«Russlands invasjon av Ukraina forandrer alt,» skriver Jeremy Cliffe i en kommentar i New Statesman. I denne ukens Fem på fredag har jeg plukket ut noen analyser og nyheter om konsekvenser krigen i Europa kan få for energi- og klimafeltet.

Hva prioriteres – fossil eller fornybar?

Alt før det begynte å tilspisse seg i Ukraina har energisikkerhet og –priser de siste månedene stjålet oppmerksomhet fra det mer langsiktige behovet for å avkarbonisere energisystemene og -økonomien.

Europa får nå svi for ikke å ha tenkt nok på de økonomiske aspektene ved energiforsyningen de siste årene, sier energirådgiver Lucia van Geuns til New York Times. De sterkt økte gassprisene har for eksempel bidratt til at kull er blitt konkurransedyktig igjen – i januar var importen av kull til EU 56 prosent høyere enn samme måned i fjor.

En reaksjon på høye priser er at land igjen vurderer å satse mer på fossil energi. I Storbritannia har konservative politikere tatt til orde for ny utbygging av skifergass og leting etter gassressurser i Nordsjøen. En rapport fra regjeringens rådgivningsorgan Climate Change Committee (CCC) peker på at mer egenprodusert gass vil gjøre lite med prisene til forbrukere, men CCC vil heller ikke avvise muligheten helt.

Men ligger en viktig del av løsningen likevel i det grønne skiftet? I Europa ville en raskere utbygging av fornybar energi og innfasing av energieffektiviseringstiltak redusere behovet for import av gass, olje og kull fra Russland. Flere kommentatorer tar til orde for en slik forsering av tempoet i den grønne omstillingen, som Bernd Radowitz i Recharge. Å nedprioritere fornybar nå vil være det gale svaret, sier professor Ian Goldin ved Oxford-universitetet til New York Times.

Også tidligere har styrket energi-uavhengighet blitt brukt som argument for EUs grønne giv – sol og vind er «innenlandske» energikilder. Nå er det mulig å se for seg at et grønt skifte i større grad tenkes som del av sikkerhetspolitikken. Den tyske økonomi- og klimaministeren Robert Habeck trekker en slik slutning etter den russiske invasjonen. Under en pressekonferanse torsdag sa han at det nå er blitt overtydelig at man raskt må gjøre seg uavhengig av både kull, olje og gass.

– Uavhengigheten fra fossil energi er et strategisk og sikkerhetspolitisk spørsmål. Vi må akselerere utbyggingen av fornybar energi, sa Habeck.

Et viktig tillegg: Før denne uavhengigheten er nådd, må energiforsyningen sikres ved størst mulig diversifisering – mange energikilder og innkjøp fra mange aktører. Til dette hører også utbygging av terminaler for LNG (flytende gass) i Tyskland, gjorde Habeck klart. Planer for slike terminaler har til nå blitt utsatt. Før den russiske invasjonen «forandret alt» ville nok en slik erkjennelse sittet langt inne for en klimaminister fra De Grønne.

• Les også: Det kan ta år før Putins gassgrep om EU slipper. Intervju med professor Jonathan Stern ved The Oxford Institute for Energy Studies.

– Klarer ikke vindkraftmålene

Vindkraft – mye vindkraft – er en nødvendig del av en slik europeisk energi-uavhengighet. Bransjeorganisasjonen Wind Europe la torsdag frem nye tall: EU installerte 11 GW ny vindkraft i 2021, mens Europa som helhet bygde ut 17,4 GW. 81 prosent av vindkraften var landbasert. Sverige toppet statistikken for landbasert vind, mens Storbritannia bygde ut mest havvind.

Dette er for lite til at EU når sine mål, advarer Wind Europe. De neste fem årene vil det bygges ut 18 GW i året, ifølge prognosene – mer enn i fjor, men fortsatt langt under de 30 GW årlig som trengs for å klare fornybarmålene. Tyskland ligger an til å installere mest vindkraft i denne perioden, fulgt av Storbritannia, Frankrike, Spania og Sverige.

