I løpet av de siste to årene har 17 norske finansselskaper meldt seg inn i PCAF, en bransjestandard for rapportering av hvor mye utslipp som finansieres med lån og investeringer.
Banker knytter seg til en standard for å beregne «finansierte utslipp», for eksempel fra petroleumssektoren – her Kårstø prosessanlegg i Rogaland. Herfra eksporteres gass gjennnom rørledningen Europipe II til Tyskland. (Foto: Cornelius Poppe / NTB)
PCAF står for Partnership for Carbon Accounting Financials, og ble etablert i Nederland i 2015. I dag har sammenslutningen over 370 medlemmer verden rundt. Formålet er å etablere et rapporteringssystem som øker både sammenlignbarhet og transparens i beregningen av såkalte «finansierte utslipp».
Finans Norges liste over aktivaklasser omfatter seks fra PCAF-standarden (noterte aksjer og obligasjoner, bedriftslån og unoterte verdipapirer, prosjektfinansiering, næringseiendom, boliglån og lån til motorkjøretøy). I tillegg kommer shipping inn på listen pluss olje og gass, akvakultur og landbruk.
Dessuten peker veilederen på datakilder som kan brukes av selskapene for selve beregningen av finansierte utslipp.
Norske kilder
Eksempler er etablerte utregningsmetoder for utslipp fra kjøretøy, SSBs statistikk for kjørelengder og NVEs klimadeklarasjon for fysisk strømforbruk, i tillegg til relevante internasjonale kilder.
Ikke minst utfordrer beregninger av såkalt scope 3-utslipp datakvaliteten. Scope 3-utslipp er utslipp som bare indirekte er knyttet til et finansforetaks aktiviteter, for eksempel forbrenning av olje og gass solgt av et oljeselskap en bank har satt penger i.
Bevegelig mål
Finans Norges veileder anbefaler «sektorspesifikke anbefalinger» når et selskap skal gjøre beregninger av scope 3-utslipp for et oljeselskap. (Se faktaboks om scope 1, scope 2 og scope 3.)
Samtidig skriver Finans Norge at beregning av finansierte klimagassutslipp er et fagfelt i rask utvikling, og at veilederen er et «øyeblikksbilde våren 2023».
Rapportering av utslipp
Den internasjonale standarden for måling og rapportering av klimagassutslipp – GHG‐protokollen (Greenhouse Gas Protocol) – definerer scope 1, 2 og 3 slik:
Scope 1: Direkte utslipp fra egen virksomhet (driftsmidler virksomheten har operasjonell kontroll over, f.eks. bruk av fossilt brensel).
Scope 2: Indirekte utslipp fra energiforbruk (innkjøpt energi – elektrisitet og fjernvarme/‐kjøling).
Scope 3: Indirekte utslipp fra kjøp og salg av varer og tjenester. (For eksempel flyreiser, logistikk/transport, avfall – men også utslippene som oppstår ved bruk av en vare som selskapet selger, som olje og gass).
Storebrand advarer
Dette siste poenget kan illustreres med en artikkel Storebrand nylig publiserte – The Paris Alignment Paradox: Scoping Out Solutions. Der foretar de to forvalterne Lauren Juliff og Henrik Wold Nilsen en kritisk vurdering av eksisterende scope 3-beregninger. Konklusjonen er at eksisterende scope 3 per i dag ikke fungerer etter hensikten for alle sektorer.
«For mange sektorer, som for eksempel produksjon av fossile brensler, gir scope 3 en mye bedre indikasjon på et selskaps klimarisiko enn bare å bruke scope 1 og scope 2. Storebrand ønsker rapportering av scope 3-data fra selskaper vi investerer i velkommen. For selskaper som tilbyr klimaløsninger basert på elektrifisering, gir imidlertid scope 3 et fordreid inntrykk av klimarisikoen, både for det aktuelle selskapet og for en investering i selskapet.»
