Staten kjøper også
kvoter for å kompensere for ansattes flyreiser til destinasjoner
utenfor EØS-området. Etter at flytrafikk innenfor EØS ble
inkludert i EUs kvotesystem i 2013, kjøper ikke staten kvoter for
"EØS-interne" reiser. Beløpene til kvotekjøp for
flyreiser er derfor relativt små - 330.000 kroner er satt av til
dette på statsbudsjettet for 2020.
Reglene staten
følger ved kvotekjøp, beskrives slik i statsbudsjettet og i ulike
dokumenter:
Reglene skal altså
sikre at prosjektene gir reelle utslippskutt - fjerner utslipp som
ikke ville blitt fjernet uten statens investeringer i prosjektene.
Dermed styrer staten unna mange prosjekter som tilbys på markedet.
Staten har ikke kjøpt kvoter fra prosjekter som har andre
inntekter som dekker daglig drift, for eksempel fra salg av elektrisk
kraft, slås det fast i statsbudsjettet for 2020. "Slike
prosjekt vil mest truleg halde fram å generere utsleppsreduksjonar
uavhengig av statens kvotekjøp," konkluderes det. Dette er også
et hovedpoeng for Fjellheim og Sørhus i det nevnte DN-innlegget.
Kvotekjøp i praksis
Energi og Klima har
spurt KLD hvordan privatpersoner eller virksomheter bør gå frem
hvis de vurderer å kjøpe kvoter fra et prosjekt, for eksempel via
FNs egen markedsplass UN Carbon offset platform. Hva må vedkommende gjøre av
undersøkelser for å sikre seg at prosjektet faktisk gjør en
forskjell - på samme måte som staten har gjort? Er den nødvendige
informasjonen som trengs til å gjøre denne vurderingen i det hele
tatt tilgjengelig? Slik svarer KLD:
"Departementet
kan dessverre ikke gi råd til privataktører, men viser til at det
er omfattende informasjon tilgjengelig om de enkelte FN-prosjektene
på CDM-prosjektets nettside. Den økonomiske informasjonen om det enkelte
prosjekt er dog mangelfull, og er blant grunnene til at
departementet, i samarbeid med NEFCO, gjennomfører egne
selskapsgjennomganger."
Prosjektet staten
har investert mest i, er Caieiras landfill gas emission reduction, et
søppelfyllingsprosjekt med oppsamling av metangass i Brasil.
Kontrakten er på ca. 6 millioner kvoter og en forventet
totalinvestering på rundt 180 millioner kroner, opplyser KLD.
Prosjektet ble inkludert i det norske kvotekjøpsprogrammet i 2014
som et sårbart prosjekt.
Vurderingene av
dette prosjektet illustrerer bruken av regelverket i praksis.
Selskapet som sto bak driften av Caieiras hadde innført fakling av
metangass fra søppelfyllingen, selv om dette ikke var lovpålagt i
Brasil. I 2014 var salg av kvoter selskapets eneste inntekt, men
inntektene var for små til å drive videre, og selskapet vurderte å
avslutte prosjektet. Etter en anbudsrunde bestemte Norge seg for å
gå inn i Caieiras og sikret slik videre drift av prosjektet.
En oversikt over
prosjekter staten har investert i,
ligger ute på regjeringens nettsider.
Kvoter under
Paris-avtalen
Paris-avtalen
regulerer fremtidig kvotehandel i avtalens artikkel 6. Under
partsmøtet i Madrid (COP25) i desember klarte ikke forhandlerne å
bli enige om de fremtidige reglene for en markedsordning
(FN-mekanisme) under artikkel 6, og hele punktet ble utsatt. Dette er
den siste gjenværende uavklarte delen av regelverket for
Paris-avtalen.
Striden sto om en
rekke forhold - se en detaljert gjennomgang fra Carbon Brief av Madrid-møtet. Blant
konfliktpunktene var om kreditter som ble generert under
Kyoto-protokollen kan tas med videre over i Paris-avtalen. Det kan
dreie seg om ikke mindre enn over 5 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter.
Landene som sitter med de fleste av disse, Kina, India og Brasil,
argumenterte i Madrid for å videreføre kredittene.
EU-landene og Norge
var sterkt imot dette. De viste til at bruk av kreditter fra
Kyoto-avtalen ville undergrave ambisjonene for utslippskutt - som er
for lave allerede. Argumentet er gjenkjennelig fra debatten om
klimakvoter i dag: Bruk av disse kredittene ville føre til at
klimamål ville bli nådd ved hjelp av "utslippskutt" som
allerede har skjedd, istedenfor nye kutt som gjøres i fremtiden.
Norge sluttet seg i
Madrid også til San Jose-prinsippene for karbonmarkeder, som blant annet
slår fast at Kyoto-enheter skal være forbudt.
Artikkel 6 i
Paris-avtalen åpner ved siden av den omstridte markedsordningen også
for avtaler mellom to land og grupper av land som samarbeider om
utslippskutt. På dette punktet kom mye av regelverket på plass i
Madrid, opplyste Norges sjefforhandler Henrik Hallgrim Eriksen i KLD
på et debattmøte
i Det Norske Videnskaps-Akademi 13. januar. Et nøkkelbegrep er
"corresponding adjustment": Når et land kjøper kvoter i
et annet land for å oppnå sitt klimamål, må vertslandet gjøre
tilsvarende justeringer i sitt utslippsregnskap.
– Hvis la oss si
Norge samarbeider med et annet land om utslippsreduksjoner, og vi
ønsker å bruke de utslippsreduksjonene opp mot vårt mål, så kan
ikke vertslandet samtidig bruke det opp mot sitt mål, for da får vi
dobbelttelling, sa Eriksen.
Nettopp
dobbelttelling er et hovedstridspunkt i forhandlingene om
markedsordningen.
Mens det arbeides
videre med Paris-regelverket for kvoter, jobber Norge sammen med
Verdensbanken med utvikling av programmer som kan generere
utslippsreduksjoner. Et av prosjektene er Transformative Carbon Asset Facility, der et av målene er å utvikle
standarder og avtaler for fremtidige instrumenter for
karbonkreditter.
Stortinget har
vedtatt at Norge skal være klimanøytralt i 2030. Dette målet vil
ikke Norge klare uten å ha mulighet til å kjøpe utslippskutt i
andre land.