– Disse lave volumene undergraver EUs grønne giv, og de skader den europeiske vindenergibransjens forsyningskjede, sier Wind Europes direktør Giles Dickson.

Konsesjonsprosessene er den viktigste flaskehalsen. Reglene er for kompliserte, og myndighetene mangler ofte kompetanse, beklager Wind Europe.

• Les også: Anders Bjartnes: Det grønne skiftet går altfor sakte

Klimapolitikk etter Putin: Netto null blir dyrere og mer langvarig

Angrepet på Ukraina og konfrontasjonen med Vesten gjør internasjonalt klimasamarbeid nærmest umulig, skriver Mark Nicholls i en analyse i Energy Monitor. Putins maktbruk er det mest ekstreme uttrykket for autoritære regimers vending vekk fra samarbeid til en nasjonalistisk, nullsum-holdning til internasjonale relasjoner. Nicholls foreslår fire måter som land som erkjenner risikoen klimaendringene utgjør, kan reagere på:

• Argumentet for omstilling fra fossil energi styrkes.
• Omstillingen til netto nullutslipp må begrunnes med at den er i kortsiktig egeninteresse. Som kjent er fornybar energi billigere enn det meste annet av ny kraftproduksjon. Også fordelene fornybar energi gir i form av nye jobber og verdiskaping lokalt må trekkes frem. Og ny avhengighet av f.eks Kina gjennom outsourcing av viktig produksjon, må unngås.
• Land med ambisiøs klimapolitikk må bruke handelspolitikk for å unngå karbonlekkasje til land som ikke bidrar. EU må gjennomføre sitt karbontoll-initiativ (CBAM).
• Forkjempere for klimatiltak må være ærlige og realistiske i sin argumentasjon. Netto null blir dyrere og vil trolig ta lengre tid å nå.

Advarer mot kinesisk råvarekontroll

To tidligere amerikanske militærtopper, en av dem forsvarssjef under Obama og Trump, advarer i et innlegg i New York Times: I dag utnytter Russland sin energidominans over Europa. I morgen kan faren komme fra et Kina som kontrollerer råmaterialene som trengs i den grønne omstillingen.

Særlig elektrifiseringen av veitrafikken kan gjøre USA avhengig av en forsyningskjede for råmaterialer til batterier som nå kontrolleres av Kina, skriver Dennis C. Blair og Joseph F. Dunford jr. Kina tok en strategisk beslutning for over ti år siden om å dominere elbilmarkedet, og nå ser en resultatene: Kina kontrollerer over 60 prosent av raffineringen av litium og nikkel og over 70 prosent av kobolt. Kina dominerer også produksjonen av anoder og katoder til elbilbatterier.

USA må nå være villig til å investere i gruvedrift nasjonalt, utvinning fra havbunnen og bearbeiding av de kritiske råmaterialene, anbefaler de. Mer batteriproduksjon må også skje innenlands.

– Stopp i gassleveranser vil ramme Russland hardest

En full stopp i gasseksporten fra Russland til EU vil krympe russisk bruttonasjonalprodukt med 2,9 prosent. EU vil ikke lide økonomisk skade av en slik drastisk utvikling på mellomlang sikt, ifølge beregninger fra det tyske økonomiforskningsinstituttet IFW.

Forskerne har simulert hva som skjer hvis handelen med ulike varegrupper stoppes helt. Den største effekten har en stopp i gasshandelen – enten det er EU som innfører sanksjoner eller russerne stenger kranen. Faktisk ville EUs og Tysklands BNP øke litt ved en slik utvikling, ifølge forskerne. Det er fordi vestlige allierte ville erstatte den uteblitte russiske gassen. Tyskland ville også ha en kostnadsfordel i energi-intensiv industri, fordi den i liten grad baseres på gass.

– På grunn av dette vil ikke en russisk trussel om å stoppe leveranser av gass og/eller olje være særlig troverdig, sier forskeren Hendrik Mahlkow.