«For mange sektorer, som for eksempel produksjon av fossile brensler, gir scope 3 en mye bedre indikasjon på et selskaps klimarisiko enn bare å bruke scope 1 og scope 2. Storebrand ønsker rapportering av scope 3-data fra selskaper vi investerer i velkommen. For selskaper som tilbyr klimaløsninger basert på elektrifisering, gir imidlertid scope 3 et fordreid inntrykk av klimarisikoen, både for det aktuelle selskapet og for en investering i selskapet.»
Fossilinvesteringer opp i lyset?
PCAF beskriver på sine egne nettsider hvilken avgjørende rolle finansindustrien har i overgangen til netto null-samfunnet, og understreker betydningen av en bedre beregning av fossil-investeringer med å peke på mangelen på endring:
«Siden Paris-avtalen har de største bankene investert over 4,6 billioner amerikanske dollar i fossil-sektoren. Dette tilsvarer 1,8 milliarder dollar hver dag siden slutten av 2015, uten av vi har sett noen nedadgående trend eller noen beregning av CO2-effekten av denne finansieringen.»
«Siden Paris-avtalen har de største bankene investert over 4,6 billioner amerikanske dollar i fossil-sektoren. Dette tilsvarer 1,8 milliarder dollar hver dag siden slutten av 2015, uten av vi har sett noen nedadgående trend eller noen beregning av CO2-effekten av denne finansieringen.»
Dette er de 17 norske selskapene som har sluttet seg til PCAF:
BN Bank, Cultura Sparebank, DNB Bank, KLP, Norges Bank Investment Management (som forvalter Oljefondet), SpareBank 1 Helgeland, SpareBank 1 Nord-Norge (SNN), SpareBank 1 Nordmøre, SpareBank 1 SMN, SpareBank 1 SR-Bank ASA, Sparebank 1 Sørøst-Norge, SpareBank 1 Østfold Akershus, SpareBank 1 Østlandet, SpareBank 1 Hallingdal Valdres, Sparebanken Sør, Sparebanken Vest og Sparebanken Øst.
PCAF i bruk
Om lag halvparten av virksomhetene på listen over har i noen grad allerede brukt rapporteringsstandarden i sin rapportering. SpareBank 1 Sørøst-Norge skriver for eksempel i sin årsrapport for 2022 at «basert på PCAF-beregninger, finnes bankens høyeste karbon-relaterte kredit-eksponering i bedriftslån til landbruk, til tross for det relativt lave utlånsvolumet». I samme årsrapport pekes det også på begrensninger i både datakvalitet og PCAF-standardens manglende tilpasning til norske forhold når det gjelder beregninger for enkelte bransjer, og hvordan dette siste kan føre til feil i beregningene.
DNB er medlem av PCAF, men har foreløpig ikke brukt metodikken i konkret rapportering.
Line Asker, som leder DNBs bærekraftarbeid, beskriver PCAFs styrker i tre hovedpunkter:
Kommer med en konkret og standardisert metodikk knyttet til ulike eiendelsklasser. Dette gjør rapporteringen mer robust og ensartet på tvers av banker. Uten felles tilnærming til dette, vil det være vanskelig å sammenligne ulike bankers rapporterte tall.
Gir banker en mulighet til å gi de rapporterte tallene for finansierte utslipp en kvalitetsscore (fra 1-5) som gjør det mulig for interessenter å ha en forståelse for graden av usikkerhet knyttet til tallene som oppgis.
Introduserer et system for hvordan banker og investorer skal «fordele utslippene mellom seg».
– PCAF peker spesielt på banknæringens investeringer i fossil-sektoren i sin forklaring av behovet for beregning av finansierte utslipp.Betyr det at vi kan forvente et sterkere press i retning mindre finansiering av fossilt når PCAF kommer i bruk?
Line Asker, fagleder for bærekraft i DNB. (Foto: DNB)
– Jeg vil ikke si at det er PCAF i seg selv som fører til et eventuelt press. PCAF kommer med en metodikk som gir interessenter en mulighet til å sammenligne finansiert utslipp for ulike banker. Flere vil nok være interessert i hva banker rapporterer av finansierte utslipp knyttet til fossile energikilder. Med gode og felles metoder for å beregne dette, vil dette gi mer transparens om finansierte utslipp i markedet, sier Asker.
