Staten kjøper også kvoter for å kompensere for ansattes flyreiser til destinasjoner utenfor EØS-området. Etter at flytrafikk innenfor EØS ble inkludert i EUs kvotesystem i 2013, kjøper ikke staten kvoter for "EØS-interne" reiser. Beløpene til kvotekjøp for flyreiser er derfor relativt små – 330.000 kroner er satt av til dette på statsbudsjettet for 2020.
Reglene staten følger ved kvotekjøp, beskrives slik i statsbudsjettet og i ulike dokumenter:
Reglene skal altså sikre at prosjektene gir reelle utslippskutt – fjerner utslipp som ikke ville blitt fjernet uten statens investeringer i prosjektene. Dermed styrer staten unna mange prosjekter som tilbys på markedet. Staten har ikke kjøpt kvoter fra prosjekter som har andre inntekter som dekker daglig drift, for eksempel fra salg av elektrisk kraft, slås det fast i statsbudsjettet for 2020. "Slike prosjekt vil mest truleg halde fram å generere utsleppsreduksjonar uavhengig av statens kvotekjøp," konkluderes det. Dette er også et hovedpoeng for Fjellheim og Sørhus i det nevnte DN-innlegget.
Kvotekjøp i praksis
Energi og Klima har spurt KLD hvordan privatpersoner eller virksomheter bør gå frem hvis de vurderer å kjøpe kvoter fra et prosjekt, for eksempel via FNs egen markedsplass UN Carbon offset platform. Hva må vedkommende gjøre av undersøkelser for å sikre seg at prosjektet faktisk gjør en forskjell – på samme måte som staten har gjort? Er den nødvendige informasjonen som trengs til å gjøre denne vurderingen i det hele tatt tilgjengelig? Slik svarer KLD:
"Departementet kan dessverre ikke gi råd til privataktører, men viser til at det er omfattende informasjon tilgjengelig om de enkelte FN-prosjektene på CDM-prosjektets nettside. Den økonomiske informasjonen om det enkelte prosjekt er dog mangelfull, og er blant grunnene til at departementet, i samarbeid med NEFCO, gjennomfører egne selskapsgjennomganger."
Prosjektet staten har investert mest i, er Caieiras landfill gas emission reduction, et søppelfyllingsprosjekt med oppsamling av metangass i Brasil. Kontrakten er på ca. 6 millioner kvoter og en forventet totalinvestering på rundt 180 millioner kroner, opplyser KLD. Prosjektet ble inkludert i det norske kvotekjøpsprogrammet i 2014 som et sårbart prosjekt.
Vurderingene av dette prosjektet illustrerer bruken av regelverket i praksis. Selskapet som sto bak driften av Caieiras hadde innført fakling av metangass fra søppelfyllingen, selv om dette ikke var lovpålagt i Brasil. I 2014 var salg av kvoter selskapets eneste inntekt, men inntektene var for små til å drive videre, og selskapet vurderte å avslutte prosjektet. Etter en anbudsrunde bestemte Norge seg for å gå inn i Caieiras og sikret slik videre drift av prosjektet.
En oversikt over prosjekter staten har investert i, ligger ute på regjeringens nettsider.
Kvoter under Paris-avtalen
Paris-avtalen regulerer fremtidig kvotehandel i avtalens artikkel 6. Under partsmøtet i Madrid (COP25) i desember klarte ikke forhandlerne å bli enige om de fremtidige reglene for en markedsordning (FN-mekanisme) under artikkel 6, og hele punktet ble utsatt. Dette er den siste gjenværende uavklarte delen av regelverket for Paris-avtalen.
Striden sto om en rekke forhold – se en detaljert gjennomgang fra Carbon Brief av Madrid-møtet. Blant konfliktpunktene var om kreditter som ble generert under Kyoto-protokollen kan tas med videre over i Paris-avtalen. Det kan dreie seg om ikke mindre enn over 5 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter. Landene som sitter med de fleste av disse, Kina, India og Brasil, argumenterte i Madrid for å videreføre kredittene.
EU-landene og Norge var sterkt imot dette. De viste til at bruk av kreditter fra Kyoto-avtalen ville undergrave ambisjonene for utslippskutt – som er for lave allerede. Argumentet er gjenkjennelig fra debatten om klimakvoter i dag: Bruk av disse kredittene ville føre til at klimamål ville bli nådd ved hjelp av "utslippskutt" som allerede har skjedd, istedenfor nye kutt som gjøres i fremtiden.
Norge sluttet seg i Madrid også til San Jose-prinsippene for karbonmarkeder, som blant annet slår fast at Kyoto-enheter skal være forbudt.
Artikkel 6 i Paris-avtalen åpner ved siden av den omstridte markedsordningen også for avtaler mellom to land og grupper av land som samarbeider om utslippskutt. På dette punktet kom mye av regelverket på plass i Madrid, opplyste Norges sjefforhandler Henrik Hallgrim Eriksen i KLD på et debattmøte i Det Norske Videnskaps-Akademi 13. januar. Et nøkkelbegrep er "corresponding adjustment": Når et land kjøper kvoter i et annet land for å oppnå sitt klimamål, må vertslandet gjøre tilsvarende justeringer i sitt utslippsregnskap.
– Hvis la oss si Norge samarbeider med et annet land om utslippsreduksjoner, og vi ønsker å bruke de utslippsreduksjonene opp mot vårt mål, så kan ikke vertslandet samtidig bruke det opp mot sitt mål, for da får vi dobbelttelling, sa Eriksen.
Nettopp dobbelttelling er et hovedstridspunkt i forhandlingene om markedsordningen.
Mens det arbeides videre med Paris-regelverket for kvoter, jobber Norge sammen med Verdensbanken med utvikling av programmer som kan generere utslippsreduksjoner. Et av prosjektene er Transformative Carbon Asset Facility, der et av målene er å utvikle standarder og avtaler for fremtidige instrumenter for karbonkreditter.
Stortinget har vedtatt at Norge skal være klimanøytralt i 2030. Dette målet vil ikke Norge klare uten å ha mulighet til å kjøpe utslippskutt i andre land.
