikt liker Shells sjefsklimarådgiver David Hone dårlig. Han advarer mot å snakke ned CCS: – Å fjerne enda en mulig løsning fra bordet er ikke til hjelp i en diskusjon der vi er i ferd med å slippe opp for løsninger, skriver han i et blogginnlegg.

Dette er for øvrig en debatt der karbonbudsjetter er sentrale, og det kan tidvis være forvirrende å forholde seg til. De bygger på ulike forutsetninger, gir ulike resultater, og er ikke alltid direkte sammenliknbare. Denne gjennomgangen fra Carbon Tracker er derfor nyttig. Her er metoder, begreper, likheter og forskjeller relativt enkelt og greit forklart.

Business as usual for fossilt i USA: USA vil bli netto energieksportør i 2022, ifølge årets Annual Energy Outlook fra det amerikanske energidepartementet, EIA. USA har ifølge samme etat vært netto energiimportør siden 1953. Nettopp det å bli uavhengig av energiimport har lenge vært et politisk mål, også for Trump-administrasjonen. Når EIA nå tror målet kan nås, er det fordi de venter at innenlands etterspørsel vil flate ut, mens produksjonen vil øke. Det er imidlertid ikke bare fornybare kilder som står for denne økningen. Også fossilt ventes å få en opptur, ifølge EIAs scenarier. I praksis vil det innebære at USA vil få et minst like stort karbonavtrykk i 2030 som i dag – om ikke større. Business as usual i amerikansk energibransje, altså. Som for å understreke det poenget har ExxonMobil nylig sluppet sin klimarisikorapport, som ble pålagt dem av aksjonærene i fjor. Der konkluderer de blant annet med at de vil kunne fullt utnytte alle eksisterende fossilprosjekter, så lenge den økonomiske kostnaden ikke blir for høy. Rapporten har imidlertid allerede fått kritikk for å generere mer spørsmål enn den gir svar.

Samtidig: EIAs Annual Energy Outlook blir ofte kritisert for å undervurdere veksten i fornybare kilder, og dermed også systematisk overdrive den relative betydningen av fossile energikilder. Det kan være i ferd med å skje igjen: Mens Trump-administrasjonen forsøker å heie frem nye fossile prosjekter, driver de kystnære delstatene i USA frem fornybare prosjekter i stedet, spesielt offshore vind.

Soloppgang i Saudi-Arabia: Det saudiarabiske energiselskapet Acwa har vunnet en solkontrakt i hjemlandet til rekordlav kWh-pris – 8,78 halala, eller 18 øre. At oljelandet Saudi-Arabia satser på fornybart er del av en større omstillingspakke kalt Vision 2030 som også omfatter satsing på vind og flere nye kjernekraftverk. Dette er kronprins Mohammed bin Salmans plan for å gi kongeriket flere økonomiske bein å stå på, og bli mindre avhengig av fossilindustrien. Noe som kan tyde på at han forstått et og annet om klimarisiko. Det handler imidlertid også om at kongerikets nåværende oljefyrte kraftverk er gigantiske pengesluk: Saudi-Arabia er et varmt land, og klimaanleggene durer og går året rundt. Daglig brenner kongeriket av 680.000 fat med olje for å holde dem i gang, ifølge New York Times. Det har fått energietterspørselen til å stige med 7-9 prosent årlig de siste årene. Og det er ikke spesielt gunstig for et land med en heller ensidig økonomi å brenne opp matfatet.

Kvikksølvbombe i permafrosten? Verdens permafrost kan inneholde lagre av kvikksølv som kan være høyere enn alle andre forekomster av grunnstoffet ellers i naturen til sammen, ifølge ny forskning. Det er uvisst hvor stor trussel dette utgjør mot verdens økosystemer, men enkelte forskere advarer likevel allerede mot konsekvensene. Spesielt fordi det er sannsynlig at en del av dette kvikksølvet vil finne veien ut til havet. Kvikksølv akkumuleres som kjent oppover i næringskjeden, som andre tungmetaller, og spesielt i marine økosystemer kan dette få alvorlige konsekvenser både for marint liv og for mennesker som spiser fisken.

Klimaendringer skaper fritidsproblemer: Fra før er det kjent at skisteder på kontinentet allerede sliter med mindre snømengder, og at de har god grunn til å frykte inntektstap med mildere vintre og mindre snøfall. Forskning viser også at selv med moderat temperaturstigning vil snødybden bli vesentlig lavere – noe som vil ramme spesielt lavtliggende skisteder. Men varmere og våtere vær skaper problemer også for mer gressbaserte fritidssysler i Storbritannia, viser en ny rapport: Nemlig golf, cricket og fotball. Våtere vær har gjort at golfbaner risikerer å utvikle seg til gjørmebad, mens enkelte kystnære baner også trues av erosjon fra stigende hav. Samtidig slåss banemannskaper stadig oftere mot flom og ekstremregn innen cricket og fotball. Men heller ikke skisporten er forskånet i Storbritannia: Skotske skisteder klarer seg fortsatt greit de fleste sesonger med kunstsnø, men bransjen spås en varmere, dyrere og mer usikker fremtid i rapporten.