Hun peker på at PCAF kun veileder rapporteringen, men ikke gir mål og strategier for finansierte utslipp.
– Hva er forklaringen på at dette initiativet kommer fra bransjen og ikke fra regulerende myndigheter?
– PCAF-standarden er et nybrottsarbeid, og her har finansnæringen selv tatt et initiativ til å utvikle beregningsformler som bidrar til mer standardisering på tvers. Selve kravet om å rapportere på finansierte utslipp kommer fra EU-reguleringer. Disse reguleringene refererer til markedsinitiativ som PCAF som mulige metodikker å benytte når man beregner tallene for finansierte utslipp. PCAF bidrar til bedre kvalitet i de rapporterte tallene og mer ensartet rapportering. Fremover er det ikke unaturlig å forvente seg at beregningsmetodene man har blitt enige om i PCAF-initiativet, blir spesifisert også i veiledninger tilknyttet regulatoriske krav, sier hun.
– Er it-løsningene som skal til for å sette det i verk, på plass?
– Det arbeides intensivt i finansnæringen for å få på plass gode systemer for å innhente den nødvendige dataen for å rapportere på disse nøkkelindikatorene. Her er det nok variasjoner i hvor langt ulike banker har kommet. I DNB har vi opprettet en egen ESG datahub, som er en sentralisert datahub for å hente inn data på bærekraftsområdet og gjøre oss i stand til å rapportere på de omfattende nye kravene og forventningene på bærekraftsområdet, sier Line Asker.
Utfordrende beregninger
Det å beregne utslipp i en investeringsportefølje byr på andre utfordringer enn når et selskap beregner utslippene det skaper gjennom sin egen virksomhet. Investorer har et mindre detaljert innsyn enn det selskapene har selv, og en portefølje kan ofte være på flere tusen selskaper.
– Det PCAF prøver, er å svare på hvordan man skal standardisere beregninger av klimagassutslipp i slike porteføljer. Beregningene tar utgangspunkt i føringene gitt av GHG-protokollen.
Lars Erik Mangset, leder for bærekraft i Grieg Investor.
– PCAF er i realiteten en sektor-guide, det vil si en fremgangsmåte for å gjøre utslippsberegninger for finansielle porteføljer. Man ønsker å ha en standardisering, slik at man kan sammenligne aktører og vurdere utvikling over tid, sier Mangset.
– Forventer du at denne beregningsmetoden eller en variant av den etter hvert blir nedfelt i forskrifter og regler?
– Det korte svaret er ja. Hvis du ser på for eksempel EUs offentliggjøringsforordning, i Norge lov om offentliggjøring av bærekraftinformasjon for finansselskaper, som krever offentliggjøring av informasjon om hvordan foretakenes investeringer og virksomhet bidrar til bærekraftig utvikling, så har den et sett med standardindikatorer, såkalte Principal Adverse Impact (PAI) hvor de som gjelder for klima blant annet er basert på PCAF.
Mangset påpeker at hverken PCAF eller EUs offentlighetsforordning tar utgangspunkt i en vitenskapsbasert tilnærming, særlig med tanke på de indikatorene for karbonintensitet som normalt brukes av investorer. Det gjør derimot EUs taksonomi, et system for å definere om investeringer er bærekraftige og klimavennlige..
– Indikatorene for karbonintensitet, som normalt sett brukes av investorer, ser utslipp relativt til en pengeverdi, som i spørsmålet «Hvor mange tonn CO2 slippes ut per million dollar i virksomhetsverdi eller million dollar i omsetning blant selskapene i porteføljen?»
– Dersom man skulle brukt en vitenskapsbasert metode, måtte man enten forholdt seg til reduksjon av absolutte utslipp og/eller reduksjon av karbonintensitet definert som forholdet mellom utslipp og faktisk produksjon relativt til en sektorbane, sier Mangset.
(En sektorbane er strategi eller et sett med handlinger rettet mot å redusere klimagassutslippene innenfor spesifikke sektorer i økonomien. Red.anm)
